Svart, hvitt og grått
Så er dagen her. Den jeg ikke vet om jeg har lyst til å stå opp til.
Bunaden henger der. Skal jeg ta den på? Men hvorfor gjøre seg fin, ta seg ut? Jeg har jo allerede tatt meg ut. Hver dag.
Dette som ikke er lenger. Barneskoa i boden. Bildene av ham. Minnene.
Tanken på bare å holde seg unna. I skyggen. Innover i skogen. Langt inn.
Jeg er ikke den eneste. Det føles bare sånn. Akkurat i dag. Og alle andre høytidsdager. Hurra. Det er ikke lenger min dag.
Jeg liker ikke polish. Skokrem og skjortestivhet. Bløtkaka, ikke den heller. Et marsipanlokk av svulstigheter. Small talk rundt festbordet. Om vind og vær, og joda, den ble grønn i år også. Klisjéene, platthetene.
Hvor er de ekte orda om det å være menneske? Om den du er, innerst inne. At vi er flere om det. De som har mistet noen. De som aldri fant noen. Og usynligheten som ligger i det. Fordi man helst skal smile og gratulere hverandre med dagen.
Jeg skal snart gå og vekke ham. Til de samme filmene. Morrastellet, dostolen, rullestolen. Vet han at det er 17. mai? Tror ikke det. Det er en hvilken som helst dag. Med noe fint; Knerten, pus, og Tante Gunvor og onkel Harald som skal komme på besøk. Og noe som ikke er fint. Alt det han er redd for.
Skal vi prøve oss ut i dag? Kanskje. Barnetoget, nei det går ikke. Kork overalt, lyder og inntrykk. Og hvordan komme oss ut av mengden hvis noe akutt skulle skje?
Men kjøre en tur? Ja, det kan nok gå. Før vi skal tilbake for formiddagsluren.
Er jeg blitt et hengehode. Som sipper og griner når kanonene fyrer av. Ja, jeg er visst det. Jeg skulle ønske det var av sentimentalitet over fedrelandet.
