OVERRASKELSEN

Noen ganger kan en liten handling gjøre en stor forskjell.

Hva gjør man for oppmuntre en liten gutt, når alle gode ting er prøvd? Når han bare ligger i sykehussenga og kikker i veggen? Av og til kommer hjelpen overraskende.

DET VAR sommer. Mikkel var sju år gammel. Han tilbragte sommeren på sykehus. Dagene var lange og varme. Han hadde febertokter, var sliten og hadde galleanfall.

Vi hadde vært på utredning tidligere den våren. Prøve å finne ut hvorfor Mikkel ikke klarte å spise. Det kunne være en ny diagnose. Bivirkning av medisiner. Eller matallergien hans. Frykten for at halsen plutselig skulle snøre seg sammen.

Et team av eksperter vurderte ham. Og oss. Vi ble videofilmet ved middagsbordet.
Det kom ingen konklusjon.

2006-06-28 at 20-24-58

UKENE GIKK. Mikkel lå i senga og så på Disney Channel. Det er ingen skole eller lærere på sykehusene om sommeren. Heller ingen andre tilbud for de syke barna.
En episode av ”Hannah Montana” eller ”Friminutt” kunne være morsom. Men hele dagen, hver dag, når de andre ungene kunne kose seg på ferie. Det er ikke like gøy.

Mikkel ble stadig tynnere. Han prøvde så godt han kunne å spise. Legen hadde sagt at han kanskje måtte få ernæringssonde – en slange gjennom nesa og ned i magesekken. Men at de skulle se an litt til. Mikkel skjønte nok allerede da at han ikke ville klare å spise så mye som han måtte. Ofte lå han bare og kikket i veggen.

DET VAR vanskelig å være mamma og pappa også. Hva kunne vi finne på for å hjelpe ham?

Plutselig kom jeg på hvem jeg kunne spørre.

Hilde Holmsen var – og er – en spesiell sykepleier. Hun går sine egne veier, bruker kreativitet og humor. Og så kjente hun Mikkel veldig godt. Hun var en av de første sykepleierne som holdt ham da han var baby.
Hilde kunne mange triks når ting var dumt. Hun visste for eksempel at Mikkel var kilen. De to hadde hatt det mye moro sammen. Men ikke nå. Det var ingenting som hjalp.

DAGEN ETTER skulle det skje noe spesielt. Hilde bodde på Nøtterøy, og pleide å sykle til jobben. Den morgenen kom hun syklende inn til Tønsberg, med ei blå bøtte på bagasjebrettet. Hva hadde hun oppi bøtta?
Hilde kom inn inn på rommet.

2006-06-29 at 15-53-22

– Hei Mikkel, skal vi fiske krabber?
Gutten tittet ut av senga. Hilde hadde festet blåskjell på et snøre. Litt etter litt kom det et smil om munnen hans. Og snart hang den første krabba fast på agnet. Mikkel heiste den opp.

Da de var ferdige med å fiske, slapp Hilde to krabber på gulvet, også ble det krabbeløp.
Denne lille tingen, denne spesielle dagen, gjorde at Mikkel fikk et lite glimt i øyet. Og etter hvert kom det stadig mer tilbake av den gutten vi kjente. Selv om han var like syk.

NOEN MENER at det ikke skal være krabber, tang og saltvann på et sykehus. At det skal være reint og pent, og at dyr skal holdes utenfor. De mener at reglene er det viktigste.
Men noen ganger er det enda viktigere å vite hva som er godt for et barn. Og tørre å være like barnslig, selv om man er voksen.

Den beste medisinen finnes ikke alltid på apoteket.

*

Takk til pediatrisk sykepleier Hilde Holmsen for at jeg fikk lov til å vise bilder og fortelle denne lille historien.
Høsten 2016 kommer boka om livet med Mikkel, på Pax forlag. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke.
Se også Facebook: torgeir.w.skancke og Instagram: @torgeirwskancke

2006-03-09 at 11-39-44

Blogglistenhits

1 Comment

  • Arne-Sverre Vassbotn 12. februar 2016 (23:41)

    Jorda vår har mange engler, noen av disse jobber heldigvis som sykepleiere. Slike er mer enn gull verdt for dem som trenger dem.