VEIVISEREN
Hvorfor kom du til oss? Hva var det vi skulle lære.
Var det om smerte? Din egen eller vår. Hvor mye et mennesket må tåle. Og likevel måtte våkne til nye dager.
Var det om plikt? Om å stå i det til man kneler, kryper, drar seg etter fingrene. Uten å miste grepet?
Kanskje det handler om perspektiver. Om å gi oss overblikk. Og detaljer. Om å skjerpe sansene våre, så vi kan forkaste det meningsløse, det intetsigende, uvesentlighetene som vi dynges ned av.
Og finne fram til det ekte, det finmaskede, essensen av å leve. Var det det du ville vise oss?
Du sier ingenting om det. Ingen lærebøker, teser, eller taler fra taburetter.
Du bare er.
Du er i dine smil. Din søvn, og din våkenhet. Du er i din klagen og din gråt. Også i febertoktene er du, selv når du er fjern.
Du er så skinnende i din hud, selv når den er gul. Så intenst er du, i din pust. Når den er rolig. Mens også når den hveser, surkler, og oksygenmålerne piper.
Du har ikke lenger noen ord. Derfor må vi hente fram enda større innlevelse. For å forstå. For å kjenne deg, og tolke dine tegn.
På samme måte må vi streve for å forstå oss selv. Vår tilkortkommenhet og vår sårbarhet. Vårt mot og våre idealer. Om vi lenger har noen.
Du har lært oss så mye om frykt. Om å kjenne den sterkeste av dem alle; å skulle miste et lite, levende menneske. Uten å vite når. Bare at. Og stadig nesten. Som å virvle rundt i en malstrøm. År etter år. Og øyne det dype, svarte. Som en flekk, et gap. Og uansett hvor hardt vi holder deg på armen, så kjennes det ikke nok.
Jeg tror du har lært oss om kjærlighet. At den sterkeste smerter mest. Hvorfor? Skulle vi slutte å elske, slutte å føle? Å ta i mot en skjebne, uten å kjempe i mot?
”Gi slipp”, heter det blant de flinke og de lærde. Hvordan gjøre det? Når det handler om et barn. Vis meg den som kan.
Alt kjennes så nådeløst. Jeg skulle ønske det fantes en enklere vei.
”Tenk deg lykkelig”, heter det.
”Lev i nået, så forsvinner all smerte.”
Jeg er glad for at noen klarer det.
Min innrømmelse; i mine mørkeste timer, har jeg undret meg over om coachene, motivatorene, lykkementorene, de som har funnet fasiten; har de noen gang selv sittet ved ei seng på en barneintensiv avdeling?
(Ha meg unnskyldt for min ironi. Jeg skal ikke tenke flere bitre tanker.)
Nei, la meg heller være fullt og helt tilstede, også der det smerter mest.
Jeg vil kjenne både på det mørke og det lyse. Bare slik kan jeg forstå det bedre, alt livet består av. Bare slik kan jeg forstå et annet menneskes smerte og angst.
Fordi jeg selv har vært der. Og bare slik kan jeg med rette si; ”jeg forstår hvordan du har det”. Uten at det kun var en utslitt frase.
For når alt kommer til alt, så trenger vi hverandre. Vi trenger mennesker som ser, og som er til stede. Og ikke bare for seg selv.
Jeg kikker stadig på øynene dine. Og tenker på ditt oppdrag. Som også er vårt. Jeg kjenner ingen modigere enn deg.
Du går foran, enda du er minst.
Jeg husker de øynene dine da du kom til verden. De myste, blendet av alt det sterke. Det var mye, allerede da. Det er 14 år siden nå.
Til søndag er skal vi gå i kirken. Konfirmant. Ordet kjennes rart. For stort og voksent. Vi hadde ikke trodde du ville leve så lenge.
Takk for den du er. Og for alt du har ofret. En VEIVISER, det er det du er.
Min gave til deg er ei bok. Se, jeg holder den opp for deg her: FJELLET. Det er det den skal hete. For hver dag kommer jeg lenger på teksten. Boka handler om deg.
