De magiske brillene
Visste du at alle går rundt med et par briller i lomma? Prøv dem – de har helt spesielle egenskaper.
VI VAR på vei inn i klesbutikken. Det var nyttårssalg, og vi skulle kikke på klær. Jeg var uvitende om hva som snart skulle skje.
PÅ VEI INN passerte jeg to bekjente. Det var foreldre i skolekretsen, ikke mennesker jeg kjente godt. Vi hilste på hverandre, før vi de forsvant ut. Jeg blir stående noen minutter ved et klesstativ.
Plutselig sto mannen der igjen, denne gangen rett foran meg. Hvor kom han fra? Han må ha snudd og kommet tilbake. Nå var han direkte i blikket:
– Jeg ville bare ønske deg godt nytt år!
Han tok et godt tak i handa mi:
– Også ville jeg si at jeg synes du skriver så bra!
Jeg følte meg litt brydd, men ble overrasket og glad over komplimentene hans. Han nølte litt, før han spurte:
– Men hvordan går egentlig det med deg?
Jeg forsto at han har lest at jeg fikk kreft i fjor høst. Jeg fortalte om hva som hadde skjedd. Han var lyttende, og slapp ikke blikket mitt i løpet av samtalen. Jeg takket for praten, og han forsvant ut av døra. Deretter ble jeg stående ved klesstativet, helt nummen. En varm følelse bredde seg i hele kroppen. Hva var det som akkurat skjedde? Var fyren klar over hvor sjeldent det det, det han akkurat hadde gjort?
ETTER AT vi hadde nikket til hverandre første gang, kunne han bare fortsatt videre i kjøpesenteret. De ville kanskje småpratet om det de visste om meg; om tapet av Mikkel, og om kreften. Denne fyren gjorde noe annet, noe de fleste opplever som skikkelig skummelt: Han snudde, gikk tilbake inn i butikken igjen, og brøt intimsona til et menneske som har hadde vært i en veldig vanskelig situasjon. Han stilte de ”skumle” spørsmålene uten å gå rundt grøten, uten å vike unna. For en kjernekar!
*
VISSTE DU at alle mennesker går rundt med et par usynlige briller i lomma? De ligger der, klare til bruk, men blir sjelden brukt.
Disse brillene har magiske egenskaper. Hvis du tar dem på deg, kan du se et annet menneske på en ny måte. Med dem kan du se gjennom maskene folk går og bærer på: imagen, gruppetilhørigheten, det stadige spillet for galleriet. Med dem kan du se hvem et annet menneske egentlig er.
DE MAGISKE BRILLENE trenger gjennom utenomsnakket, de faste frasene vi omgir oss med, og går direkte til kjernen i menneskers liv. Ved hjelp av dem kommer du i posisjon til å utgjøre en forskjell:
Du kan se et annet menneske for det det er.
Det eneste som skal til for å få de magiske brillene til å virke, er et trylleord. Ordet består av tre bokstaver: Den første er M. Den andre er O. Den tredje er T.
M – O – T.
Det eneste som faktisk hindrer deg i å virkelig å se et annet mennesker, er frykt:
”Jeg kan da ikke…. Jeg kjenner henne ikke godt nok… Nei, men tenk hvordan hun reagerer… La meg ikke rippe opp i dette… Det er ikke helt passende å… Dessuten vet jeg ikke helt hvilke ord jeg skal bruke…”
Jo – akkurat du kan utgjøre en forskjell for en som trenger det. I dag. Klapp deg på brystlomma og kjenn etter det som ligger der. De magiske brillene er helt gratis, og de virker perfekt. Det eneste du trenger å si til deg selv, er MOT:
- I dag skal jeg ta den telefonen jeg har kviet meg for.
- I dag skal jeg gå bort til et annet menneske på gata, selv om jeg ikke kjenner den andre så godt.
- I dag skal jeg si hva jeg egentlig føler.
- I dag skal jeg legge en hånd på noens skulder.
Akkurat din lille handling kan ”gjøre dagen” for et annet menneske, ja hele uka! Akkurat du kan gi et annet menneske følelsen av at noen bryr seg.
Hvis du velger å gi etter for frykten enda en gang; hvem tror du ellers er modige nok til å bry seg?
*
Kilder: Foredraget «På tindebestigning i eget liv», av undertegnede.
* Høsten 2016 kommer boka I MIKKELS LYS, på Pax forlag. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke. Se også de to Facebook-sidene: torgeir.w.skancke og IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.
Illustrasjonsfoto: Torgeir W. Skancke.
Ninafi 22. februar 2016 (08:32)
Takk for sterk og flott blogg. Du setter ord på de vanskelige sidene av livet, og gjør det både usentimentalt, ufiltrert og til tider vakkert. Jeg mistet selv min gutt for 8 måneder siden og kjenner meg igjen i , og har funnet trøst og støtte i mange av tekstene dine. Min Stian ble 19 år gammel.
Mennesker med magiske briller, og de som ennå ikke har funnet sine, er noe vi som lever med sorg kjenner på og opplever i hverdagen. Gledelig med de som faktisk har mot, og tør ta den praten. Den betyr mer enn hva folk flest er klar over tenker jeg.
Ønsker deg en glad og meningsfull dag. Det er jeg besluttsom på å gjøre min til:-)
Nina
Torgeir Skancke 22. februar 2016 (13:24)
Kjære Nina. Da har vi noe viktig felles; en erfaring som ikke likner på noen annen, og som ingen ord kan romme. Uansett; tusen takk for fin kommentar. Det er på en måte fint at du kjenner deg igjen. Det gir i alle fall bekreftelse for meg, i at de menneskene som har mot kan utgjøre en større forskjell enn de tror.
Takk igjen. Beste hilsen Torgeir
Lena Ronge 22. februar 2016 (09:33)
Nok en tekst fra deg som berører, vekker og gir håp. Takk, Torgeir.
Torgeir Skancke 22. februar 2016 (13:31)
Tusen takk, Lena. Jeg setter stor pris på at du synes det – du som har så mye klokt i deg.
Klem
Kjell O.Skavdal 22. februar 2016 (11:33)
Dette var bra, Torgeir. Direkte og klart. Jeg vil også huske på å snu neste gang!
Torgeir Skancke 22. februar 2016 (13:32)
Tusen takk til deg, Kjell.
Vennlig hilsen
Torgeir
Elisabeth Astrup 24. februar 2016 (01:32)
Fine observasjoner, tanker og forståelse av følelsene.
Mot
Vår datter tok sitt liv 26 år gammel for ett år siden. Det kom helt ut av «det Blå».
Jeg har opplevd at det er mange eldre som er «tause» i mine møter, mens de unge er ærlig tilstede. Det bringer optimisme og håp…noe skjer med menneskets evne til ekte nær åpenhet.
e
Torgeir Skancke 2. mars 2016 (08:26)
Hei Elisabeth, og takk for kommentar. Det du og dere har gått gjennom, er utvilsomt noe av det verste et menneske kan oppleve. Alt det man aldri får sagt eller spurt om, og skyldfølelsen som ofte følger med… I tillegg kommer omverdenens reaksjoner, eller mangel på den. Temaet død generelt, og kanskje spesielt selvmord, er noe som mange har problemer med å møte og snakke om. Og følelsen av å være alene som etterlatt er noe man ikke trenger i en slik situasjon.
Selv har jeg merket stor forskjell på venner og bekjentes evne til å «være nær», ut fra hva som har skjedd. Barns sykdom og død er helt klart blant de vanskelige tingene for mange, ikke minst å åpne samtaler om. Når det har hendt noe med oss voksne derimot; min egen kreftdiagnose, eller da Mikkels mamma falt en etasje ned og landet på et betonggulv for noen år siden, virket det mye lettere å «reagere» for dem som sto omkring. Eksempelvis var de mye raskere til å spørre hvordan det gikk. Da Mikkels mamma falt og fikk brudd på hodeskallen (midt under et husprosjekt), sto vennene våre nærmest i flokk over å hjelpe til. Det var veldig flott å oppleve, men samtidig rart. I Mikkels mange, svært alvorlige sykdomsperioder, opplevde vi nok en langt større grad av distanse. Vi forsto aldri helt hvorfor det var slik. Det har hjulpet at vi selv har vært åpne om situasjonen.
Det du sier om forskjell på generasjoner, synes jeg er veldig fint å høre. Det gir håp for framtida.
Lykke til til deg, for det du står i.
Klem Torgeir
gunnhild 1. mars 2016 (14:40)
Mot er ikke fravær av frykt. Å være modig er å gjøre noe du er redd eller engstelig for å gjøre. Det kalles ikke mot hvis du ikke er redd.
Veldig mange vet ikke hva de skal si når de møter «sånne som oss». En klok mann sa en gang: «Når du ikke vet hva du skal si, er det nettopp det du skal si.» Det er sterkt å få en varm hånd på skulderen, gode øyne som ser, og en stemme som sier; jeg vet ikke hva jeg skal si.
Torgeir Skancke 2. mars 2016 (08:31)
Takk for fin refleksjon, Gunnhild. Jeg tror du har rett. Det kan være vanskelig å «balansere» mellom mot og frykt. Sannsynligvis kjenner de fleste av oss begge deler samtidig. Og at vi derfor må ta et valg; eksempelvis utføre en «modig handling», til tross for at vi er redde. Jeg tror de fleste av oss ofte er redde, selv om vi bruker mye energi på å framstå som det motsatte. Spesielt vi menn. Jeg skrev et blogginnlegg om akkurat det i fjor høst; hvordan menn nærmest har allergi mot å uttale at de/ vi kan føle frykt.