Livet etterpå

Hvordan er livet etter å ha mistet et barn?

Noen ganger kan det være som å oppleve en parallell virkelighet. 

ET MOTIV: Bilene kjører tett på en motorvei. På sidelinjen sitter et menneske og ser på trafikken.

Motivet er mitt, og mennesket er meg. Det er slik det føles i dag, to år etter at Mikkel døde. Jeg har tenkt lenge på hvilke ord jeg skal bruke for å beskrive det jeg opplever. Jeg kunne brukt mange motiver, men har stoppet ved dette ene.
Tidligere har jeg skrevet om sorg, om hvor mange klisjéer vi bruker om den, om hvor individuelt forskjellig den oppleves, og hvor ulik varighet den har. Denne gangen skal det handle om noe annet, om hvordan livet blir radikalt endret.

De hverdagslige samtalene florerer av klisjéer : ”Livet må gå videre”. ”Du må legge det bak deg”. Skal vi virkelig, etter livets mest rystende opplevelser, bare komme oss videre? Nei, vi skal ikke det. Ikke i betydningen presse til side, legge lokk på eller bevege oss fortere enn. Livet er ikke noe løp, selv om det ofte kan føles sånn. Sannheten er at våre største tap alltid vil leve med oss.

Les også: «Slik kan du møte en som har mistet noen»

2016-05-01-17-15-46-1-kopi

DET ER kanskje som nybakte foreldre at vi voksne er på vårt aller mest følsomme: Vi er euforiske, oppofrende, overveldet over dette lille livet som har kommet til oss. Vi er gledesfylte, vi tar lett til tårene, vi er hudløse. Vi er store, og likevel så små.

Mikkel var den lille gutten med de store, blå øynene. Da han ble innlagt seks uker gammel, var det som om bildet vi hadde av verden falt ned og knuste. Frykten for å miste et barn er blant de sterkeste og mest gjennomgripende redslene et menneske kan oppleve.

Et år seinere, da vi endelig kunne løfte hodet og se omkring oss, opplevdes bildet av omverdenen som absurd: Vårt liv har rast sammen, men verden spinner videre som om ingenting har skjedd. Mens vi befant oss i et krater, satt liksom resten av Norges befolkning og så på ”Klassefesten” med Dan Børge Akerø, mens de drakk brus og tygde potetgull. Jeg var lammet over synet. Først i ettertid erfarte jeg at denne reaksjonen er vanlig blant mennesker som har stått i en katastrofe. Perspektivforskjellene blir så vanvittige.

Les også «Å svinge mellom lyst og mørkt»

ETTER AT Mikkel døde, har de følelsesmessige svingningene vært store. Jeg har gradvis fått det bedre i hverdagen, er tilbake i jobb, tilbake i ”strømmen” på motorveien. Sett fra utsiden er det liten forskjell på meg og de andre ”bilførerne”. Likevel føles det ofte som jeg er et helt annet sted. Det er som jeg sitter på et høydedrag og betrakter alt sammen utenfra. Opplevelsen er todelt: jeg deltar og deltar ikke på samme tid. Samtidig forsøker jeg å finne meningen med det hele.

Når ­medier og kommentarfelt fylles av diskusjoner, opphisselse og krangel om alt fra Therese Johaugs leppesmøring, innføringen av DAB-radio, til hva som gikk galt med Arbeiderpartiet, oppleves det som å ha havnet på feil klode. Det er som en evig støysending jeg ikke klarer å forholde meg til. Hvor er perspektivforståelsen, forskjellen mellom det som er stort og det som er bittesmått?

2016-05-29-14-00-24-1-kopi

I LIVET ETTERPÅ har jeg sluppet å oppleve det psykologene kaller komplisert sorg. Slik sett er jeg kanskje heldig. Det er ikke slik at jeg ikke mestrer hverdagen min. Jeg har tro på egne evner, opplever kjærlighet og hengivenhet fra mennesker rundt meg, og kan nyte gode øyeblikk. Likevel har jeg problemer med å finne en større mening. Og hvordan velge riktig vei i mylderet? Det eksisterer en tomhet, en skygge, et sår bak det hele – utover det som handler om savn. Og dette noe har jeg vanskelig for å finne ord for. Jeg innser at det er en sti utenfor allfarvei, som rekker like langt som mitt eget liv.

JEG TROR IKKE ikke at jeg er alene om å føle det jeg gjør. Kanskje det gjelder deg også, eller et menneske du kjenner? Som tilsynelatende har ”lagt alt bak seg”, som lever normalt og både kan smile og le. Vit da at det ikke er alt som synes utenpå. Det kan finnes tomrom i livet hver og en av oss må bære alene, der fasitsvarene og klisjéene ikke strekker til.

***

Les mer om:

Følelse av sammenheng

Det å greie å finne mening, sammenheng eller forutsigbarhet i livet, er helt essensielt for oss mennesker – særlig i eller etter krisesituasjoner. Innen psykologien snakker man om et menneskes mestringsressurser. Den israelsk-amerikanske sosiologen Aron Antonovsky lanserte begrepet sence of coherence (SOC) i boken Health, Stress and Coping, utgitt 1979. (Utgitt på norsk som Helsens mysterium, Gyldendal forlag, 2012.)

Endring etter kriser

Mange mennesker endrer ofte retning i livet etter alvorlige kriser. Det kan handle om temaer som livspartner, arbeid eller engasjement. Innen psykologien er dette kjent som posttraumatisk vekst. Etter kriser kan visse sider av livet få en annen eller fornyet betydning: Ofte er dette immatrielle verdier som relasjoner, natur, eller engasjement for saker man opplever som viktige.
Endringer som følge av kriser oppleves ikke nødvendigvis som positive for dem det gjelder. Dette ble bl.a beskrevet av forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, i etterkant av terrorangrepet 22. juli 2011.

Les også boken ”Å endres gjennom smerte, Abstrakt forlag 2017, av Kristiane M. Hansson, Trine Giving Kalstad og Kjersti Wold

***

Illustrasjonsfoto: Torgeir W. Skancke, sterkestreker.no

Omslag_IMikkelslys_2

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.

 

 

Blogglistenhits

3 Comments

  • Arne-Sverre Vassbotn 7. oktober 2017 (16:27)

    Glad for å høre at du er på veg opp igjen, Torgeir.

    Er først når man har komt seg litt opp at man blir istand til å se hvor langt nede man har vært. Helt opp igjen kommer man nok aldri, men man kan sikkert lære seg med å leve med det allikevel. Ta med deg den ballasten (på godt og vondt) og bruk den for det den er verdt.

    Du har problemer med å se en større mening sier du… Kjenner meg igjen der. Men jeg tror og håper at meningen med det livet vi har fått er å gjøre det beste vi kan, for seg sjøl, men ikkje minst for andre, særlig familien sin. Når man vet at man har gjort så godt man evner, så er det enklere å håndtere tapene som evt. måtte komme.

    Har også alltid trodd at livet vi har nå, det er en portal til det livet vi fortjener. Blir spennende å se når den dagen kommer… Isåfall vet jeg om mange som får et godt liv

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 7. oktober 2017 (20:29)

      Takk for fine og kloke kommentarer fra deg! Ja, jeg tror på det du sier 🙂

  • Anne Haugen 9. oktober 2017 (11:49)

    Tusen takk for vakker og varsom deling. I møte med sorg og kriser opplever jeg ofte at ord blir så fattige….,men når jeg leser det du skriver skjer det noe langt der inne i meg…. Ordene du formidler gir rom til etttertanke og skaper dype dimensjoner av hva livet var og er.
    For meg er det også godt å få tro på at når jeg går inn i morgendagen er Gud allerede der……
    Tusen takk for hva du formidler gjennom ord og bilder!