Bokutdrag: Pommerfjell

Det var vinteren 2013. Mikkel hadde kronisk leversvikt og blitt sterkt hjerneskadet. Jeg følte meg desperat, og sliten inn til beinet. En dag rømte jeg ut.

«De første stjernene tindrer. Jeg drar på meg en ullgenser, og setter meg på reinskinnet. Blåtonene har overtatt. For en frihetsfølelse, her kan jeg puste ut.»

«Jeg peser oppover lia. Løfter skia, skritt for skritt. Det er tungt i løssnøen med tjue kilo på ryggen. Lia blir brattere, jeg må ta meg en pause. Jeg setter sekken i snøen og vrenger ullhalsen av, enda det er ti minusgrader. På utsiden av sekken har jeg festet spade, liggeunderlag og reinskinn. En rad fotavtrykk pryder snøflaten foran meg. De står som kolon etter dyret som satte dem, måren. Lurer på hvordan omstreiferen klarer seg i skogen om vinteren. Det er en seig fant.

Jeg vinner stadig høyde. Låra holder, men det putrer under strikkelua. Oppe på brekket nå, før det flater ut. Og der, øst mellom krokfuruene, stiger fullmånen. Jeg blir stående og stirre på kula. Himmelen er blåskumrende. Skogen fullstendig tyst. Et oljemaleri: Vinternatt på Pommerfjell. Jeg står frosset, fryser ikke.

Det er da noe løsner i meg. En svak kribling under ulltrøya. Som dråper av smeltevann, intenst prikkende. Jeg er oppspilt, våken over dette. Et øyeblikk som ruller seg ut i langsomhet. Som en bølge som nærmer seg, som løftes, som skal til å bryte. Men da, like før den sprekker, fryser den fast og blir stående. Den sjuende tonen i skalaen, en H. Den som ikke er den åttende, men lyden av like før.

Jeg står stiv som ei tørrfuru. Jeg er pupillen som stirrer, og samtidig, lerretet som betraktes. Den som ser, og den som blir sett. Jeg er Ingenting og Alt. Hva hvis den åttende tonen kom? Ville alt falle på plass for meg da? Ville jeg endelig se løsningen? Ville jeg skjønne hvordan alt henger sammen? Jeg har det på tunga, det rykker i foten. Bare et skritt fram, så …

Nei. Ikke rør deg. Ikke bryt månesirkelen, Torgeir. Ikke spill den åttende tonen.

 

Kan du betrakte en knute uten å ville løse den? Kan du klare å akseptere uten å vite?

Jeg samler tørrved i månelyset. Trenger ingen hodelykt nå. Krysser snøflatene uten staver, sager krokete furugreiner stinne av tyri. Jeg kløyver dem med øks og svette. Hogger granbar, som jeg legger i ei barseng. Finner bjørkenever, og snart er leiren klar. Jeg stikker en fyrstikk bortpå; neveren krøller seg og freser. Ilden griper fatt.

De første stjernene tindrer. Jeg drar på meg en ullgenser, og setter meg på reinskinnet. Blåtonene har overtatt. For en frihetsfølelse, her kan jeg puste ut. Det er ikke trangt i halsen. Og heller ingen grut i magen. Jeg ser det nå; dette er en slags flukt. Jeg strever for å slippe fri fra det som tynger.

Dette er ingen stilfull glideflukt oppe under skyene; det er flaksingen fra en såret orrfugl. Et haglkorn sitter i et av hjertekamrene, skjærer i det skjøre. Men nå, i kveld, har jeg litt større fred. Hva er det her oppe, her ute? Hva er det jeg leiter etter, og hva er det jeg finner? Det er to sider av samme ark: Å kjenne på ensomhetsfølelsen ved et bål under stjernene. Og føle seg trygg under de samme.

 Aleine og trygg.»

***

Foto: Torgeir W. Skancke.

***

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse. Du kan bestille boka her.

Følg gjerne undertegnende på Instagram: @sterke_streker, og Facebook: torgeir.w.skancke.