Vendepunktet (Minnetale til Mikkel)

Kanskje er det sånn – at det er et vendepunkt i alles liv. 

(Tanum kirke, 10. juli 2015)

Et tidspunkt da alt forandres. Fra den du trudde du var. Til den du egentlig er: Det opprinnelige i deg. Det nådeløse. Det ærlige.

Vendepunktet kan vare en dag. Et år. Eller 16.

Det kan føles vanskelig. Vondt. Dramatisk! Kjennes som et spyd i maven.

Vi skjønner det ofte ikke før etterpå. Fordi vi er mest opptatt av å overleve. Klamre oss fast. Holde huet over vannet. Tru på noe. Håpe på noe. Lengte etter noe.

Noe annet.

I disse situasjonene, når smerten kjennes så intens, så vil man bare slippe.

Men innimellom. Av og til. Etterpå: Kjenner man kanskje noe mer. En flik av noe. Et ord, en sammenheng.

*
16 år. Det er kort.
5681 dager. Men også lenge. 140160 timer. Lenge å ha det vondt. Lenge å grue seg. Lenge å være redd.

908 sykehusdøgn. 60 narkoser? 70, vet ikke. Tanken på døden som alltid er ligger der. Hva hvis. Hva hvis det er nå? I kveld? Hva hvis jeg ikke rekker å komme hjem.

Hvordan – er det å være en liten gutt. Mamma eller pappa. Storesøster. Eller lillesøster.

Hvem av oss – kunne si at vi var den store – den sterke?
Hvem av oss kunne si at vi var forberedt? At vi mestra det. Lærte av det. At motgangen var en opptur?

Hvem av oss – ¬kan si at det ga oss en mening.

Dette. Vanvittige. Det overveldende. Det ubeskrivelige.

Det er da jeg har tenkt…. Og mer og mer har skjønt; den lille var den store. Med et mot det ikke er mulig å ta inn over seg.

Jeg ser det nå. Betydningen av navnet. Det var ingen tilfeldighet at vi ga deg det. Det norrøne mikkil: den store.

*
Nysgjerrigheten din: Om kosmos, stjerner og liv på andre planeter. Engler, vulkaner, dinosaurer.

Oppfinnsomheten din: LEGO-romskipa. Tyggegummimaskinene. Thomas-togbanene. De 43 filmsnuttene du la ut på youtube.

Viljestyrken, staheten din: Den hemmelige pizza-oppskriften; pizzaen vi måtte lage hver fredag.

Utholdenheten din: De 140 sykedagene du hadde hjemme i senga bare i femte og sjette klasse.

Samle-manien din: Steinene, krystallene, kosedyra, de små figurene, pokêmon-korta, frimerkene, pinnene du måtte ha med hjem fra tur.

Kreativiteten din: Permen med de 100 tegningene du satte sammen til ei bok; Spiderman og den svarte katte.

Vitsene dine! Et vell av dem. Det rant ut av deg, i bursdagsselskapene, på lørdagskveldene. Og de vanvittige parodiene av Borettslaget på tv.

Linda Johansen:
– Han Tommy, han e så glad i fyrstekaka.

Narvestad var favoritten:
– Fyrstekake! Har du samvittighet til å snakke om fyrstekake. Hvis ikke du trudde jeg kjente igjen den fæle løkkeskrifta di, fru Johansen, så må du tru om igjen.
– Nei, nå gjer æ mæ aldri.

Kjærligheten din: Fra den første natta på fødeavdelingen; den lille fingeren som alltid, og hver natt måtte være i kontakt med en av oss. Som en tynn elektrisk ledning. Kosen fra deg; hendene, kinna, huden. De fine koselydene du lagde.

Kjærlighetserklæringene: Til mamma og pappa, til storesøster; Maja min! De storslagne, romantiske formuleringene.
Og følelsene. Forelskelsen, så voldsom og intens, til Malin, da du var åtte år. Til den vakreste jenta i første klasse! Alle de små gavene og korta vi måtte kjøpe til henne, i kiosken på Rikshospitalet.
Og hjertet vi skjærte inn i det store treet i Bøkeskauen, med
M + M.

Måla, drømmene dine:
Notatet som du skreiv på pc´n min, som het ”Når jeg blir voksen”. Men som er i et ukjent format, og som jeg aldri har klart å åpne. Og kanskje jeg ikke heller vil…

…men jeg tør å åpne ”gutte-boka” som du skreiv da du var åtte år. Som var hemmelig. Unnskyld, Mikkel.

”Mikkel. 3. juli 1999.
Skostørrelse: 31.

Hva ønsker du deg til neste bursdag: Star Wars-sverd.
Hvis du vant 1000 kroner, hva ville du bruke dem til: LEGO !!!!!!
Hvilken filmstjerne likner du mest (parentes: ja særlig): Michael Jackson.

Om familien min. Mor heter: Mete. 38 år.
Far heter: Torger. Det flaueste ved ham: Han promper i søvne.

Mitt utenomjordiske navn: Mysterio.

Hvis jeg hadde vært dyr, ville jeg vært: katt.
Hvis faren min hadde vært dyr, ville han vært: ugle.

Og så, det aller hemmeligste du skrev i boka:

Mitt hemmelige mål: Å bli den viktigste på jord.

*
I 16 år. Så lenge var vi redd for å miste deg.

Natta da det skjedde. Da du var 11. Den natta som ble spilt i sakte film. En skrekkfilm.

Og etterpå som blei alt så stille.
Stemmen din. Nysgjerrigheten din. Lekenheten.

Det tok tre uker. Så åpna du øynene. Der i senga. Det var deg, men en annen. Som var så veldig, veldig liten.

Litt etter litt ble vi kjent med deg. Jobba døgnet rundt. De 30 medisinene. Inhalasjonene, fysioterapien, kateteriseringa, bleiene, påkledninga. Å prøve å skjønne hva du mente. Kunne vi trene deg opp til å peke på bilder?

Vi ble glad i deg. Dette vakre, sårbare mennesket. Med de store øynene, den åpne munnen. Lyden du lagde, når du var redd – når du var glad – når du var utålmodig. Latteren din.
Og hodet ditt, som du la så mykt inntil oss, når vi satt med deg i armkroken.

*
Knerten: – Det er noe på stien der.
Lillebror: – Dragen…
Kom igjen din drage, vi æ´kke redd deg!

Knerten: – Men æ´kke drager farlige da?
Lillebror: – Ikke for oss!

K: – A-ha! Jeg stikker deg med dette sverdet!
Er du redd Lillebror?

Lillebror: – Nei, jeg æ´kke det!
For vi må redde prinsessen!
Og prinsessen er fanget i dragehulen.

Knerten: – Men her kommer ridder Knerten og Lillebror!

Lillebror og dragen.
Du kjempa mot dragen hver eneste dag.

*

Hva er sorg?

Er det å ligge søvnløs. Er det å grine? Eller være uten tårer.

Er ikke sorg det å angre. Den konstante gnagende samvittigheten. Det du aldri kan få gjort om igjen.

Kanskje det er å savne. Lengte etter. Eller være redd?

Er sorg å bli apatisk? Eller å gjøre så mye – så fort – ofte, at man ikke rekker å kjenne etter. Eller tenke.

Er sorg å være aleine? I huset, i naturen. Eller i et rom smekkfullt av andre mennesker?

Er sorg å bli myk. Sår til det innerst inne. Eller å bli sinna. Få lyst til å slå alt og alle?

Kanskje sorgen er et skrik. Eller bare være stille.

Nei. Ikke én enkelt av disse tinga. Men alle. Ikke samtidig, men likevel alle delene. Som biter i et kaos. Som ikke er lik for noen av oss.

Og som ingen andre kan kjenne enn deg.

*

Det har vært så intenst. Så overveldende. Utmattende. Umulig å puste: De siste fire åra.

Jeg har ønska så sterkt at det ikke skulle være sånn. Lengta etter det.
Bort fra nattevåkinga. Epilepsianfalla. Beinbrudda. Febernettene. Brekningene. Lungebetennelsene. Blodforgiftningene.

Og alle breva. Møtene, mailene, søknadene, klagene, telefonene. Til NAV, til kommunen. De 30 offentlige instansene vi har hatt løpende kontakt med. Og noen av dem; fått aktiv motstand fra.

Flere ganger har jeg tenkt; nå – klarer jeg ikke mer.

Men så – på lørdag. Da du reiste fra oss. Da – ble alt sammen stille.

En øredøvende stillhet. En sommer foran oss som er fullstendig blank.

Den freden som vi har lengta etter. Vil vi kunne klare å håndtere den?

*

Og Mikkel. Du – den lille – store. Nesten alt i liva våre har dreid seg om deg.
Hvem skal lede oss nå?

I hvilken retning skal vi gå? Hvilke valg skal vi ta? Hva skal vi tenke? Hva kan vi ha trua på?

Vi som ikke lenger er én familie. Men et slags team. Mamma, jeg, Pia og Maja. Hvert på sitt ståsted i livet.

Når jeg – pappan din er aleine. Eller sammen med andre. Så spør jeg deg om ting. Inni meg. Hva jeg bør gjøre: Hva du syns du, Mikkel?

Da hører jeg liksom stemmen din – som svarer: «Det går bra pappa. Ikke tenk sånn på det.»

«Dette klarer du, pappa.»

Takk, Mikkel

(Minnetalen ble akkompagnert av pianist Øystein Lund Olafsen. Melodi: ”Fields of gold”)

*** Tusen takk for deltakelsen, all oppmerksomhet og medfølelse i begravelsen. Og tusen takk for alle som hjalp til med minnesamværet – den festen Mikkel hadde ønsket seg – som aldri ble noe av. Inntil i dag.***