Naturen helbreder 

Menneskene er avhengige av naturen. Avhengige av at den gir oss mat. Avhengige av sunne økosystemer.

Men det er også en ting til, som sjelden blir nevnt: naturen helbreder. 

Subjektivt? En Durek-påstand? Eller en selvfølge? Velg selv hva du tror. Det er uansett sant. Sant i den forstand at det finnes mye og variert forskning som støtter påstanden. Vi mennesker blir raskere friske i kontakt med natur. Ikke bare ved å være eller trene i naturen. Det holder faktisk å se bilder av den. 

Så, hva skjer? Jeg aner ikke. Jeg er ikke forsker, skal heller fortelle hva jeg opplever. 

DETTE ER det utfordrende å skrive om. For meg er dette ganske personlig. Jeg må bruke et annet språk enn det journalistiske. Og jeg må våge å tro på at mine opplevelser, min intuisjon og mine følelser, har verdi for andre enn meg selv. 

Og ikke minst, at min – og mange andres opplevelser – har betydning for samfunnets måte å vurdere naturens verdi på. Og derved hvordan vi behandler den. 

MIN PÅSTAND: Det mest verdifulle i livet, handler ofte om noe vi ikke kan se. Livsglede. Opplevelse av mening. At noen betyr noe for meg. Og at jeg kan bety noe for andre. 

Min erfaring er at det også er av stor betydning å finne steder som gir velvære. Å finne indre fred, komme i balanse, kjenne harmoni. 

Jeg kunne også sagt: Å befinne meg på steder som er positivt ladet.

For det er slik jeg opplever det: Når jeg går inn i naturen, er det som jeg blir møtt av en positivt ladet strøm. En slags kilde, noe som fornyer seg selv – og meg. 

GÅR DET an å tenke slik? Er ikke et møte med naturen bare et møte med egne forventninger, minner og identitet? Visst har jeg også hørt «lykkestoffer» som endorfin og dopamin, som frigjøres gjennom bl.a fysisk aktivitet. 

Men hvis jeg fortsetter tankerekken: Det oppleves ikke primært som om jeg «fyller meg selv», men som om jeg blir fylt av noe –  u t e n f o r  meg selv.  

NÅR JEG beveger meg gjennom en eldgammel skog – når jeg ligger ute under stjernehimmelen – når bølgene slår mot en strand, så kan det kjennes som jeg befinner meg i et stort magnetfelt. 

Dette «feltet» tiltrekker meg, samtidig det liksom stråler inn i meg. Feltet inneholder ofte et vell av sanseinntrykk: farger, lyder og lukter. Men på samme tid – og nå kommer det noe vanskelig – det er som om dette feltet også inneholder noe jeg ikke kan se, men som likevel finnes. 

Og på toppen av det hele har det altså – og dette har jeg lest meg til – positive helsemessige virkninger på oss mennesker.

JEG ER ikke helt ferdig ennå.

Det er nemlig noe mer. Og her kommer en personlig erkjennelse: Jeg kan kjenne på en opphøydhet. Jeg kan kjenne ilinger. Jeg kan oppleve det som jeg er del av noe større enn meg selv, der dette aspektet er der for å ta vare på meg. Supplerende ord: ydmykhet, takknemlighet, lykkefølelse. 

Vi snakker altså om følelser som likner det som skjer med utøvende religiøse mennesker. 

– Torgeir, er du naturreligiøs? 

– Svaret er ja. 

Resten skal forbli usagt. I alle fall for denne gang.

DET FINE med religiøs tro er at jeg ikke trenger å forsvare meg logisk. Det ordløse er like gyldig. I alle fall for meg. Og min storebror Naturen.