Jeg skal leve evig

Jeg skulle gjøre noe stort, sette avtrykk, redde verden. Livet skulle knekkes som en nøtt.

GÅ FOR gull, realisere drømmen, erobre verden. Aldri i livet velge det kjedelige, dulle, forutsigbare, main stream, A4-livet, tåkeheimen, ni til fire hverdag, sitte-på-kontor, samle støv som en tørrlagt potteplante. Niks, skal skape noe stort, sette avtrykk, barbeint, loffe fra fjell til horisont, utgjøre en forskjell, redde verden. Seinere en dag: komme hjem, med solbleiket hår, bilder i bagasjen, stor og ennå uoppdaget kunst, mine bilder, for et skup, hvilken storslagen utstilling, fremmede folkeslag, de jeg bodde blant og spiste selvfangede firfisler med, langt inne i jungelen, der ingen før hadde satt sin fot. For en drøm, min drøm.

Hilsen Torgeir 18 år.

JO – JEG satt ofte, lett kunstnerisk henslengt i den slitte, grønne sofaen i biblioteket på Larvik gymnas, under Bærugs barmhjertige blikk, og drømte om alt som skulle skje. Drømte mye, gjorde mindre. Noterte ennå en fraværstime i tysk. Skulle tross alt redde verden, noe langt viktigere enn å bøye verb, tøye fru Bartels´ tålmodighet til tordenvær. Jeg klarte en toer, Kunsten og Filosofien var større tross alt, ja, evigvarende som meg selv. Det var mange gylne horisonter under mine lett slumrende øyelokk. Livet – LIVET – skulle knekkes som en nøtt, og folde seg ut som en slyngplante over hav, høysletter og hildringer. Ja, hildrande du som skulle det leves.

DET SKULLE komme mange nedturer. Følelsesmessige berg-og-dalbaner, i et ungt og innviklet kunstnersinn, der hormonene haglet. Det var mye som måtte tenkes på, bristes over, føles og kjennes på, mens drømmene ennå ikke hadde realisert seg. Og var det ingen motgang, så kunne man enkelt forestille seg den: å lide for kunsten er ingen sak for den som sitter og kjenner på det lenge nok. Det var bare å avslutte en breddfull dagbok og hangle hen til Just bokhandel og kjøpe seg en ny. Nå med splittpenn og blekk, for å bringe skribleriene enda høyere opp i tåkeheimen. Livet var ennå langt, og det meste uoppdaget. Min tid ville komme, det var sikkert.

REALITETENE SKULLE innhente meg. Brått og kontant. Det ble ikke lenger tid til følerier. Det handlet ikke lenger om å leve, men å overleve. Jeg lærte hva døden var. Den var ikke en utflytende sky i horisonten malt i glinsende olje på lerret, lagt ut i sola for å tørke mens man selv kunne drikke rødvin og føle over det hele.

Nei, døden var ambulansehelikopteret. Den var blod. Den var pusten som stopper. Den var her og nå. Barnet i senga ved siden av. Foreldre som holdt rundt hverandre i korridoren.

DØDEN ER ikke en liten prikk langt i det fjerne, som kanskje skal innhente deg en gang i tiden når du har passert de 90, og mett av dage kan skue tilbake på dine rikholdige opplevelser.

Døden er at livet kan ta slutt i morgen. Så lite svulstig, så forbannet nådeløst.

Den rammer ikke alltid ”noen andre”. Den kan ramme meg – deg – oss begge. Da er vi ikke lenger der, og det nytter ikke å gråte.

Når døden kommer er det ikke noe som heter ”brått og uventet”, ”alt for tidlig”, eller ”ble bare 70 år”. Slikt er bare svulstige klisjéer eller dårlig samvittighet utsmørt fra nekrologskribentens penn.

Saken er enkel: Enten lever du, eller så lever du ikke.

Døden er her og nå, og den er like nær som livet. Hva gjør det med deg?

Og: hva velger du å gjøre?

***

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.