Fred i verden
Tror du det noen gang blir fred mellom verdens folkeslag? I fare for å skuffe noen: Jeg tror dessverre ikke det.
DET ER lov å være optimist, men kan det egentlig bli fred mellom mennesker før hvert enkelt menneske finner fred i seg selv?
Opp gjennom årene, har jeg ofte tenkt: «Jeg kunne aldri startet en krig, jeg som er et fredelig menneske.»
Men når jeg tenker etter: Har ikke også jeg stått i en konflikt der jeg ønsket å se den andre parten tape? Har ikke også jeg vært opptatt av å stå på mitt, at den andre skal innrømme sine feil, og snart må «ta til vettet»? Jeg er antakelig helt på gjennomsnittet…
I VÅR egen fortelling er det nesten alltid de andre som setter i gang en konflikt. Det er de andre som gjør de urimelige tingene, som er usaklige, som begår overgrep, som tyr til vold.
Det kan godt hende at det er riktig i en del av sakene. Men en fortelling har alltid flere sider – noe de fleste av oss lett glemmer når det stormer som verst.
Det er grunnleggende psykologi at vi anser oss som heltene i våre egne fortellinger, sammen med de sosiale gruppene vi identifiserer oss med.
SÅ, VIL det kunne bli fred på jorda før hvert menneske selv finner fred?
Hvis det skal kunne skje, tror jeg noen i tilfelle konsekvent – og over tid – må velge å avstå fra å bruke vold. Og det er det ikke mange menneskegrupper som har greid opp gjennom historien.
DE FÅ lederskikkelsene jeg kan komme på, er Mahatma Gandhi, Jesus Kristus og Dalai Lama Tenzin Gyatso (etter at tibetanerne ga opp å forsvare seg mot kinesernes invasjon i 1959.)
Jeg er ingen imidlertid historiker, og det kan godt hende at det finnes flere eksempler; de er uansett i et særdeles lite mindretall. Hvorfor?
JA, HVORDAN finne fred med seg selv? Jeg tror det krever livslang øvelse. Å streve etter å forstå motpartens synspunkter og handlinger – inkludert bakgrunnen for dem.
Dette betyr selvsagt ikke at man må godta det motparten sier og gjør. Men for å skape god dialog bør vi prøve å være åpne, lyttende og oppriktig interesserte.
(Det er ikke dermed sagt at det er enkelt!)
AT NOEN mennesker har et mer fredelig sinnelag enn andre, er jeg ganske sikker på. Jeg kjenner flere, selv om de er få. De jeg kjenner, har ikke valgt lederposisjoner, og soler seg aldri i glansen av seg selv. Tvert imot; de kan være svært så stillferdige. Og kanskje nettopp derfor.
Noen mennesker er også klart mer dominante enn andre, ja nærmest aggressive. Det er lett å se for seg flere lederskikkelser i verden. Og dette er et fenomen det kunne vært skrevet mye om.
DET JEG for egen del tror jeg har lært mest av om fred, er gjennom meditasjon. Denne praksisen kan bl.a bestå av å erstatte stressende, dømmende eller andre typer negative tanker – med fredfylte tanker.
Jeg skal ikke påstå at jeg alltid lykkes. Men noe av grunnen til at jeg fortsetter å øve, er fordi det er slitsomt å gå rundt å være irritert, stresset eller trist hele tida. Det er en så mye finere følelse å gå og kjenne på fred. Og derfor fortsetter jeg med det, som oftest en gang hver dag, med er håp om å bli et litt bedre menneske etter hvert.
JEG HAR ikke lyst til å være «enda en» som skal misjonere for noe jeg mener alle andre må gjøre. Hver må finne sin egen vei.
Jeg er likevel ganske sikker på dette: Hvis hver og en, hver dag, tenner en indre flamme for fred, kan ringvirkningene bli større enn noen kan ane.
–––
En annen ting jeg tror på, er dialog. Det er skrevet en fin bok om dette, som heter «Den gode samtalen: Kunsten å skape dialog», som er skrevet av idéhistoriker og filosof Helge Svare.