TEGNEARKET

Jeg møter deg overalt. De små glimtene. Det vi gjorde sammen.

Noen smågutter på stranda. Lyse lugger, store smil. Håndklær med Spiderman på. Jeg løfter på hodet et øyeblikk… Nei, tok visst feil.

Men lydene, gleden, stemmene deres. De omkranser meg. Surrer rundt meg som et tau.

I sanda, noen barkbåter. Sånne som vi lagde sammen, med måkefjær til seil. Du var så ivrig. Ville at vi skulle spikke flere, løp fra tre til tre.

Jeg gløtter opp. Foreldrene deres. Tilbakelente. De smører hverandre på ryggen. Småprat og latter. Ansikt så uten bekymring.

Skyene på himmelen. Jeg orker ikke være her, kan vi dra et annet sted?

En sein kveld, jeg sykler forbi skolen din. Grashoppene synger, skolegården ligger mørk. Lekeapparatene, trappa der jeg ventet på deg. Den første dagen. Klokka på armen. Så stolt da du hilste på rektor.

Vennene dine er blitt store nå. Jeg kjenner dem nesten ikke igjen. Om et par uker begynner de på videregående. Så får de kjærester, flytter til andre byer.

Hvor ville du ha vært?

Jeg sykler videre. Tråkker vekk.

En dag i Bøkeskogen, jeg går ut av bilen. Da er du der ved steingjerdet. Slik jeg løftet deg ut av bilsetet, til trillevogna. Den første sommeren da du var blitt en annen. Jeg småsnakket til deg. De store øynene. Kaféen vi ikke kunne stoppe ved. Du lagde lyder, var utålmodig. Vi gikk og gikk.

Gjennom de lange folketomme gatene. Jeg stoppet og ga deg vann og medisiner i sonden. Stillheten rundt oss. Hvor er alle andre mennesker. Hva er de opptatt av: Å male stakittgjerdene sitt. Høytrykkspyleren. Ny hekk fra Hageland.

Hele veien til leiligheten din gikk vi. Dit du flyttet for et halvt år siden. Vi byttet på å bo sammen med deg, mamma og jeg. Du ble så dårlig, og måtte kjøre ambulanse enda en gang. Lysene som blinket. De halvt lukkede øynene dine.

Jeg har bare vært innenfor døra to ganger siden. Noen av tingene dine er der fremdeles. Den tomme senga. Bamsene dine. Jeg lukker opp døra. Det er som å trykke på en knapp: tida skrus tilbake. Jeg er her, gutten min.

Men hvor er du.

Noen spør meg; hvordan går det?

Hva skal jeg svare? Jeg, som svirrer mellom flere verdener. Alt som var. Og alt som er. Om det går bedre? Et skritt fram, og to tilbake.

Noen ser på livet slik; som ei linje. Fra A til B, med fødselen i den ene enden og døden i den andre. Har du mistet noen, så er det forbi. Og etterpå? Da skal alt bli som før.”Legg det bak deg”, ”kom deg videre”. Jovisst.

Er ikke livet heller som et tegneark? Fylt av bilder. Alt hektet i hverandre: Det du elsket. Det du ikke mestret. Det du fryktet mest av alt.

Livet sammen med deg. Vårt felles tegning er som en stor knute i rødt, gult og svart.

Men er ikke døden er som et viskelær, og i morgen, nye blanke ark? Kan jeg ikke bare ”puste ut?”

Nei. Heller slik: I natt kom noen og klippet ut et stort hull i tegningen vår. Jeg står og stirrer på den. På alt som fylte den, og alt som er borte. Hver dag må jeg bære med arket, og på det store hullet. Så hvordan kan jeg noensinne bli den samme?

Jeg kikker rundt meg. Hvordan alt er blitt så smått: Diskusjonene, vrimmelet, alt som føles så uvesentlig: Den norske sommeren, den nye bilen, alle glassene ”med noe rødt i”.

Døden er en kjempe, og menneskene som maur. De myldrer rundt. Hit og dit, mellom barnåler og rusk. Bare sjelden kikker de opp: På himmelen, på landskapet. På de store linjene.
Så, brått en dag kommer noe som er så mye større. Dette endelige, ugjenkallelige, som smadrer alt.

Hva om de visste? Ville de endre seg da? Eller ville de bare kravle videre. Slippe den ene barnåla for å laste opp en annen. Lasten som blir for tung. Også klager de på hvor slitne de er blitt. Skuldrene som verker.

La dem bare gjøre det. Tua føles så annerledes nå, fremmed.

La meg være en flygemaur.