Det magiske stedet

Hvor i livet føler du deg mest hjemme?

Hvor i lendet føler du deg mest i harmoni? Hvor er stedet som klarner tankene dine og gir deg ro? Dette stedet du alltid kommer tilbake til.

LIVET KAN føles som ei årelang femmil med fellesstart: Hele tida på vei, i flokk, med knær og albuer overalt. Bare glimtvis er det tid til å stoppe opp, før du må gyve løs på neste utfor- eller motbakke.

Belønningen er de avgrensede pausene: fredag kveld med ”noe rødt i glasset”, langhelg på hytta, eller ferietur til Syden. Alt dette som gir oss en viss grad av tilfredshet, til å puste ut et øyeblikk, før vi igjen må brette opp ermene.

DE FLESTE følger det samme, brede sporet. Samfunnet er lagt opp slik, de fleste følger den godt oppkjørte løypa. På sitt verste kan livet føles som ei kjøttkvern der du skal presses gjennom. Fellesskapet har liksom bestemt hvem du skal bli, uavhengig av hvem du var da du kom. Uavhengig av hvem som er den egentlige deg.

Det finnes imidlertid et sted, en tilstand, en væren – der alt stilner rundt deg. Dette er ditt sentrum, ditt midtpunkt, ditt ingensteds. Et fri-rom i tilværelsen, en usynlig kilde du kan øse av.

NOEN FINNER sitt «sted» i musikken. Andre i naturen. En tredje finner det i løping, i dans, eller med barnebarn. For noen handler det om å være i høy aktivitet, med fart og nerve. For andre er det nettopp det langsomme som er fineste. Et kjent begrep i psykologien er tilstanden som kalles flyt. Når du intenst oppslukt av noe, når du mestrer en utfordring, når du glemmer tid og sted. Men må man alltid yte for å flyte? Jeg tror ikke det.

NOEN STREVER med å finne sitt spesielle sted. Kanskje fordi det er forvirrende å kikke rundt seg på hva alle andre foretrekker. Jeg burde ta jegerprøven, motorsykkellappen, eller gå fra hytte til hytte. Fordi alle andre snakker så varmt om disse tingene.

Det er typisk oss mennesker å forsøke å få andre til å like det samme som oss, og reklamere for det i sosiale sammenhenger: Du må bare prøve… fordi det er så fantastisk!

Problemet er at vi mennesker ikke er like! Du vet godt når du har havnet på feil sted: du kjenner det dypt i magen. Og likevel hender det at du fortsetter å være der, fordi det er ”riktig” i forhold til omgivelsene. Noen har eksempelvis en parter eller foreldre som er veldig opptatt av at du må drive med den samme aktiviteten som dem. Det er ikke alltid lett å styre unna.

NOE SOM kjennetegner et virkelig godt sted, er at det som regel ikke er knyttet til prestisje.

I vår tid er det liksom så riktig å heie fram de store målene, der man kan skue utover og vinke til alle andre: Femmila, Birken og Galdhøpiggen – joda det er stas. De store målene handler ofte om å skinne i lyset fra andres anerkjennelse. Men tenk om du bare liker å sette deg ned og høre fuglesangen? Også er du nesten flau for å fortelle om, fordi det liksom er ”ingenting”.

HUSK DA at det kan være akkurat det som er det fine med ditt sted: Der er det lov til å være usynlig. Yoga kan gjerne være tingen du liker, men du trenger ikke opprette en flott Instagram-konto der du står på hodet på en strand på Bali. Du kan være deltakeren i hjørnet av salen som ingen legger merke til. Og det er helt greit.

ET AV de stedene i tilværelsen jeg føler meg mest hjemme, er ved varmen fra et bål. Da faller jeg til ro, da føler jeg at jeg hører til. Jeg har flere andre gode steder også ­– som regel i naturen. I mange år trodde jeg at jeg måtte gjøre mest mulig for å ha det bra. At det jeg enkle og nære jeg likte ikke var godt nok. Alltid var det en Monsen som vinket fra en høyere topp. Dermed begikk jeg den feilen å tro at de fineste plassene alltid lå bortenfor horisonten. Dessuten at jeg stadig måtte lære meg nye, kule ferdigheteter, eller kjøpe meg nytt utstyr.

ETTERHVERT HAR jeg lært meg til å stole på den lille stemmen inni meg, som bare er Torgeir. Jeg trenger ikke lete et annet sted, for Det Gode Stedet ligger jo rett foran føttene mine. Jeg må bare gi slipp på tanken på hva alle andre liker å drive med, og tørre å være meg selv.

***

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.

Du kan følge meg på Instagram: @sterke_streker og Facebook: torgeir.w.skancke.