Bli en uteligger

Uteligging kan anbefales. Vi trenger flere frie sjeler.

Alle burde bli flinkere til å være sine egne herrer og damer.

JEG LIKER å ligge ute. Altså ute betydningen i skog og mark. I busk og kratt, myrlende og villniss. Dessuten på svaberg. Eller på fjelltopper. Vinter og sommer. Hvor jeg ruller ut soveposen, avhenger av hvilken vei nesa peker. Altså i den retningen jeg går. Det trenger ikke være langt. Kort kan være like bra. Og ofte bedre. Da har jeg ingenting å skryte av når jeg kommer hjem. Men det spiller ingen rolle. Det var fint der jeg var. Kjempefint. Og stjernehimmelen var den samme. Det er bare menneskesamfunnet som er smått. Noen ganger trangt og klamt som ei bukselomme.

UTELIGGING er noe jeg har drevet med siden jeg var tolv. Opp gjennom årene har jo noen kommentert at de synes det er rart. Men jeg kan forsvare sysselen med at det er et meget gammelt foretagende. Muligens ikke et yrke. Kanskje heller et tidsfordriv eller latskap. Å rangle, streife, gjøre noe tvers gjennom unyttig. Et slags opprør mot sekundviserens, timeplanens og lønnsstatistikkenes eksistens. For ikke å snakke om fakturaprogrammene.

«Derfor liker jeg også tiggere. Jeg gir penger til dem til og med.»

JEG LIKER folk som ligger ute, etter eget valg. Samfunnets utskudd og annerledesheter, omstreifere og pakk. Rasmus på loffen, Snusmumrikken og «Kattemannen» i Brunlanes. Jeg traff sistnevnte i vinter en gang, i flaskepanten på Rema. Han ber aldri om haik, bare går og går. Men den dagen var det så kaldt at jo, da ville han ha tatt i mot skyss, sa han, hvis han hadde behøvd det. Ellers er han stri og ikke til å temme. Slik alle mennesker egentlig burde være, sine egne herrer og damer. Kanskje mest de siste, verden over. Altså det stikk motsatte av å være slaver, tvangsprostituerte eller barnesoldater.

NEI, TAKKE meg til å være uteligger, fri som en fugl. Derfor liker jeg også tiggere. Jeg gir dem penger til og med. Og tenk, jeg er ikke flau for det. Jeg spør heller ikke hva de skal bruke dem til. Kan det være verre enn det jeg har brukt mine til? En hel masse vin som jeg har fått vondt i hodet av, og en bil som spyr ut CO2 og ødelegger verden. Kanskje jeg gir til gamle romkvinner fordi nesten ingen andre gjør det. Et slags stille opprør mot Det Alle Er Enige Om At Man Ikke Gjør. Hvis alle er enige om noe, blir jeg mistenksom. Er det sikkert at de har rett i det de sier?

SAMFUNNET er fullt av vedtatte sannheter om andre mennesker; rykter og omkved som blir spikret på veggen. Alle mennesker av samme gruppe blir skåret over en diger kam. Hvor mange av oss har tatt oss bryet med å stoppe opp og spørre noen som er komplett annerledes enn oss selv: «Hvem er du egentlig, hvor kommer du fra? Hva er din historie, hvem er dine barn og barnebarn?» Åpenhet overfor den fremmede, den rare, den skitne; det er menneskehetens største mangelvare. Jo – kanskje det er derfor jeg liker å gå utenom stiene. Hvorfor i all verden skal man følge røde merker på et tre eller en stein? Da vil man jo aldri oppdage noe nytt.

Å LIGGE UTE gjør at man kan betrakte ting i perspektiv. Jeg blir liten mot alt det store. Og likevel er jeg en del av det. Dessuten trenger jeg ikke bekymre meg for om jeg er god nok. Der ute er det ingen som fyller lufta av skvalder og uvesentligheter. Det er bare vinden, fuglene og meg. Og ingen av dem har noensinne plaget meg.

image2

 

***

BOK: I oktober 2016 kommer boka I MIKKELS LYS, på Pax forlag. Der tar jeg mange av de vanskelige samtalene. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke. Se også de to Facebook-sidene: torgeir.w.skancke og IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.

 

Blogglistenhits

1 Comment

  • comment-avatar
    Kjell O.S. 17. juli 2016 (10:04)

    Ble litt nysgjerrig på denne uteliggeren, og det var vel det du ønsket, Torgeir? Vekke interesse for mennesket, tiggeren bak koppen. Spørre – hvordan har du det? Hvordan har du greidd å komme deg hit for så å sette deg ned på hjørnet? Hvor mye anstrengelse og forsakelse ligger bak? Enten du kommer fra Romania eller Moldova, må du faktisk være en ressursperson. For dine. Tror du ønsker å hjelpe dine der hjemme hvor nøden er stor og fattigdommen påtrengende. Ikke at du er utsendt av en mafia for å hove inn eller betale tiende/beskyttelse. Det forekommer, ja. Men jeg tror at du som sitter på Torstrand med hodet på kneet faktisk gjør det av nød. Hva gjør du så når økta di er over foran Kiwi? Rusler inn til en uteliggers usle tilværelse i en garasje eller tomt uthus?
    Imorgen er det lønning, jeg vil stoppe ved Kiwi. Spørre – hvordan går det med deg, gi deg en skjerv. Kall det avlat, men da har jeg spurt – og kanskje blitt et svar rikere. Noe mer å tenke over. Et grunnlag for videre refleksjon.