Gutten på fanget
Jeg ble grepet av moren og gutten som satt der. Hvorfor gikk jeg ikke bort til dem?
Alle de andre menneskene strømmet forbi. Noen stirret på gutten som om de aldri hadde sett noe liknende. Synet av moren og gutten traff meg rett i mellomgolvet.
VI RUSLET gjennom de trange gatene. Vi passerte butikker med sandaler, smykker og klær. Det var et sydlandsk mylder av mennesker. Vi snakket om å gå til den lille restauranten fra i fjor. Vi rundet et hjørne, men der:
Han kan ha vært fire-fem år. Han lå i fanget til mammaen sin. De var neppe turister.
JEG SÅ STRAKS at han var annerledes. Det smale ansiktet, en anelse usymmetrisk, de skjeve tennene. Han snakket ikke, men øynene, og smilet! Blikket var så glitrende intenst. Mammaen satt bøyd over ham. Ansiktet hennes var delvis skjult at det mørke håret. Fra siden kunne jeg se at hun smilte til ham.
DET VAR SOM om det skinte et lys rundt dem, som et renessansemaleri. Var lyset bare synlig for mine øyne? Var det et pastellstrøk jeg tilla dem; motivet av en mor som innhyller barnet sitt, som beskytter det mot verden, mot oss, de navnløse titterne.
VI STOPPET IKKE, fortsatte bare mot restauranten. Vi satte oss, plukket opp menyene, og ventet på kelneren. Bildet av hva jeg hadde sett, ble ikke borte. Jeg klarte ikke velge blant rettene. Ble bare sittende og stirre mot brosteinene. Hvorfor hadde jeg ikke stoppet? Jeg kunne ha gått bort og sagt:
– For en vakker gutt du har!
Kanskje ville hun ha snudd seg, sett på meg og smilt. Da ville jeg ha satt meg ned på huk, snakket lavmælt til ham. Vært en av de få som hadde sett ham.
HVORFOR kjente jeg det så sterkt, som et spydstikk? Fordi; det var meg. Det var Mikkel og jeg som satt der, i lyset fra restaurant Eden i Parga, halvt bortgjemt fra alle. Og ensomheten i bildet, den var min.
***
EMPATI – hvorfor varierer den så sterkt?
Denne følelsen som kan gripe oss, innlevelse i en annens situasjon. Medfølelse, identifikasjon med en annen. Noen har mye empati, andre har lite. I noen situasjoner er følelsesreaksjonen så sterk at det er som det er oss selv det gjelder.
EMPATI handler ikke bare om følelser. I følge ekspertene på slikt, består egenskapen av både en emosjonell og en intellektuell del. Sannsynligvis i varierende grad, men begge deler må nødvendigvis være tilstede for at det skal kunne kalles empati. Har ikke de fleste av oss en viss evne til empati? Psykologene mener det, at det er en medfødt egenskap. Den kan imidlertid bli forsterket gjennom oppvekst og opplevelser.
SELV OM de fleste har med seg en viss grad av empati, er min erfaring at medfølelse hos hvert enkelt menneske varierer i lys av gruppetilhørighet. Altså at graden av empati endrer seg ut fra relasjonen mellom en selv og ”den andre”. Den sterkeste graden av empati, oppstår når vi opplever en klar identifikasjon med et annet menneske. Det er som om det er meg selv det gjelder.
AV OG TIL blir jeg overrasket over hvor liten grad av empati mennesker kan vise. Da tenker jeg verken på terrorister, tunge kriminelle eller nazister. Nei, på mennesker i stillinger som nettopp er til for å hjelpe andre. Burde ikke de som har kapasitet til det forskerne kaller kognitiv empati – altså gjennom sine intellektuelle evner – være de fremste til å vise medfølelse?
NOEN GANGER dessverre; tvert i mot. Det gjelder både innen politikk og samfunnsliv, innen helsevesen og offentlig støtteapparat. Hvorfor? Jo, nettopp fordi. Nettopp når man har den intellektuelle tilnærmingen, øker evnen til å rasjonalisere bort enkle og grunnleggende verdier som medfølelse, omtanke og støtte. Det gode blir det bestes fiende.
DET KAN være NAV-juristen eller den kommunalt ansatte som sitter med brillene begravd i lover, forskrifter og Statens rundskriv. I saker der det selvsagt er rom for skjønn og tvil, men der han eller hun ubevisst setter lojalitet høyere enn innlevelse i en annet menneske lidelse. Detaljer, spissfindigheter og budsjettansvar settes foran et overordnet etisk ansvar for andre mennesker.
DET KAN være politikeren eller filosofen som skråsikkert uttaler seg om hvilke mennesker som fortjener vår hjelp, og hvem som må klare seg selv. Enten det er på papiret eller et menneske vedkommende passerer på gata. Det kan også være sykepleieren eller helsesekretæren som er mer opptatt av å argumentere for at reglene på avdelingen skal følges, enn å opptre støttende overfor et akutt sykt menneske som ikke er i stand til å ivareta egne behov.
I mange slike tilfeller henger argumentet i lufta, sagt eller usagt; ”Du må bare innrette deg etter reglene, for slik gjør vi det her.”
AV EMPATIENS verste fiender er overdreven lojalitet til egen gruppe. I mange yrkesgrupper støter man daglig på viktige moralske dilemmaer som ikke bare kan løses gjennom ”husregler” eller vanetankegang. Det er helt nødvendig at hver ansatt – hvert menneske – har evne til oppmerksomt å bruke hode og hjerte med innlevelse i andre menneskers livssituasjon.
FAGFOLK HAR skrevet mye om hvordan empati kan oppøves. Både gjennom atferdstrening hos barn og unge, og kurs i mindfulness hos voksne. Hva hjelper det når enkeltmenneskets grunnleggende moralske dømmekraft blekner i Systemets vaskemaskin, forhåndsinnstilt på vaskeprogrammet ”profesjonalitet”?
***
DETTE ER EMPATI: ”Honnørordet empati forstås som evnen til innlevelse i en annen persons situasjon, og er i seg selv en verdinøytral egenskap. Vår evne til empati bygger på våre emosjonelle så vel som våre intellektuelle evner. Empati er primært en forståelsesform som kan uttrykkes ved hjelp av kommunikative ferdigheter, men handler ikke først og fremst om atferd. (…)
DETTE ER SYMPATI: ”Sympati ligger empatibegrepet nært. Sympati er en følelse som vekkes i oss i møte med andre. I sympatien føler jeg det samme som den andre, og gjennom sympatien møter jeg dermed mine egne følelser.”
DETTE ER MEDFØLELSE: ”Dens (medfølelsens) hovedfokus er lidelsen, det å leve seg inn i lidelsen, og dele denne med den andre. Medfølelse er som sympatien også en distinkt følelse som betoner fellesskapet mellom den syke og hjelperen. Sammenliknet med empatien, er medfølelsen nærmere det lidende menneske.”
KILDER:
- ”Empati i lege-pasient-forholdet – teknikk eller etikk?”, av K.S Heidenreich, Tidsskrift for Den Norske Legeforening.
- ”En grunnholdning av medfølelse”, av Per_Einar Binder, psykologisk.no.
- ”Medfølelse er en treningssak”, av Arild S. Foss, forskning.no.”Empatisk kommunikasjon: Intenst lyttende”, av Nina Strand, PSYKOLOGI.
- Lisbeth Holter Brudals hjemmeside.
- Wikipedia, om sympati.
- Wikipedia, om empati.
- Wikipedia, om medlidenhet.
* Høsten 2016 kommer boka I MIKKELS LYS, på Pax forlag. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke. Se også de to Facebook-sidene: torgeir.w.skancke og IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.
Foto: Torgeir W. Skancke.
Arne-Sverre Vassbotn 15. februar 2016 (00:03)
Nok en gang så er det du skriver noe som treffer så det kjennes. Når man har vært gjennom å få sitt barn sykt og sloss for dette barnet på alle måter for å hjelpe og holdt på med dette i mange år og samtidig sloss i flere arenaer samtidig (mot de som skulle ha hjulpet en, NAV, helsevesen), så skjer det noe med en. Man legger merke til ting på en annen måte enn andre, særlig fordi man så lett setter seg selv inn i situasjonen, som du også beskriver. Empati, sympati, medfølelse, alt er egentlig på plass, det har bare så lett for å bli litt «avstumpet». Jeg kan se på de verste scener, f.eks i Dagsrevyen og det gjør ikkje så mye inntrykk. Men ser jeg så på «Extreme makeover», «Sinnasnekkeren» eller andre settinger hvor folk som trenger hjelp og støttespillere, som har sloss for å klare seg og plutselig får hjelp og støtte, eller jeg ser en jente som ligner datteren min og jeg ser henne i jentas skikkelse, så triller tårene… Følelser kan være noe merkelige greier.
Torgeir Skancke 15. februar 2016 (08:30)
Takk for innspill, Arne-Sverre. Jeg tror det er veldig naturlig at det vekkes noe i oss etter store rystelser. Det skjer på mange måter, men mht empati, så tror jeg de fleste har mye lettere for å «føle med», og sette seg inn i liknende situasjoner som rammer andre. For min del kjenner jeg at dette i stor grad har med barn å gjøre. Det er selvfølgelig koblet til alvorlig sykdom og død. Men også lidelser generelt, f.eks overgrep og krigshandlinger. Jeg blir sterkt berørt av å se barn som må flykte fra krig, som lever i umenneskelige situasjoner, der de må leve med konstant dødsangst pga voksnes handlinger.
Utfordringen med en stor grad av empati eller medfølelse, er at det kan være vanskelig å håndtere. Hva skal man gjøre med disse følelsene? Skal man gå aktivt inn og hjelpe dem som trenger det? Kanskje både ja og nei. Jeg mener vi har en etisk forpliktelse til å bry oss om alle som har det vanskelig. Samtidig er det viktig å kunne skjerme oss selv. For oss som har vært gjennom en katastrofe er det viktig å unne oss å ha et godt liv framover. Så godt som mulig, i alle fall. Gjøre masse av de tingene vi liker. Være mye sammen med de vi er glade i, og være på de stedene/ situasjonene og stedene som gir oss restitusjon og fred.
Arne-Sverre Vassbotn 17. februar 2016 (23:38)
En person kan bidra med mye, men ingen kan hjelpe alle. I tider hvor folk blir mer og mer fokusert på eget vel og ve, så er det viktigere enn noen gang å bry seg, å engasjere seg, særlig når det begås urett og folk ikkje klarer seg på egenhånd. Selvsagt kan man ikkje bidra overalt, men jo flere som viser på et eller anna vis at «hallo, vi ser hva som skjer her…» jo mer engasjement, hjelp og håp skapes det. Det å gi håp er viktig, det kan være med å holde haka over vannet. Jeg tror også at når man vet med seg sjøl at man har bidratt med noe, om enn bare litt, så vil man ha det bedre med seg selv følelsesmessig enn om man ikkje brydde seg i det hele tatt.
Angående barn og krig, så har jeg gjort egne erfaringer fra FN-tjeneste i Libanon. Har sett både deres redsel, men også deres håp i å få hjelp og støtte. Barn som vokste opp i tiden norske soldater var der, feirer fortsatt 17. mai hvert år, så vi har nok gjort noe riktig der nede.
Vi kan ikkje hjelpe alle, det er umulig, men vi kan bidra til noe. Det viktigste er å ta vare på seg sjøl og de man har rundt seg, særlig egen familie (de kommer i første rekke). Har ikkje familien det bra har man det ikkje bra sjøl heller. Viktig å prøve å finne en balanse. For min egen del, er turer i naturen en viktig restitueringskilde.
Ellers, så «adopterte» jeg et uttrykk, som stod på døra til en av terapeutene ved rehab.senteret min datter var på i Tyskland, og det går som så: «Life is what you make of it…» Når det butter imot og alt ser vanskelig ut, er dette uttrykket ofte til god hjelp.