Slik blir du lykkelig på 1 – 2 – 3!

Er du trist, lei eller deppa? Da kan du klikke på denne lenkenså finner du snarveien til lykke.

 Men bare så du vet det: du får den ikke av meg.

GJENNOM 16 år med alvorlig sykt barn, grublet jeg mye over hva som kunne skape ”det gode liv”. I perioder levde vi under et ekstremt press. Jeg leste populærvitenskapelige artikler og selvhjelpsbøker, men avstanden mellom lykkeoppskriftene og mitt eget liv føltes ofte stor. De fine formuleringene, de vakre bildene av mennesker i flagrende sommerkjoler nådde ikke inn til bombekrateret.

JEG TROR definitivt ikke det finnes noen rask vei til lykken. Kanskje finnes det ingen vei i det hele tatt. Lykken kan være en flik av veien du går på, et glimt, et utsyn, en følelse – ja kanskje bare et blad som flagrer mot bakken i det du passerer.

DE SISTE 20 årene har positiv psykologi vært på moten, og bredt seg langt ut over psykologien. Selvhjelpsbransjen har kastet seg på trenden og bruker den for alt den er verdt. Noen motivatorer hevder at vi selv er ansvarlige for opptil 90 prosent av egen lykke. Det er mye å gå på for de fleste, men jeg betviler de lettvinte oppskriftene. Etter å ha sett barn dø – eget og andres – og fulgt mange andre familier i samme situasjon, er det ikke mulig å bagatellisere ytre omstendigheter. I slike situasjoner blir tenk-deg-frisk en ironi.

I LANGE PERIODER har livet føltes som å gå og samle biter av noe som er knust. I dag ser jeg at disse bitene er veldig forskjellige: Noen er som runde, glatte steiner, andre er glasskår jeg har stukket meg på. Til sammen utgjør disse bruddstykkene et konglomerat – en helhet som er meg. Jeg føler meg ikke alltid ”sterk”, ”frisk” eller ”lærd”. Nei, oftere halt en hel. Uansett er det denne Torgeir jeg vil framstå som – ikke som «mesternes mester».

DE SISTE ÅRENE har psykologene diskutert begrepet posttraumatisk vekst – at mennesker med traumer kan oppleve positive endringer. Jeg forholder meg foreløpig avventende. Store endringer kan være positive, men ofte bare delvis. Forskerne er dessuten uenige om effektene.

Både film og media liker vinnerhistorier og ”vendepunkter” der det finnes et før og et etter. Vi hyller historien om overlevere, om Jan Bålsrud, om Ni liv, om Den 12 mann. Vi digger helten som kjemper seg gjennom katastrofen og står skinnende tilbake. Han som ikke blir drept, som bare blir sterkere. Men hva med de andre elleve – og hva med familiene deres?

JEG TROR definitivt det er mye man kan gjøre for å få det litt bedre. Mange har hørt om det psykologiske begrepet flyt – tilstanden der du er så oppslukt av noe at du glemmer tid og sted. Flyt er nært koblet til begrepet engasjement. Dette er igjen koblet til ordet mening – i betydningen noe som er større enn seg selv. Flyt virker sterkere hvis det er meningsfullt å streve etter.

Nettopp mangelen på mening har vært vanskelig for meg de siste 18 årene: Hvem er jeg i alt dette? Noen ganger har livet liksom mistet all mening. Dette er i stor grad knyttet til begrepet håp. Hva gjør man når det ikke lenger er noe å håpe på?

I DAG STREVER jeg fremdeles med å finne mening – til tross for at jeg har mye å være takknemlig for. Visst er jeg glad for at jeg har jentene mine, kjæresten min og naturen rundt meg. Likevel har jeg hull i hjertet som ikke blir borte. Jeg vet heller ikke om det er noe mål for meg at det skal forsvinne. Jeg har i alle fall ikke tenkt å dekke over det av hensyn til andres forventninger. Jeg er skadet for livet, og det er også en slags kvalitet.

DEN SISTE uka har jeg holdt to foredrag: Et i foreningen LEVE Vestfold – for en full sal etterlatte etter selvmord. Det andre på ”Latter” i Oslo, for full sal av landets sertifiserte coacher. Dessuten har jeg hatt møte med arrangørene av mitt neste foredrag, for ledergruppa i Skagerak Nett. De ønsker å snakke om hvordan man kan bli bedre på å møte kolleger og ansatte som sliter. De vil ikke bare hyre inn folk som snakker vinnermentalitet, måloppnåelse og effektivitet. De vil ta vare på sine ansatte!

DETTE, MINE venner, dette gir meg mening: Å møte mennesker som er i en katastrofe. Å lytte til dem, gi dem en stemme. Å stå ansikt til ansikt med en som feller tårer, uten å vike unna. Å kveste tabuene og klisjéene om sorg, annerledeshet og lykke. Det er noe av det som gir meg mening, som gjør livet verdt å leve. Fordi det trengs mennesker som bryter nytt land, og som ikke bare hiver seg på trendene eller driver blankpussing av fasadene.

JEG LEVER mitt liv ved å bære på en stor kurv av lys og mørke. Og det må jeg sannsynligvis fortsette med hele veien ut. Glasskårene føles mange. Men hver gang jeg finner en rund og vakker stein, knuger jeg den så lenge jeg kan. Slik håper jeg også på å skinne gjennom glasskårene, for meg selv og andre.

***

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.

Du kan følge meg på Instagram: @sterke_streker, og Facebook: torgeir.w.skancke.

Omslag_IMikkelslys_2

Blogglistenhits

6 Comments

  • Hanne Skonnord 2. april 2017 (13:39)

    Hei Torgeir!
    Takk for enda et godt og meningsfylt innlegg. Det du skriver om i dag får meg til å tenke på det jeg, eller vi har vært igjennom. For min sønn Silas døde i 2015 av leukemi, 25 år gammel. Etter å ha vært syk i fire år. Det var (som du ofte også beskriver det) en lang reise med mange ulike faser, på både godt og vondt. Vi måtte ta stilling til ting, eller kjenne på følelser som man jo aldri er forberedt på. Som sagt jeg kjenner meg ofte igjen, men det jeg leste nå fikk meg spesielt til å tenke på noe Silas skrev en gang han var innlagt på sykehuset. Du skriver at lykken kan være i «å se et blad som flagrer mot bakken i det du passerer», mens Silas skriver » jeg ser ut av vinduet på en gjennomsiktig plastpose, som blir tatt av vårluften. . «. Jeg tillater meg å legge ved denne lille sårbare, men vakre historien, som jeg mener skildrer godt drømmen vår om lykke. Silas var 23 år den gangen og hadde fått tilbakefall for andre gang. . .

    Drømmer!
    Jeg satt i en stol ved sykesenga. Så på ringer og jakkemerker på internett. Fantaserte om hvordan jeg skulle kle meg og se ut, når jeg kom ut av sykehuset. Hvordan hår jeg skulle ha, langt, sleiket, halvlangt, bart med litt skjegg, soul patch eller helt skjegg. Jeg forfrisket facebook fanatisk, sikkert hvert femte minutt uten at det egentlig hadde skjedd noe. Jeg leste igjennom meldingene jeg hadde sendt på facebook og sms jevnlig. Jeg chattet med flere jenter, ble helt frustrert og manisk når jeg ikke hadde noen og snakke med. Følte meg så alene, så ensom! Fantaserte om hvor kul jeg skulle se ut og være når jeg møtte dem. Jeg satt dagen lang og fantaserte om fremtiden. På hva jeg skulle gjøre, hvem jeg skulle henge med, hvordan jeg skulle se ut. Men over hodet mitt hang det en tung sky. Det var liksom en angst og frykt som demret hele tiden. Her satt jeg og fantaserte og dagdrømte som på alle andre dager. Jeg hadde kokt meg en mugge med grønn te og hørte på musikk. Jeg var irritert på Ragnhild fordi hu ikke svarte på meldingene mine. Hu hadde sagt hu skulle komme i dag, men nevnte det ikke. Hu virket avisende, men tok plutselig kontakt. Jeg var irritert på Oda fordi hu ikke svarte som jeg ville, eller ofte nok. Jeg innså plutselig hva kan det egentlig gjør for meg? Damer, kule ringer, LP’er og jakkemerker vil ikke løse problemet mitt! Det er jo bare en måte for meg å drømme meg vekk fra situasjonen jeg befinner meg i. Prøve å glemme at jeg er lei, sliten, redd og ensom, og at jeg kjeder meg og føler meg som dritt. Ikke en ting i hele verden kan fjerne denne følsen, jeg må bare omfavne den, ta den til meg. Drite i disse damene og alt dette materielle jeg prøver å drømme meg bort i, disse fantasiene og dagdrømmene. Jeg husker hvordan det var sist, jeg satt akkurat som nå, og drømte meg bort. Drømte om den fantastiske leiligheten jeg skulle ha i Oslo. Hvor jeg kunne henge rundt på de hippe stedene, og med en sigg i hånda skate til jobben, som var i en klesbutikk. Hvor kul jeg skulle se ut, hvor fantastisk alt skulle bli. Men det ble jo aldri slik, klart jeg så jo fet ut og fikk en jobb som jeg ville ha, men jeg var jo aldri lykkelig! Når jeg endelig fikk drømmejobben, så var jeg drit lei og hatet livet mitt. Ville jo bare vekk! Fantaserte meg frem til at jeg skulle bli ferdig med vedlikeholdsbehandlingen, så jeg kunne gjøre noe annet, komme videre i livet mitt!

    Jeg må omfavne følelsene mine og slutte å fantasere, kanskje jeg slipper det samme da. Drite i damene, drømmene og fantasiene. Kjenne på nuet og følelsene jeg faktisk har, så jeg slipper at de biter meg så jævlig i ræva senere. Jeg må vel bare innse at om jeg så finner den kuleste ringen i verden, så vil jeg fortsatt være sjuk, redd og skallet, føle meg som dritt og drømme om å bli frisk. Og kjøper jeg meg en fet LP samling, så har jeg jo faktisk ikke en forsterker eller noe å spille det på, ha ha! Og drømme om disse damene som ikke er her, som ikke kan holde rundt meg og trøste meg er det jo heller ingen trøst i når jeg er alene. Jeg er redd og må bare innrømme det! Jeg husker sist gang hvor jeg brukte flere tusen på ny skinnjakke og hatter, tenkte at jeg ville føle meg kul og være fornøyd med meg selv. Hadde jeg bare den jakka og den lua da ville alt være bra. Så fikk jeg det, og følte meg like jævelig, bare med ny hatt og jakke. Kanskje enda dummere faktisk, fordi det ikke hjalp! Det er akkurat det samme jeg gjør nå. Klart jeg var glad i ettertid når jeg følte meg fresh igjen og hadde fete luer og jakker. Men jeg må nok takle behovene mine head on, ikke med drømmer, fantasier om matrielle goder. Det kan jeg heller nyte siden når jeg er frisk. Så prøver jeg heller å ta innover meg og takle de følelsen jeg har nå. Det er godt å kjenne på smerten jeg prøver å dekke til. Jeg ser ut av vinduet på en gjennomsiktig plastpose som blir tatt av vårluften, mens jeg hører på musikk. Jeg kjenner øynene fyller seg med vann, men jeg er ikke trist og jeg må ikke gråte. Jeg føler meg bare helt tom, men samtidig føler jeg en form for lykke, eller ihvertfall en tilfredshet med meg selv. En ro på en måte.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 4. april 2017 (19:14)

      Kjære deg! Tusen takk for at du deler denne personlige teksten med meg – og alle som leser bloggen. Ja – dette er sårbart, også for deg. De fire årene…det er en lang reise med opp- og nedturer. Jeg kan liksom se for meg noe av dette. Akkurat de øyeblikkene, dagene, periodene som man får beskjed om at det ikke går bra likevel…det er noe av det verste et menneske kan oppleve. Fordi vi bygger opp så mye håp, så mange positive tanker, vi vil så gjerne kjempe. Men det er ikke alle det går bra med, og det har både du og jeg opplevd.

      Det er veldig sterkt å lese det siste Silas skriver, om at han bare føler seg helt tom. Og samtidig med en form for lykke og ro. Jeg lurer på om det er et uttrykk for å ha fått en visshet? Det paradoksale i dette at det verste jo er uvisshet. Selv om det IKKE går bra, så har man i alle fall fått svar.

      Vel – slike som oss må leve resten av livet med å ha mistet. Det er ingen lettvint vei… Masse lykke til på DIN vei uansett. Beste hilsen Torgeir

  • Gry 4. april 2017 (11:59)

    Jeg vil bare gi deg en varm og inderlig takk for at du er en motstemme til det overfladiske tenk-positivt-mantraet. Noe av det, er OK, men mye av det bli jeg bare provosert av. Ole Madsen har skrevet en bra bok om den vitenskapelige dokumentasjonen som oftest IKKE ligger bak mesteparten av selvhjelpsideologiene. Lever på 7.året med kronisk sykdom (ikke dødelig) og det er tøft. Følger deg på fb. Hilsen Gry

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 4. april 2017 (19:18)

      Hei!

      Tusen takk for hyggelig hilsen! Jeg tror ikke noen som ikke har en kronisk sykdom forstår hvor lang og kronglete veien kan føles. Noen ganger synes jeg endel uttalelser i media blir VEL lettvinte og fordømmende overfor mennesker med sykdom. Kanskje mest overfor de som har en sykdom som ikke synes så godt. Takk for boktips! Ole Madsens bok har stått på lista mi lenge. For få dager siden fikk jeg den inn døra, utlånt fra en kamerat – så det var en morsom tilfeldighet.

      Gode tanker og lykke til – til deg. Håper du har nære mennesker rundt deg. Det er kanskje det vi trenger aller mest når det røyner på. Beste hilsen Torgeir

  • gry 4. april 2017 (22:25)

    Hjertelig takk for svar! Jeg gleder meg til å fortsette å lese det du skriver! Takk for det du gjør – det er viktig! Hilsen Gry

  • gry 4. april 2017 (22:27)

    Må bare nevne en bok til som du kanskje vil like: Barbara Ehrenreich: Livets lyse sider. Der får tenk-positivt-tyrannene så hatten passer 🙂