Du kan være en hverdagshelt

Det finnes ikke noe mer nedverdigende enn å bli stirret på. Mennesker som er «annerledes», opplever det hver eneste dag. Vil du utgjøre en forskjell?

DET VAR en ny opplevelse: å bli stirret på. Blikkene gransket oss fra topp til tå. Det føltes som nålestikk. 

Blikk som går ovenfra og ned føles akkurat slik: Nedlatende. Det var ikke meg de glodde på, det var barnet vårt. Han som vi var så glade i, som så vidt hadde overlevd. Han kunne ikke lenger spise eller snakke. I ansiktet hadde han en nesesonde. Det rant fra munnen hans.

SMÅBARN SOM stirrer er én ting. De er nysgjerrige på en naturlig måte. Det var verre med  større barn. Som de to guttene på 10-12 år på kjøpesenteret som hoppet opp og ned og skar grimaser foran ham. Det verste var likevel de voksne. Jeg ante ikke at folk kunne opptre slik. I dag, seks år etter, har jeg fremdeles et bilde i hodet mitt: Familien som nettopp hadde kjøpt pølse i sykehuskiosken. Vi trillet Mikkel i rullestol, mens de kom gående fra motsatt kant. Ungene glodde med åpne munner, så pølsa nesten datt ut av dem, halvtygd. Foreldrene var verre. De snudde seg etter hvert som de kom vaggende. Nærmere, nærmere, mens øynene liksom rullet oppover gutten vår. Det føltes som en invasjon av fettdryppende fingre. Jeg kjente sinnet og fortvilelsen, fullstendig uforberedt på hvordan mennesker kunne glo – på et uskyldig, alvorlig sykt barn.

I DEN første tida etter at Mikkel fikk hjerneskade, var jeg overrasket over mengden av mennesker som glante. Det var ikke hyggelig å sitte på venterommet til røntgen, sammen med gamle damer med nedovergeip og et blikk de ikke klarte å dra til seg.

Det finnes mange mennesker i samfunnet som ser ”annerledes” ut. Som har syndromer, sykdommer og forskjellige hjelpemidler. Jeg visste at Mikkel ikke så spesielt ”rar” ut. Og uansett: Har ikke folk lært grunnleggende folkeskikk? Hvis man er nysgjerrig, er det greit for meg om man kaster et blikk på avstand, og deretter later som ingenting.

MIKKELS MAMMA og søstre valgte å stirre hardt tilbake. Jeg prøvde det samme, men ga fort opp. Det var så mange å skulle fange blikket til, fortelle uten ord at nå er det nok! Et par ganger kokte det over, og jeg freste: Har du kikket ferdig nå? Ellers ble strategien min å overse. Stenge verden ute, og være i vår egen boble, Mikkel og jeg.

ETTERHVERT HAR jeg det gått opp for meg at det finnes veldig mange mennesker som må leve med å bli stirret på, hver eneste dag. Som ofte ikke blir møtt og sett på som et menneske, men som en ting. Som blir oversett, snakket over hodet på, snakket overdrevent høyt eller barnslig til. Det er lite som gjør meg mer opprørt. Det er ikke bare byråkratiet som gjør livet vanskelig å leve for kronisk syke mennesker, det er like mye familien Hansen og Nilsen. Helt vanlige mennesker som deg og meg.

KJÆRE DEG som leser denne teksten. Neste gang du er ute en tur, og oppdager en som er annerledes. En som lager lyder, som kanskje roper. Tenk om det var deg eller barnet ditt? Tenk om du hadde et liv der du måtte kjempe med kroppen din hver eneste dag. At du manglet den livskvaliteten folk rundt deg tar som en selvfølge. Et slikt liv kan kjennes ensomt. Jeg vet det, fordi jeg har vært der som Pappa´n til.

SKAL JEG forteller deg hva modige mennesker gjør? Det er ikke så mange av dem, men de finnes. De gir deg et smil. De hilser pent, de nikker anerkjennende. De tør å hilse på den som er annerledes, og ikke bare over hodet hans eller hennes. Det er ikke så vanskelig, er det vel?

Vet du hva de aller modigste gjør? De stopper opp og slår av en prat. Selv om de er usikre på om den andre forstår hva de sier. Men de snakker som om han eller hun gjør det. De gjør seg heller ikke til med overdrevne fakter og barnespråk.

DU TRENGER ikke stoppe kriger for å bli en hverdagshelt. Du trenger heller ikke kaste deg ut i isvann for å fortjene medalje. Det kan være mye enklere: Du kan bli en helt i dag. Bare gå ut og vær det.

Hilsen Pappa´n til.

(Og resten kan du lese i boka ”I Mikkels lys”)

***

Illustrasjonsfoto: Torgeir W. Skancke, sterkestreker.no

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.