Lykken med hverdagssykkelen

Hvor ble det egentlig av hverdagssykkelen?

Legg vekk pulsklokka og få hvilepulsen tilbake.

DET ER VÅR, men det er ikke bare å sette seg på en sykkel. Du må starte med garderoben. Det kan ikke være hverdagsklær, det skjønner jo alle. Å sykle i olabukse er like dust som i skiløypa. Ta en titt i avisene fra XXL og G-sport, så får du en rask leksjon: Du kan ikke bruke løpeklærne, heller ikke klærne du bruker på treningssenteret, ikke langrennsklærne, ikke alpint-klærne, ikke marka-klærne, og heller ikke yogaklærne. Du kan til nød bruke spinningklærne, men ute- og inneklær er jo ikke helt det samme.

HVA GJORDE vi egentlig i gamle dager, før sportsbransjen lærte oss at vi trengte seks-sju komplette sett treningstøy? Svaret er: Vi svettet i hverdagsklær. I alle fall på sykkelen. I dag er du ingen ordentlig syklist hvis du ikke er kledd som en påskekylling – året rundt.

Som 12-åringer bodde vi på sykkelen. Enten vi hadde Svithun eller DBS, så var vi cowboyer til hest. Den heldigste hadde Apache, med gir på midtstanga, skvettlapper og speil på styret. Drittøft. Med sykkelen suste vi i skytteltrafikk mellom fotballsletta, skogholtet, og villahagene med pæretrærne. Vi kunne flykte fra en fare på sekunder. Jeg husker fremdeles synet av sykkelgutter med sprettert i baklomma.

VISST ER DET fremdeles noen som sykler i hverdagsklær: I hovedstaden. Her er det trendy med bysykler både for damer og herrer, med kurver, store skjegg og sixpence. Men jeg bor bare i en liten by, hvor den urbane koden ikke har spredd seg lenger enn til økologiske kaféer. Her kjører alle bil, uansett hvor de skal. Hvis du skulle oppdage et menneske som går langs veien i min by, er det enten fordi de er sosialklienter eller uteliggere. Og hvis du ser noen som sykler, går det i rasende fart i rosa, oransje eller gult. Selv om denne byen er omgitt av bratte bakker, ser du ikke en eneste mann gå av sykkelen og trille oppover. Det ville være tegn på svak fysisk helse, sviktende potens – ja, helt dust.

HVORFOR VÆRE så sarkastisk overfor folk som liker å trene? Det er lumpent og kujonsk, jeg har jo svettet endel i mikrofiber selv. Det startet med spinning for snart 20 år siden. Med stor entusiasme tråkket jeg i vei i posisjon 1, 2, 3 og 4, til dundrende musikk og brølende instruktører. På ei diger tavle fikk vi full oversikt over indre kroppsfunksjoner. Ingen er vel så amatør i dag at man beveger på kroppen uten pulsklokke, GPS og stålkontroll på melkesyreterskelen. Nei, det skulle tatt seg ut!

I BARMARKSSESONGEN syklet jeg utendørs, fort, i gule klær. I det jeg suste forbi joggere, tenkte jeg: Ha-ha, at de gidder. Det var inntil jeg startet selv. Det var ved et plutselig innfall at kjøpte meg løpesko. Dermed var jeg bitt: For en frihetsfølelse å slippe alt utstyret: Sykkelen ble stående i garasjen, mens jeg utvidet utstyret med terreng- og piggsko. Jeg var frelst. Nå kunne jeg tre på skoa overalt og få full treningseffekt på en halvtime. Hver gang en syklist suste forbi meg, tenkte jeg: Ha-ha, så ineffektivt. Ikke lenge etter kom smarttelefonene med Spotify og Run Keeper.

EN DAG skjedde det noe: Jeg pådro meg skader; betennelser i knær, hofter, rumpe, legger og føtter. Dessuten på underarmene. Og overarmene. Jeg som trodde jeg hadde tatt det så pent. Jeg gikk til fysioterapi, kiropraktor, naprapati, akupunktur, smerteklinikk, treningsprogrammer, tøying, yoga og healing. Dessuten spiste jeg grønnkål, ingefær og gurkemeie. Til slutt ga jeg opp. Vel, ikke helt, bare halvveis.

JEG FIKK en idé: Hvorfor ikke bare sykle? Altså, i vanlige klær, uten tights og computer. Bare for å sykle når jeg skulle til butikken, sentrum eller besøke noen. Jeg tenkte: Går det an? Er det ikke flaut å menge seg med alkiser, sosialklienter og innvandrere? I starten passet jeg alltid på å ha solbriller. Jeg måtte se litt kul ut. Dessuten gikk jeg aldri av i oppoverbakkene. (Ingen mann liker vel å bli forbikjørt, ikke uten å tråkke det han er god for. Da var det bare å drite i betennelsene og bite tenna sammen.)

Til slutt ga jeg blaffen: Den indre stemmen hadde ropt så høyt at det bare var å stoppe opp og begynne å lytte til kroppen.

SÅ HER sykler jeg, i olabukse, ulltrøye og anorakk. Jeg kikker på blomstene i veikanten, fuglene på himmelen, mens hjertet banker både hardt og bløtt. Jo, jeg lever da fortsatt. Det hender jeg må legge inn en halvtime ekstra sammenliknet med bil, men jeg gidder ikke lenger leve så effektivt at jeg glemmer: Å leve. Med en halvstor sekk på ryggen, har jeg plass til klesskift til enhver anledning, og to fulle handleposer fra Rema.

SKAL JEG fortelle deg en annen hemmelighet? Jeg har begynt å GÅ. Tenk det. I vanlige klær. Ikke si det til noen.

***

Foto: Torgeir W. Skancke.

***

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.

Du kan følge meg på Instagram: @sterke_streker, og Facebook: torgeir.w.skancke.

Omslag_IMikkelslys_2

Blogglistenhits

1 Comment

  • Heidi Erlandsen 9. april 2017 (10:23)

    Jeg kaller meg selv en «olabukse syklist» og har stor glede av det. Takk.