Et gyllent øyeblikk

JEG LIGGER i lyngen. Midnattssola skinner i myrulla. 

Et stykke foran meg, en heilo. Den fløyter. Jeg plystrer tilbake. 

Fuglen tripper nærmere. Vi lokker på hverandre. Heiloen kommer enda nærmere. 

Myggen summer i lufta, setter seg og biter. Jeg enser den ikke. Kikker bare på fuglen med svart bryst, kappe og aura av gull. 

Snart er den så nær at jeg ser jeg himmelen speile seg i de mørke øynene. 

Jeg grøsser. Ber om at øyeblikket må vare. For det er akkurat dette jeg søker. 

ETTER AT Mikkel døde, fant jeg ingen mening. Jeg ransaket livet på jakt etter den. Å skrive, jovisst. Å engasjere meg i noe, joda. Å holde fast i de jeg er glad i: ja. Kanskje like mye av frykt som av kjærlighet?

Det skulle likevel gå lang tid før jeg spontant slapp skuldrene ned og bare kjente på glede. 

Jeg har aldri nøyd meg med det som føles smått. Trenger noe stort å tro på. 

Tenkte jeg for vidt og bredt? Etter hvert oppdaget jeg disse øyeblikkene av gull. 

JEG HAR jobbet som journalist og fotograf hele livet: nyheter, reportasjer, dokumentarer, utstillinger, bøker. Men kunne jeg vende tilbake til det enkle, det jeg drev med som 18-åring?

Det var enkelt, nesten banalt: Å være tett innpå dyrelivet, det gjorde at kroppen begynte å krible igjen.  

Jo tettere på, desto bedre. Men greie å være usynlig. Bare være en gjest. 

ETT ORD TIL: Kjenne samhørighet. Å vite at man er en flik av det hele. At jeg hører til. 

Å kjenne vi er avhengige av hverandre – naturen og jeg. Og at jeg ikke kan forsyne meg av større deler enn jeg har behov for. 

Jeg er ikke større og viktigere enn heiloen. Kanskje er det motsatt. Men det gylne øyeblikket er fortsatt større enn oss begge.