Snill eller slem?
Hvorfor deler vi mennesker hele tida i to typer: de snille eller de slemme?
I mine beste stunder kan jeg være en ganske ok fyr. Så hvorfor er jeg det ikke hele tida?
HVOR MANGE ganger har jeg ikke angret på noe jeg har sagt. Eller gjort. Ettusenfirehundreogfemtisekstusentrehundreogfemtiseksmillioner. Noe sånt.
Det var mye verre før, da jeg var ung. Ordene spratt ut av meg som frosker. Manglende impulskontroll? Forsøk på å være morsom? Usikkerhet? Alt sammen, men mest det siste. Sånt synes ikke alltid utenpå. Vi veksler roller hele tida. I det ene sosiale miljøet kan vi være Vittigper. I det neste kan vi være Klaraklok. Og Så Videre.
JEG HUSKER ikke når jeg ble moroklump. På Larvik Gymnas, antakelig, i et forsøk på å bli likt. Det hjalp. I alle fall der og da. Dessuten var de andre guttene i gjengen likedan. Det gjaldt å være den morsomste, som den kuleste i gjengen. Problemet var at jeg ofte ikke tenkte gjennom hva jeg sa – før etterpå. Da var det for seint. Et annet problem var at den kuleste i gjengen ikke var meg, men en annen. Jeg kunne ikke bli som ham, jeg måtte bli meg selv. Det skulle ta noen år.
Jeg spilte selvfølgelig andre roller også. En av dem var Idealisten. Han ville redde verden. Jeg likte ham bedre, han fulgte i alle fall hjertet. Den tredje var Den dype. Den var han jeg likte best. Han lyttet mer enn han snakket, og når han snakket, hadde han tenkt seg om.
DET VERSTE var perioden da Moroklumpen i meg oppdaget Otto Jespersen på tv. Det var en ny type humor i Norge. O.J. var veldig slem med intervjuobjektene sine. Jeg var 25, og syntes han var dritmorsom. Hva skjedde da jeg var på fest og hadde drukket? Du kan tenke deg selv.
Så ble jeg voksen. En dag tok Livet nakkegrep på meg, jeg lo ikke så mye lenger. Hvem var jeg nå? Jeg visste ikke, jeg mistet liksom meg selv.
NÅR NOEN prediker at motgang gjør deg sterk og klok, så gjør jeg meg mine tanker. Hva vet de om det? Jeg synes jeg kan si det nå: Det er forskjell på graden av smerte. Det er forskjell på humper i veien og hullet etter en bombe. Ved humper i veien er det kanskje nok å senke farten. Et bombenedslag derimot, kan du ikke løpe unna. Hvis du overlever, sitter du kanskje skadd tilbake.
Jeg vet ikke om jeg er ikke så mye klokere enn før, bare annerledes. Jeg spiller ikke lenger flere roller, bare én: den egentlige. Jeg har likevel har erfart én ting: Den Torgeir jeg liker, kan variere fra dag til dag. Jeg kan fremdeles si eller gjøre ting jeg angrer på. Når jeg er ubetenksom, sløv eller ufokusert. Hvis jeg fokuserer, så vet jeg at jeg kan være en ganske ok fyr mot andre.
JEG TROR ikke at et mennesker kan deles i to typer, enten snill eller slem. Hver av oss består av et vell personlighetstrekk. De fleste av oss kan synke dypere enn vi tror. Men samtidig bor det et høyt potensial i oss alle.
EN TING jeg har erfart, er at jeg faktisk har et valg: Jeg kan være den høyeste utgaven av meg selv. Det har vært en krevende øvelse. Det er langt lettere å se feilene hos alle andre. Men hvorfor? Det mennesket jeg har størst sjanse til å endre, er meg selv. Jeg bor jo på innsiden av denne framtoningen.
Det er egentlig ganske kult å tenke på.
***
Illustrasjonsfoto: Torgeir W. Skancke, sterkestreker.no
I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom. «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.
