Forandringen

Når jeg ser tilbake på Torgeir på 20 år er han en ganske annen enn Torgeir på 50.

Spørsmålet er: Hvorfor er det så vanskelig å se seg selv utenfra? Og hvorfor er vi så redde for å endre oss?

Å SKIFTE mening i en sak er ikke vel ansett. Ikke i samfunnsdebatten, og i alle fall ikke blant politikere. Da framstår du usikker, prinsippløs og vinglete. Du skal helst mene sterkt og mye, og ikke gi din motstander en lillefinger. Men hva om sannheten ikke er hogd i stein?

Det hender at jeg tenker tilbake på da jeg var 20. Den gangen var det armer og bein, spontane innfall, munnen åpnet seg før jeg tenkte. Dessuten var jeg sikker i min sak. Påståelig, ville kanskje noen sagt.

HVERT MENNESKE drar på et lodd i livet: sine meninger. Oppfatningene, standpunktene, gruppetilhørigheten. Med kjetting rundt beina sleper vi oss rundt på vår lille flekk. Derfra ser vi vår egen verden, og derfra skuler vi mot andres.

Har du noen gang hørt noen snakke positivt både om Israel og Palestina? Har du noen gang truffet noen som både er kritisk og positiv til innvandring? Abort? Ulv?

DET HENDER jeg leser intervjuer med kjente personer, der de blir spurt om det er noe de angrer på i livet. Ofte svarer de glatt nei – at de ville gjort det samme om igjen. Vel, for egen del skal jeg innrømme at det finnes ting jeg angrer på, både stort og smått.

HVIS NOEN hadde spurt den unge Torgeir om han var ærlig mot seg selv, så tror jeg han ville svart ja. Men det er ikke lett å se seg selv utenfra. Nå, 30 år etter, kan jeg se den unge fyren mer fra avstand. Da slår det meg hvor mye han har endret seg.

Jeg tror jeg er mye av den samme fyren i dag. Den samme trangen til å reflektere over ting, og den samme kjærligheten til naturen. Men Torgeir 2019 er kanskje ikke like påståelig. Heller ikke fullt så rastløs. Dessuten bruker han litt mindre tid på å prøve å være en annen enn den han er. Tror jeg da.

MITT SPØRSMÅL er: Hvorfor er vi så redde for å endre oss, og hvorfor tar det så lang tid?

Jeg tror forandringer er positivt, også for hver og en av oss. Å skifte mening i en sak er ikke nødvendigvis et tegn på svakhet eller usikkerhet. Det kan også være et tegn på modning.

 

 

Blogglistenhits

4 Comments

  • Tone Bentzen 13. januar 2019 (10:55)

    Etter min mening handler det om timing. Skifter jeg mening «stup i ett», ettersom hvem jeg snakker med, er det vel et tegn på usikkerhet og vingling. Men å skifte mening etter overveielse og ny informasjon, er et klart tegn på styrke, vil jeg mene.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 13. januar 2019 (19:45)

      Takk for kommentar fra deg! Timing er en interessant måte å se det på. Jeg tror de viktigste forandringene skjer over tid, og med erfaring. Det er når vi selv kjenner noe på kroppen, at vi får den sterkeste oppfatningen av hva relaterte temaer betyr for oss. Vi kan gjerne hevde en sterk oppfatning om noe, på prinsipielt grunnlag. Men en personlig erfaring kan gi oss grunn til å endre mening. Og en mening basert på personlig erfaring vil være sterkere forankret enn enn den som kun er basert på prinsipper eller ideologisk overbevisning. Det er i alle fall det jeg har erfart meg fram til…

  • Tone Bentzen 14. januar 2019 (23:36)

    Jeg følger deg helt her.
    Ja, timing er et interessant begrep i denne sammenheng.

  • Ingvild 22. april 2019 (01:04)

    Hei Torgeir, takk for den flotte bloggen din! Jeg har fulgt den lenge, lest boken din osv. I begynnelsen hadde jeg ikke personlig møtt på sykdom på rystende vis i familien. Men tenkte at her kan jeg lære mye om hvordan omgås medmennesker i krise og sorg.
    Så plutselig står man der selv…Og nå skulle jeg ønske mange mange fler rundt meg/oss hadde lest og fått god forståelse for hvordan å være et godt medmenneske til en familie/person i sjokk og krise.
    Flott innlegg i Dagbladet!! Trist å lese at du opplevde kameratene slik. Min opplevelse er at jeg har mistet mange venninner. I første omgang er damer kanskje flinkere til å spørre hvis man f.eks møtes på butikken. Men jeg opplever de ikke bedre enn menn i mer nærheten det enn. Sånt er jo personavhengig. Men for meg var det en kamerat som virkelig kom på banen og ringte meg 5 ganger før jeg kanskje ringte 1. Og som lyttet uten å hele tiden skulle si hva som er best å gjøre med alt. Han tåler og lytte uten å skulle fikse!

    Ja livet er rart! Jeg har forandret meg mer på de siste 8 mnd i krise enn de siste 25 årene til sammen tror jeg. Pluss at synet mitt på MYE har forandret seg.
    Jeg ønsker deg virkelig det beste, dag for dag Torgeir! Beste hilsen I Ingvild