Hvem ville du ha vært?

Det skjedde så brått. Plutselig lå den bare foran meg ­– lommeboka hans. Mammaen hans hadde funnet den i en bod. Jeg tok den opp og åpnet den. Det var som om hele historien hans foldet seg ut i hendene mine…

SAVN ER en rar og uforutsigbar ting. Jeg trodde jeg var blitt ganske erfaren i gamet, men nei.

I lange perioder kan savnet ligge taust og slumrende. Plutselig kaster det seg over meg igjen, som en tiger fra buskene. Det behøver faktisk ikke være mer enn en time siden noen spurte: ”Hvordan har du det nå?”– og jeg svarte: ”Takk, det går mye bedre!”

JO – JEG har faktisk hatt en ganske fin høst. Bokutgivelsen min har ført med seg så mye bra: bokbad, signeringer og masse respons på artikler og foredrag. Jeg føler meg heldig som har hatt mange fine menneskemøter, på nett og i virkeligheten. Noen har mistet barn, hatt alvorlig syke eller ”annerledes” barn. Andre har vært syke selv, mistet søsken eller partner.

JEG ER ikke så glad i klisjéer og svulstigheter, men nå skal jeg gjøre et unntak: Det er rart hvordan gode menneskemøter kan oppstå. Du har sikkert opplevd det selv av og til –  at du befinner deg i en samtale der tid og sted blir borte, og det liksom glitrer i øynene på den andre? Disse samtalene som er frie for small talk, og som handler om de viktige tingene i livet. Noen ganger har jeg grøsset på ryggen over innholdet i det vi har snakket om. Ofte har jeg måttet tørke en tåre etterpå, og likevel har jeg stått igjen med en følelse av tilfredshet og mening.

JEG ER helt sikker på at bokutgivelsen og bloggtekstene har hjulpet meg i ”livet etter Mikkel”. Naturlig nok bærer jeg på mange sår etter alt vi har vært gjennom. Selv om det ikke finnes noen fasit på hvordan man skal håndtere en sorg, har det å skrive og snakke vært riktig for meg. (Forresten er jeg ikke så glad i uttrykket ”bearbeide sorg”, fordi sorgen vil alltid ligge der, og det skal den få lov til. Derfor foretrekker jeg heller å ”håndtere” sorg.)

SÅ ER det dette savnet. Kommer jeg noensinne til å bli klok på det? Nei, til det er savnets krumspring for mange. Det er særlig disse tingene som kommer brått på: Et bilde, et sted, en stemme. En filmscene der noen har ”lavalampe” på rommet sitt, akkurat som ham. Men også disse mer forventede tingene, som å se ”Alene hjemme”, slik vi pleide – tett sammen i sofaen i jula.

DET ER mange som savner noen i høytidene. Temaet ensomhet blir diskutert i media hver eneste jul. Det er fint, fordi det faktisk er en veldig mange som kjenner på følelsen. Den ”overflatevirkeligheten” som spilles av for oss hver eneste dag, i form av lykkelige familier på reklamekampanjene på tv, kan føles som grell kontrast til det virkelige livet.

EN TANKE som jevnlig vender tilbake ettersom tida går, er: ”Hvem ville du ha vært nå?” Jeg tror alle som har mistet noen tidlig i livet, kan tenke denne tanken. Det er imidlertid andre grunner til å savne noen. Det kan være partneren som plutselig forlot deg. Det kan være ungene dine som skal være hos eks´en i jula, med ny familie og alt, mens du sitter der mutters aleine. Eller det kan være partneren du aldri fikk. Årene går, og du blir ikke akkurat yngre. I tillegg kommer alle som sliter med kompliserte relasjoner: De som har en alkoholiker i familien, som har en voldelig partner eller forelder, eller de som lever tett på psykisk sykdom. Jeg tror alle disse gruppene kan kjenne seg utenfor det glansbildet som vises av jula, på sosiale medier, filmer og reklame.

JEG FØLER meg ganske sikker på at vi er mange som til tider kan kjenne på et ”utenforskap” i forhold til ”den store lykkefesten”. For min del skal jeg være ærlig å si at jeg ofte trøbler med selskap og sosiale settinger. Årvisse samlinger som skal være koselige. Dette kan synes rart, fordi jeg tross alt ikke er av den sjenerte typen. Men slike følelser synes ofte ikke utenpå, og de er vanskelige å snakke om. Da er det enkleste å spille en annen ”rolle” utenpå enn den man har inni seg. Jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det…
I de periodene jeg sliter med egen sorg og savn, er det nesten så jeg får lyst til å ”stikke av” fra all koseligheten. Da rømmer jeg ut i skogen. Der klarer jeg liksom å puste lettere, og kjenne meg tett på dette usynlige som er større enn meg selv.

*
…SÅ STO jeg der med lommeboka hans i handa. Minnene strømmet på. Innholdet var sirlig ordnet: alle kortene han hadde samlet, utgåtte medlems- og rabattkort fra mammaen hans og meg. Mine egne visittkort, og medlemskortet hans i ”Miljøagentene”. Han var glødende opptatt av akkurat dette, og allerede i tredje eller fjerdeklasse ville han holde foredrag i klassen om at vi må ta bedre vare på jorda. Jeg husker jeg undret meg over dette. Selv har jeg alltid har vært en naturverner, men valgte å snakke lite om det rundt middagsbordet. Jeg husker jeg tenkte at ungene skulle få vokse opp med sine egne meninger. Men nå var han blitt som meg…

Jeg tok opp kortene fra lommeboka, ett etter ett. Der ble jeg stående og tørke noen tårer, mens jeg grunnet på denne tanken: Hvem ville du ha vært i dag?

***

I HØST kom boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne boka forteller jeg hele historien om Mikkel, og tar mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom. Se også bloggen livetettermikkel.no, Facebook-siden @IMikkelslys og Instagram @livetettermikkel.