SVART LØYPE
Jeg konkurrerer bare med meg sjæl. De to halvdelene: Det konstruktive mot det destruktive.
Det som vil noe, mot det som ikke orker. Det som tenker; jeg skal klare litt til.
Noen ganger; synet av lysningene mellom trærne. Andre ganger; bare den svarte jorda. Er det ikke vi mennesker består av? Både den vil aller helst vil være, og den vi ikke vil være.
Motivatorene kan gjerne hoppe rundt på scenen med de fantastiske metodene om at det «bare er å gønne på». Jeg tror mer på det hele, sammensatte mennesket. Som tør å gå på trynet. Men som vil noe likevel. Som BÅDE er den svake og den sterke.
For jeg føler meg ikke så sterk, sånn noen sier at jeg er. Jeg er ikke bare tålmodig. Når alt går rundt etter enda ei natt uten søvn. Sinne er også en sorgreaksjon.
Da er jeg den jeg ikke vil være. Som har lyst til å gi opp, rømme til et annet sted, et annet liv.
Niks – jeg er ikke bare av det gode. For det er ikke «alle de andre» som syter og klager – det er også meg. Positivitet, entusiasme og begeistring? Lykketrenden, som går som en farsott over landet. Nei, jeg er ikke bare det heller. Men ærlighet, da? Nei – ikke alltid. Og minst av alt overfor meg sjøl.
Men enn så lenge, så tråkker jeg videre, lenger inn mellom trærne. Med løpesko eller støvler. Der kan jeg sitte med et strå i munnen mot en trestamme, og tenke; slow down, Torgeir.
Du er god nok likevel.
