Å MESTRE EN UMULIGHET

Hvordan lære å leve? Hvordan finne mening, mestre det ekstreme. Hvordan holde fast i dagene, timene som utspiller seg nå?

Vi vet at vi skal miste ham. Vi har visst det en stund. Men den nærmer seg nå, den store, svarte skyggen. Den kryper nærmere. Og den er ingen drøm, den er virkelig.

16 år siden: Babyen vår, innleggelsen, den store rystelsen. Grunnvollene som forsvant, og den vektløse tilstanden etterpå.

Kampene, alle ambulanseturene med hjertet i halsen. Rikshospitalet; alle døgnene, undersøkelsene, narkosene jeg ikke lenger kunne telle.

Babyen som ble til en gutt. Så levende, nysgjerrig, klok. Utfordrende og trassig. Alle drømmene hans; ”Pappa, når jeg blir rik…”.

VI TRODDE vi skulle klare det. Gjør vi ikke alle sammen det? Som i filmen, helten som dukker unna kulene: ”Slapp av, det var bare et streifskudd!”

Så mange ganger; livet i en streng. Fire år siden: Kaoset, livredningen, og den tynne stemmen: ”Det går vel bra, mamma, det går vel bra?”
De åtte ukene i koma. Katastrofefølelsen. Våkinga ved senga på barneintensiven. Og det surrealistiske; den som våknet var en annen gutt. En veldig liten en.

KAN JEG TAKLE det uhåndterlige, det umulige?

For tre uker siden ble han så dårlig. Så utmattet, smerter og feber. Enda en intravenøs antibiotika-kur. Den hjalp ikke mye. Holdt ham likevel fast på et vis. Noen timer våken hver dag. Av og til opp i rullestolen. Lese bok innimellom, og se på Knerten. Nesten hele filmen før han sovnet igjen.

Den siste uka har det bare vært senga. De magre armene, gulheten, vannet i kroppen. En gutt på seksten. Som skulle vært så mye mer. Men øynene. Av og til; et smil.

900 sykehusdøgn. Han har klart dem alle. Og vi. Alt det vonde, umulig å beskrive i detalj. Jeg velger å si det slik; det finnes ingen grenser.

DET ER BLITT stadig tydelig for oss nå; det er ingen krefter mer. Kroppen, så tung. Og handa. Fremdeles så god å holde i. Varmen fra den. Men denne uka, øynene er bare to smale striper.

Blodprøvene viser det. Dype daler, høye fjell. De skulle ha ligget på det jevne.
Vi har saumfart verdiene hver eneste dag. Litt opp her, litt ned der, en evig kaving etter kontroll. Men nei. Har vi ikke tatt det innover oss; at det ikke kommer til å gå?

I natt sovna jeg kvart over fire, sto opp igjen klokka sju. Vi bytter på å sitte hos ham. Pusten hans, så anstrengt.

Hva har vi så igjen? Denne sommeren, dagene. Kanskje mer, kanskje mindre. Vissheten om dette; ikke å vite. Følelsen av at alt annet er uviktig. Å være kompromissløst til stede. For oss selv og for hverandre.

AV OG TIL har jeg grublet over om jeg kan ha noe å lære bort til andre? Om det å streve, om det å leve. Jo, jeg har skrevet artikler, holdt foredrag.

Men hvorfor, egentlig? Hvorfor en trang til å fortelle andre om hvilke valg de bør ta. Hva de bør tenke og gjøre? Når alt vi mennesker kan gjøre er å prøve og feile. Og prøve igjen. Å gjøre så godt vi kan. Å tørre og stole på at det er bra nok.

Å være meg sjøl. Fullt og helt. Uten frykt for å være annerledes. Uten å måtte bevise noe.
Hvis jeg er sterk; kjenne stoltheten over det. Og hvis jeg er svak; stå i det uten skam.

TIDA SOM har gått, og tida som er nå. Men hva med den som kommer? Stillheten etterpå.

Tanken på det har vært helt stengt for meg. Ei dør av herdet stål. Jeg har begynt å kikke opp på den, på dørhåndtaket. En plikt, en tvang, en nødvendighet? Kan jeg ha samvittighet til å tro. At noe der framme – på den andre siden av døra, kan det også finnes noe godt?

Og hva med jentene mine. Mikkels søstre, mammaen hans, og kjæresten min? Hva kan de holde fast i. Kan de bruke de ekstreme erfaringene til finne en slags mening?
Jeg kan ikke velge for dem eller gi dem råd. Hvorfor skulle jeg; har ikke de like stor livserfaring som meg?

NOEN GANGER ser jeg det hele utenfra. Vi, de små skikkelsene som klamrer seg fast i hverandre. Frykten for det uvisse. Hjelpeløsheten. Og likevel, små glimt av noe mer. Noe jeg ikke kan definere, men som knytter oss sammen.

Som trådene i en vev. Anelsen av en større sammenheng. Ja, la meg tro det! La meg tro at det finnes utenkte tanker som er store nok. Drømmer som komme til oss, som kan skape nye håp.

Vi vil trenge det så sterkt. For tida er snart inne:

Øyeblikket da vi må slippe den store lille gutten vår og la ham gå.