DOKTOR T.

JEG HAR en slags medisin hjemme, som jeg tar med jevne mellomrom.

Jeg oppbevarer den i ei medisinveske i skinn, sammen med forskjellige andre preparater.

Medisinbruken varierer. Det går på dagsform og livssituasjon, og jeg velger av erfaring hvilken av dem som passer. 

DET ER ingen lege som skriver ut reseptene. Det er ganske morsomt, jeg kan velge og vrake selv. 

Saken er at medisinveska bare befinner seg bare i tankene mine. Men den er uansett noe av det viktigste jeg bærer med meg.

For litt siden skrev jeg en tekst med tittelen «Naturen helbreder». N-medisinen er definitivt en av pillene i veska mi. Jeg tar den så ofte jeg kan. 

DENNE VÅREN tar jeg også mye av en medisin som begynner på T. Den virker ikke alltid med det samme. Man må liksom øve seg på å bruke den. Jeg skal forklare mer etter hvert.

Den er ikke bare meg som bruker T-medisin. Nei, den er godt kjent, utprøvd – og omtalt. Men for at en slik type medisin skal fungere, må du finne ut hvordan den virker best for 

d e g. 

T-en står for  t a k k n e m l i g h e t.

NOEN KAN tenke at akkurat dette er et bløtt og svulstig tema – ja, smått nyreligiøst. Det er faktisk motsatt. Dette handler ikke om følerier, men om livets harde realiteter. 

For meg dreier det seg om noe så viktig som mental overlevelse.  

DET ER ikke alt du kan velge her i livet. Mye av det som skjer, kan treffe deg som ei kule. Noen ganger kan du få så kraftig bank at du verken vet opp eller ned. 

Men det finnes noe du kan velge. Det er hva du snakker – eller tenker – pent eller stygt om. Jeg sier ikke at det er enkelt. Det er en evigvarende øvelse. I perioder er det tungt, andre ganger lett.

For meg har øvelsen utspring i min erfaring om at livet kan ta slutt før du aner det. Ditt eget eller andres. Noe av det mest verdifulle du har kan bli borte. Det er brutalt. Men hvis du har denne erfaringen, så kan du ikke lenger forholde deg likegyldig til dagene dine. 

Det er lett å si: Hold fast! Ta vare på livet mens du har det. Men  h v o r d a n  skal du gjøre det? 

DET ER her T-medisinen kommer inn. Denne våren kjenner jeg stor takknemlighet over noe av dette: 

• Morgenkaffe i en stol foran peisen. 
• Å fordype meg i en drivende god roman.
• Besøk av jentene mine. Spillekveld og god prat om hvordan de har det.
• En tur aleine innover vårskogen. Kaffebål, lyden av orrhaner og rødstrupas sang.
• Meningsfull samtale med en kamerat som har kreft. 
• Hengekøyetur med kjæresten min.  

JEG VET ikke hvor lang tid jeg har igjen å leve. Kanskje 40 år, kanskje ett. 

Uansett er det så viktig for meg å gripe om de dagene og øyeblikkene som er gode. Da varer de på en måte lenger.  

Jovisst er jeg også bekymret over lidelsene i Ukraina, eller hvem som blir USAs neste president. Dersom jeg  i k k e  velger å engasjere meg i praksis, tror jeg at jeg er mer til nytte for verden hvis jeg vier mer av oppmerksomheten min på, dveler ved – ja, leker i tankene med – alt det som gir meg glede.

TIL SLUTT et ord til dere som sliter: Nei, det er ikke alltid at man greier å kjenne takknemlighet for noe. Ikke nå. Men vit at det  k a n  komme tider da du igjen vil kunne kjenne glede – om det så bare er over «små» ting. 

Det er tross alt alle de små tingene som til sammen utgjør det vi kaller livet.