Flammen

Hvorfor lever du egentlig – er det bare av gammel vane?

JA, HVORFOR lever du egentlig? Bare fordi du må? Kanskje av hensyn til andre. Til deres forventninger og krav?

Er det fordi det er det eneste du kan? Å bli værende i de rollene der du føler deg trygg.
Kanskje det er statusen. Å sikre posisjonen blant venner og kjente, i de sosiale lagene. Å framstå god nok, og holde fasaden blank?

AV OG TIL tenker jeg at det av glemsel, av dårlig hukommelse. At du har glemt den du egentlig er.
Jo, dette som ligger skjult der et sted. Det som virkelig betyr noe. Den lille flammen som brenner. Dypt i deg selv, under alle lagene, maskene, rollene.
FOR NOEN mennesker oppleves livet kjedelig og forutsigbart. De kjenner utålmodighet, ønsker seg noe større, bedre, mer intenst. For å oppnå høyere gevinst, øker villigheten til risiko. Høyere topper, flottere utsikt. Men også sjanse for dypere daler. Stup og fall.
NOEN GANGER i livet skjer dette helt av seg sjøl; fallet. Dramatikken. Smerten. Så intens at du ikke tror du skal overleve. Rammet av det du trodde aldri skulle skje. Det finnes ingen utveier, bare svarte vegger. Fanget i dette mørket, i det som kjennes som en uendelighet.

En dag er det over, og du er aldri mer den samme.

ER DET en ting jeg har lært noe om, så er det smerte.
At den har visse egenskaper. Hvordan den elter, steker, brenner. Flår av oss lagene ett etter ett. Til kjøttet, til beinet, til det innerste.
Smerten gir seg ikke før du ligger som en liten, forbrent klump av deg sjøl:
Essensen. Destillatet. Konsentratet.
Der ligger du blendet. Like mye av smerten som av observasjonen;
hvem du egentlig er: Den ekte, den sanne.

Den virkelige deg.

*
Boka FJELLET kommer høsten 2016. En fortelling om forholdet mellom en pappa og en gutt. En historie om å kjempe sitt livs kamp sammen. Om å ville vinne, men å skulle miste alt. Følg med!