alle funksjonshemmede til toppen?

Etter at Norge gjennom tiår har heiet fram en rekke profilerte handikappede, har spørsmålet presset seg stadig sterkere fram: MÅ alle mann til topps?

Vi elsker å se handikappede som kjemper seg mot fjelltoppen. Ja, elsker å se mennesker lykkes mot alle odds, og få bekreftelse på at det umulige er mulig.

Et menneskes begrensninger finnes kun i eget hode, i følge coachen og idrettslegenden Cato Zahl Pedersen. Han har solid erfaring i å nå ekstreme mål, og ble hele nasjonens annerledes-helt da han gikk ”unarmed” til Sydpolen i 1994.

I 2009 benket vi igjen oss foran tv-skjermene, for å følge Lars Monsen og 11 deltakere med funksjonsnedsettelser gjennom villmarka i ”Ingen grenser”. Vi lo og gråt med deltakerne, som ga oss en befriende reality fra det virkelige liv. Jo – det umulige var fortsatt mulig. Ikke bare det, Monsen gjorde det trendy for handikappede å utfordre naturlovene.

Tas i med silkehansker
Det er ingen tvil om at fysisk handikappede i dag, takket være både pionérer og Paralympics, er anerkjent på en helt annen måte enn for noen tiår siden. Ikke minst fordi menigmann har lært at det er forskjell på fysiske funksjonshemninger og psykiske utviklingshemninger. Tidligere risikerte enhver som ikke så ut som alle andre, å bli puttet i den samme sekken.

Det er også fantastisk at endel mennesker finner viljestyrke til å endre sine liv radikalt. At de kan snu en tilsynelatende håpløs situasjon til noe positivt.

Hvordan du ”tar” det
Det er likevel et spørsmål jeg sitter med: spørsmålet som aldri blir stilt fordi det kan provosere noen. For mange blir det enklest å berøre slike temaer med silkehansker, og heller heie fram noe som allerede er blitt sagt. Eksempelvis av helter som Zahl Pedersen. Derfor nikker vi anerkjennende når han i reklamen for sine motivasjonsforedrag gjentar klisjéen om at ”Negative tanker er begrensende. Positive tanker skaper muligheter.” Eller: ”Det er ikke alltid jeg bestemmer hva som hender, men jeg bestemmer hvordan jeg håndterer og mestrer det som kommer.”  Sagt med andre ord: Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Setter seg på pidestall
Spørsmålet mitt: alle mann til topps? alle som er handikappede, annerledes, kronisk syke, finne seg et mål av en annen verden, slik at de kan veive med et flagg på toppen? Kan det være slik at utøverne av ekstreme ferdigheter og ”hårete mål” skaper et press de ikke ser rekkevidden av? At de har skapt en trend som sier at hvis du er handikappet eller har en kronisk diagnose, og ikke føler noen spesiell trang til å baske deg mot toppen av Snøhetta, så er du et dønn kjedelig hverdagsmenneske. Som ikke henter fram den beste i deg selv, som ikke bryter grenser, som aldri vil skinne i tv-ruta. Det kan til og med hende at du bruker mest tid på å sitte i NAV-kø. Altså på kontoret der ingen vil bli sett. Sannheten om det norske samfunnet anno 2017: Er du ingen vinner – så er du en taper.

 «Kan det være slik at utøverne av ekstreme ferdigheter og ”hårete mål” skaper et press de ikke ser rekkevidden av?»

Mange utfordringer
Sykemeldt skal du heller ikke bli, for det slo den nevnte Zahl Pedersen fast i fjor. Det er for mye syting i samfunnet i dag, mente han. Zahl Pedersen brukte seg selv og sitt handikap som sannhetsvitne, og gjorde seg dermed uangripelig. Men er det slik at Zahl Pedersen kjenner de daglige utfordringene til alle med nedsatt funksjonsevne, utviklingshemning, kronisk sykdom og deres pårørende?

Kjendislegen Jørgen Skavlan kastet seg selvsagt på, og ga idrettshelten sin uforbeholdne støtte. Skavlan holder forresten også foredrag, med brodd og humor, der vi nokså friske nordmenn kan sitte i salen og le og rødme av vår sterke hang til latskap og hvite løgner.

Mestringsmantraet
Jeg er klar over at dette utspillet kan oppfattes som å trampe på mennesker som har slitt hardt for å nå sine mål. Jeg tror likevel det er viktig med motstemmer til motivasjonstrenden. Det er nemlig ikke bare toppidretten og det private næringsliv som skal gi sine ansatte ny glød. Også norske kommuner og attføringsbedrifter hyrer inn motivatorer med motgang eller handikap i bagasjen, men som nå har sett lyset. Mantraet til brukerne er mestring (samt selvfølgelig å kunne kutte utgifter på hjelpetilbudet), og budskapet fra scenen som regel det samme: At du må se utover dine egne begrensninger, sette deg mål og finne ”vinnerfølelsen”.

«For mange handler det like mye om å få oppleve verdighet, finne et sosialt fellesskap og bli sett som det fullverdige mennesket man er.»

Verdighet
Men er det slik at erfaringer fra toppidrett, ekstremsport og konkurranser uten videre kan sammenliknes med sykdommer, utviklingshemninger og handikap? Det er ikke alle som har et nederlag i livet som har et konkurranseinstinkt i seg. For mange handler det like mye om å få oppleve verdighet, finne et sosialt fellesskap og bli sett som det fullverdige mennesket man er – uten å bli møtt med mistenksomhet og nedlatenhet fra det offentlige, fordi man ikke ”mestrer” sin egen situasjon godt nok.

Godt nok
Det jeg savner fra ekspedisjonistene, grensesprengerne og gullvinnerne, er en større porsjon ydmykhet. Det finnes liv og skjebner som er så krevende at det er vanskelig for en utenforstående å forestille seg det. Jeg kjenner endel av disse menneskene. For noen kan det være godt nok å få sitte i solveggen i hagen sin og ”lukte på blommorna”. Fordi de kom seg gjennom denne dagen også. Det er godt nok – og det er helt greit.

Kjære deg som er funksjonshemmet, utviklingshemmet, kronisk syk, psykisk syk, annerledes, ”taper” eller pårørende: Nei – du ikke til toppen. Det er helt greit hvis du vil, men helt greit hvis du ikke vil. Du er faktisk god nok som du er.

Kilder:
www.catozahl.no
www.athenas.no
Fastlege Jørgen Skavlan støtter Zahl Pedersens kritikk, Aftenposten 20.09.2016

***

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.

Du kan følge meg på Instagram: @sterke_streker, og Facebook: torgeir.w.skancke.

Omslag_IMikkelslys_2

Blogglistenhits

1 Comment

  • Bente Lande 18. mai 2017 (13:34)

    Det er helt tiktig. Alle er gode nok som de er. Samtidig er samfunnet skrudd sammen slik at skal du ha noen verdi, så må du ut i jobb. Eller du må få til noe annnet. Har du ikke mulighet eller kapasitet til å jobbe, bestige høye fjell eller skape noe, blir du sett ned på. Samfunnet ser på funksjonshemmede som en utgiftspost, et problem de ikke klarer å løse. Dette sier min funksjonshemmede datter, på snart 22.

    Hun har på mange måter rett. Funskjonshemmede blir lovet hjelp til å bli inkludert i samfunnet slik at de kan gå på skole eller arbeid som alle andre. Hjelpen uteblir dessverre alt for ofte. Det forventes ikke bare at de skal bestige fjell. Det forventes at de skal bestige fjell uten klatreutstyr, og det klarer de ferreste av «oss andre». Takk for at jeg fikk lese bliggen din.