Hvitt savn
Finnes det en sinnstilstand som heter snøsorg? Vel, da er jeg rammet. Hvis den er et ubeskrevet blad, så skal jeg prøve meg på en førstegangsbeskrivelse:
Snøsorg: Følelse av tristhet over stadig færre vinterdager med meterdyp snø og sprengkulde.
ALLER FØRST, til dere mange østlendinger som denne vinteren takker gud og jemini over å slipper å henge i snøskuffa: Jeg prøver å glede meg med dere. Det lykkes meg imidlertid bare en bitteliten smule.
DERNEST, JEG innser at min sinnsstemning neppe kan kalles sorg. Snarere en melankoli (selv om noen trolig vil kalle det sinnsforvirring.) Uansett: Jeg savner at det virvler fra himmelen. Savner at det fokker over jordene, piper rundt hushjørnene. Lengter etter at det drysser over skogen, knirker under sålene, suser under sparkmeiene.
JEG INNSER at det er en merkelig lyst: å elske kuldegrader som biter i kinnene. Å stå en januarmorgen og speide utover fjellskog og myr, mens ravnen skriker ensomt på himmelen. Det er en ytterst fattig glede. Og muligens nettopp derfor: Å bli bragt tilbake til det opprinnelige, i en tilstand der mennesket ikke lenger er beskyttet mot naturen. Det er hud mot hud, kropp mot landskap, ja det nærmeste du kommer ”å elske i sneen”, slik en hes trubadur engang uttrykte det.
DE SEINERE åra har diverse kunstsnø-anlegg dukket opp i lokalmiljøet. Jeg ser for meg grånede dugnadskarer med Mysil Bergsprekkens blikk, voktende ved vinduspostens termometer. Hvis kvikksøylen en sjelden gang skulle bikke blått, er det bare å løpe til snøkanonene og produsere det remmer og tøy kan holde, før regnskyllet igjen feier inn fra sørvest.
JODA, DET er ikke så sjelden jeg ser kjekk ungdom skøyte seg rundt på den blankpolerte sålen i fem grader pluss. Hva er det jeg klager over, kan jeg ikke bare hive meg med? Mulig jeg begynner å bli for gammel, men jeg falt av langrennstrendene da skøytingen av en eller annen grunn spredte seg fra Bislett til Nordmarka. Jeg har heller aldri hatt noen trang til å kjempe mot klokka. I naturen er det ingen å vinne over, og når man kommer fram spiller mindre rolle.
I REIN TRASS vasser jeg fremdeles rundt i vadmelsnikkers og anorakk. Slik kan jeg innbille meg at mine 70-talls vintre snart vil komme tilbake, og jeg igjen kan sige innover i skogen til lyden av ingenting. Å stoppe hist og her, henge på stavene når jeg vil, og titte på harespor og svartmeis. Gjerne med sekk på ryggen med øks og sag.
I IDRETTSSAMMENHENG karakteriserer jeg meg som en frafallen; jeg er neppe aleine. Det skjedde allerede for 20 år siden. Jeg mimrer fremdeles over de stillestående tv-bildene fra femmila. Vi så et tomt skispor, snøtung granbar, og tall som rullet nede i hjørnet. Håkon Brusveen rapporterte at han fremdeles ”itte hadde sett´n Oddvar Brå”. Publikum ante ingenting av hva som skjedde langt der inne i skauen. Femmila var en manndomsprøve, et mysterium der skiløperne, gjerne tømmerhoggere fra Trysil, for alt det vi visste var tatt av ulv og bjørn på halvveien. Spenningen lå i det som ikke skjedde.
PLUTSELIG EN dag fikk nygredde toppidrettssjefer nok av langsom-fjernsyn. Fra nå av skulle skiløperne løpe rundt på et slags utvidet stadion, en kloning av innspurten på Tour de France og en 500-meter skøyter. Vi som likte synet av seige stavtak i klassisk stil, kunne bare gå og gjemme oss i granbaret.
KLIMAENDRINGENE er selvfølgelig ikke idrettens skyld; vi er alle ansvarlige. Noen ganger savner jeg et tydeligere fokus på hovedproblemet, ikke på symptomene. Det snakkes med stor iver om forskning på bedre kunstsnø, eller å lage skitraséer i nedlagte tunneler! Eksempelvis Holmestrandtunnelen, der vi vestfoldinger en gang sto i kø og åndet i kullos. Slik skal vi altså kjenne oss totalt omsluttet av den menneskeskapte apokalypse.
EN SISTE bønn fra en snøtungt sørgende: Hvis vi først skal ledes inn i undergangen med nummerlapp på brystet: Kan vi i det minste håpe på ei vaffelplate, blåbærsaft og en granbarbenk på Holmestrand stasjon?
Terminologi:
Snø: (el villsnø, natursnø) Vakre og utrydningstruede krystaller av vanndamp som opptrer under frysepunktet. Tidligere vidt utbredt nord og sør på kloden. Yndet materiale til å ”døpe” noen med, altså at unger puttet den ned i nakkegropa på hverandre på vei hjem fra skolen.
Kunstsnø: Hvitt pulver fra snøkanoner. Pakkes til et hardt underlag som likner plast og kjennes som betong. Ved skigåing/ kjøring, lager skiene karakteristiske klaprelyder på slik type snø.
Tele: (utt: tæle) Steinhardt, metertykt lag i bakken, forekommende halve året. Når telen ”gikk”, betød det at den hadde smeltet. Da fikk ungene få lov av mødrene til å ta av seg lue og stillongs, ikle seg shorts og høre gjøken gale.
Is: Blankt naturmateriale på vann, vassdrag, gater og veier. Tidligere pleide fedre å stå og hogge opp isen i gata med spett ved påsketider. Gjerne med pipe og strikkejakke.
Snømann: Utryddet art, tidligere vanlig forekommende i hager og parker. Etterlot seg ofte et gammelt skjerf på plenen.
Les mer om vinteren som forsvinner, på nettstedet Harvest:
Foto: Torgeir W. Skancke, sterkestreker.no
Elfrid Gulliksen 29. januar 2017 (10:49)
Snøsorg var et fint og beskrivende ord! En del av meg (den mimrete med minner om barndom og yngre år) har snøsorg, en annen del (eldre og «vanskelig» kropp som roper «dra til Syden») gleder seg over hver uke som går med røde tall på termometeret. 😉
Jeg sier til kroppen; «Husk på alle ungene som ønsker snø å leke i da!», men den orker ikke helt forholde seg til det, tror jeg. Den mumler noe om at «kan de ikke dra til et sted det er snø da?» hehe…
Jeg er igrunnen blitt komfortabel med å bo her «i midten mellom kulde og varme». De som ønsker snø trekker inn i landet og litt nordover og vi som trenger varme trekker langt sydover.
Det jeg savner mest ved kuldegrader er knitringa under føttene. En av de koseligste lyder jeg kan tenke meg.
Er veldig enig i skøytestil på ski. Har vennet meg til det, men i begynnelsen synes jeg skiløperne lignet på rare biller som vrikket seg oppover bakkene. Mye mer elegant med den lekre glidende gamle langrennsstilen. Samme følelsen hadde jeg med Bokløv-stilen i hopp da den kom. Uelegant og stygt det også. Men i våre dager ofres alt estetisk vakkert for lengre og raskere.
Jeg (kroppen min) kunne gått med på kuldegrader hvis det hadde vært trygt å kle seg i pelskåpa mi og med selskinnsstøvler på bena. Sånt folk kledde seg i kalde og snørike vintre i «gamle dager». Det eneste «skjoldet» som får kroppen min til å glemme at det er kaldt utendørs. Men nå er begge deler et skjellsord, så redd for å bli angrepet av demonstranter mens jeg er på tur. Nei, får bli inne og «fyre» med varmepumpa! 😉 Kanskje finne fram en elektrisk fotvarmer og et elektrisk teppe hvis det er skikkelig huskaldt.
Men så blir nok min lille smule med snøsorg lettere å bære enn din, for jeg har ikke oppholdt meg i snøriket på samme måte som deg, jeg har bare gått igjennom det på ski eller bare ben, baset litt og laget engler i snøen, sittet pent og pyntelig ved siden av skisporet og drukket kakao og spist appelsin og Kvikk-Lunsj. Så dro jeg hjem, men det er jo derfra ditt liv med Kong Vinter startet, du dro ut i snøriket og ensomheten og følte deg hjemme der.
Hvis jeg får overtalt kroppen min, så kan jeg godt la deg få litt snø neste vinter, hvis den kommer i en omgang, kan måkes vekk fra foran garasjer og innganger og så ligger der til den smelter bort på våren. Lette dryss med snø som kan kostes bort, kan tillates innimellom.
😉
Torgeir Skancke 29. januar 2017 (11:04)
Takk for kommentar! Ja, det er helt sikkert delte meninger om dette. Det er tross alt ikke bare fordeler med snø, i alle fall ikke når det deiser ned en halvmeter på ei natt, og man må opp en halvtime tidligere om morgenen for å grave fram bilen. Klart mange synes det er behagelig med vintre uten snø og is. Slik endringene i klimaet ser ut til å fortone seg, så kommer det perioder innimellom med ekstreme utslag: Plutselige og voldsomme nedbørsmengder som regn eller snø, flom eller storm. Mindre stabilitet med andre ord.
Noe av det jeg har lagt merke til, er at det er få som snakker om at vinteren er i ferd med å forsvinne, få som savner den. Jeg er redd for at om noen få år, så har vi glemt hele greia.