Å komme hjem fra en krig
Krigsseilere som er blitt torpedert, vil aldri bli som før.
Å komme seg videre. Legge det bak seg, få alt på avstand. Er det ikke dét samfunnet forventer? Jovisst. Kom hjem, til hverdagslivet, grasklipperen, lønnsslippene. Vær flink nå; spinn videre til foreldremøtene, styremøtene, idrettshallen.
Jeg er ikke den første:
”Den torpedoen som traff oss, den eksploderte under beina mine. Skuta var lita, men den fikk to torpedoer. Den ene traff akterut, den andre traff midtskips. Og den som traff midtskips delta skuta i to (…)
Jeg lytter til en radiodokumentar på NRK P2. To menn forteller om å komme hjem fra en krig. Jeg spisser ører:
”Det var mørkt og svart og forferdelig kaldt. Vi tre på planken som lå der i mørket kunne høre at skipskameratene våre ropte. Men ingen av oss var i stand til å hjelpe. Så de gikk ned.”
”Da vi landa i Beirut, så var det bombeangrep, det var granatnedslag overalt på flyplassen. Vi var grønne, virkelig grønne gutter (…) Dette var nesten som på film, ikke sant, hva faen er det vi har beveget oss inn i. Der hadde de levd i det helvetet, også kommer vi fra Disneyland. Da fikk jeg meg et ordentlig spark i ræva. Et ballespark; dette her er faktisk realiteten til mange mennesker!”
Morten Lie var 19 år gammel i 1980. I Libanon levde han mellom landminer og granater. Lukta av død og kloakk i flyktningleirene. Kom seinere hjem, til et samfunn han ikke forsto:
”Det var så mye trivielle problemer her i Norge. De visste ikke om de skulle kjøpe rosa eller blå tøfler, dèt var problemet i Norge. Også tenkte jeg: ”Hva er det dere driver med? Vet dere ikke om dere skal kjøpe rosa eller blå tøfler?!”
Krigsseileren slet med mareritt resten av livet. Måtte stenge seg inne på et rom da traumene ble for sterke.
”Jeg prøvde å unngå å snakke så mye om det. Da mine barn ble voksne, så spurte de meg hvorfor jeg aldri hadde fortalt noe. ”Nei”, sa jeg, ”det har jeg nok ikke gjort”. De ville ikke har forstått noe av det. Rett og slett ikke forstått noe av det.»
Jeg slår av radioen. Bildene som flimrer over netthinna: Epilepsianfallene, allergisjokkene, blodforgiftningene. Å gå i full beredskap, alltid.
De vi kjente som døde underveis. Den lille gutten med samme diagnose, som blødde ihjel i nabosenga. Lyden av pappaen som gråt.
Det er over nå. Over. Og samfunnet roper på meg. Som maur i ei tue: ”Bli med oss! Se, stien er allerede ferdig opptråkket. Men hvordan. Hvordan noensinne bli den samme?
Det er 2015. En krigsseiler har vendt hjem. Men jeg orker ikke alltid klippe hekken.
La den heller vokse vilt.
Boka FJELLET kommer høsten 2016 på Pax forlag. Følg med!
Kilder:
• NRK P2 Radiodokumentaren; ”Hjemkomsten. En fortelling om å vende hjem fra krigen”, av Morten Cranner.
• Egne dagboksnotater.
Lena Ronge 28. september 2015 (14:37)
En viktig stemme Torgeir. Vi er mange i samme båt. Da hjelper det å lese dette. Hjelper å vite at man ikke er alene på dekk mens skuta går ned. Varme hilsener fra Lena
Torgeir Skancke 28. september 2015 (15:32)
Tusen takk, Lena. Det er fint å høre, og akkurat en av de viktigste intensjonene mine med å skrive; å skrive for oss alle.
gunnhild 28. september 2015 (15:14)
Ja, stien er kanskje ferdig opptråkket, men ikke min. Den må jeg tråkke selv, som best jeg kan. Hekken kan godt vokse, den klippes ikke når den er klar, men når jeg er klar. Og jeg blir aldri den samme. Det var en dyrekjøpt erfaring, men det var en erfaring. Som jeg kan legge til alle mine andre erfaringer. Jeg blir aldri den samme – men jeg tror jeg er blitt, om ikke ikke et helere menneske for jeg føler meg til tider halv, men et menneske, uansett.
Du skriver så gode innlegg, fulle av gjenkjennelige tanker. Det er viktige innlegg. Takk.
Torgeir Skancke 28. september 2015 (15:35)
Tusen hjertelig takk, Gunnhild. Veldig glad for at du liker dette. Det var en god formulering; å føle seg til tider «halv», men likevel et menneske.
Lise 28. september 2015 (17:27)
Utrolig gode refleksjoner. Treffer meg hardt i magen.
Som en mor på Frambu skreiv i et dikt jeg leste, etter hun hadde fått en uhelbredelig ,dødelig diagnose på sitt barn; » det var ingen på nyhetene i dag som sa at min verden falt sammen i dag»!.
Torgeir Skancke 29. september 2015 (08:50)
Tusen takk! Ja, akkurat slik har jeg også følt det mange ganger. Og det var grunnen til at jeg skrev en kronikk i Aftenposten som jeg kalte «De tause tsunamiene» – om alle de stille katastrofene som ikke er i nyhetsoverskriftene.
Heidi Gaustad Hølleland 28. september 2015 (19:00)
Takk for perspektiv og ordsetting av tanker. Det er vondt å miste sin gutt. Verden blir aldri den samme; hjertet har en tom plass som ingen kan fylle, sjelen mangler sangen av en liten ung mann. Fred være med deg i tiden. <3 Klem fra en englemamma
Torgeir Skancke 29. september 2015 (08:52)
Tusen takk. Nei, verden blir aldri den samme. Gode tanker til deg.
Sissil 29. september 2015 (17:36)
Jeg er et menneske som er skånet fra det meste. Jeg har mistet mine besteforeldre, og det er det nærmeste jeg har kommer sorg. Barna mine er sterke og friske, det samme er mine foreldre, søster og venner. Samtidig kan jeg kjenne litt på hvordan det må være å miste et barn, jeg kan overhode ikke sette meg inn i alt dere som familie har vært igjennom på vei til den dagen da din sønn tok sitt siste åndedrag. Men det som slår meg er hvor urettferdig det må føles at når et ungt liv er over. Ja så står allikevel solen opp neste dag, naboen reiser på jobb, rutebussen passerer huset som vanlig, til og med nærbutikken er åpen!! Som om ingenting har skjedd!!?? Jeg tror jeg ville følt på en lyst til å bare gå ut og brøle: «Hva er der dere driver med!!! Vet dere ikke at et ungt menneske har dødd!! Eier dere ikke skam!!
La hekken gro, bare vær til!! Ingen kan fortelle deg hvordan og hvor lenge du skal sørge. Alle følelser er lov; fortvilelse, sinne, misunnelse, håpløshet og til og med glede❤️ Ønsker deg og dine alt godt!
Torgeir Skancke 30. september 2015 (08:57)
Tusen takk for kommentar fra deg. Ja – jeg kan innrømme at jeg kjenner meg igjen i det du sier. Selv om jeg ikke ville brukt akkurat de samme ordene, så har trangen vært der til å rope ut. Kanskje spesielt i de aller verste krisesituasjonene -jeg velger å kalle det katastrofer. Som da Mikkel falt i koma for snart fem år siden, og vi ikke visste om han kom til å overleve, eller kanskje få en alvorlig hjerneskade. Da jeg sto i vinduet i fjerde etasje på Rikshospitalet, og så hvordan verden utenfor svirret rundt som før. Det oppleves som en enorm kontrast. Jeg tror mange andre pårørende og pasienter har stått med nettopp den utsikten til «verden utenfor».
Men takk – jeg har fått øvd meg mye på å la hekken og graset gro. Jeg har lært meg å lage et skille mellom ting vi mennesker tror vi må gjøre; viktig og uviktig. Så enkelt. Vi har lett for å stresse rundt for alle mulige oppgaver vi skal ha utført i løpet av hverdagen vår. Ting vi tror vi MÅ, og som vi er redd for ikke å rekke eller gjøre bra nok. Men hvis du spør deg; er dette VIKTIG eller UVIKTIG (alternativer midt i mellom, som «litt» eller «ganske» viktig, finnes ikke) – så blir valget enklere og stresset mindre. For meg er det bare noen få ting som er VIKTIG; det som har med liv og død å gjøre. De menneskene som jeg er glad i. Alt annet er i bunn og grunn mindre viktig. Om jeg ikke rekker foreldremøtet, om jeg ikke får levert selvangivelsen i tide, ja ALT av slike ting er lite viktig i den store sammenhengen. Mot døden blir alt smått.
Arne-Sverre Vassbotn 18. mars 2016 (12:46)
«Å komme hjem fra en krig…»
Det du og andre, inklusive meg, har vært gjennom ved at ens barn blir alvorlig syk, eller man mister et barn, eller en kombinasjon av dette, utsetter en for mye av de samme psykiske, ja for så vidt også fysiske, påkjenningene som en krigsseiler eller soldat i krig har vært gjennom.
Min påstand kommer fra egen erfaring, oppvokst med en morfar som var krigsseiler og soldat i Norges arktiske styrker under krigen, samt at jeg var ett år som soldat i FN i Libanon. Det jeg var gjennom kan ikkje måles mot det min morfar ble utsatt for, men når man har opplevd noen ganger at livet er i fare, at det gikk bra mot alle odds (noen kaller det for undere), man har vært i situasjoner som betinger vurdering og tiltak i ett og samme sekund for å løse situasjonen, man har gjerne stått overfor valget å ta liv eller ikkje, truet folk med våpen, kjent på egen frykt, men også sett frykten i øynene på de rundt seg, også motparten, ja da føler man at man har forståelse for hva min morfar gjennomgikk og hvordan han hadde det etterpå.
Hjemkomsten til våre krigsseilere og stridende i tiden etter 2. verdenskrig, er en historie for seg selv. En stor skam for landets ettermæle, men for komplisert til å skrive om her. Overlatt til seg selv og ingen ettervern, så var det mange som fikk problemer. Alkohol og rus er en gjenganger.
Husker når jeg var liten og overnattet, at han våknet om nettene og ropte, skrek og svettet. Glemmer heller aldri raseri-/angstanfallene han hadde nå og da, helst i kombinasjon med alkoholinntak, da måtte vi bare trekke oss bort.
Men bortsett fra det, så var han min beste kompis, snill, god og morsom, han var den som kjørte meg til og fra barnehagen på gode dager og som lærte meg ting, særlig om naturen, spikke seljefløyte osv. og vi var på bilturer. Gjennom livet har jeg alltid sett opp til ham for de gode øyeblikkene og også for hans innsats under krigen.
Vel poenget mitt, var egentlig ut fra overskriften, at man aldri blir som før. Det er sant, for den erfaringen man har fått, gjør noe med en. Krigseileren, krigsveteranen, de kommer hjem, men ikkje alle kommer helt hjem… En del av en vil alltid være igjen, tankene går alltid tilbake. Noen lærer å leve med det, noen ikkje, noen får hjelp og noen ikkje. Man får en dyrebar erfaring som ikkje andre vil kunne helt forstå, kunsten er å få til å bruke den på en positiv måte. Mange hjemvendte klarer ikkje å venne seg til å leve et rolig og trygt liv og får problemer med å passe inn. Men de fleste av disse, noe som har vist seg mange tilfeller, har en evne til å tenke klart og være effektive når de kommer ut for situasjoner som ikkje er normale, f.eks. ved ulykker. Da er de presset, da fungerer de, da er det «sivilistene» som svikter…
Den dagen datteren min ble rammet av hjerneblødning, var det soldaten i meg som tok over «kommandosentralen», med en lett blanding av pappafiguren. Jeg tok kontroll og utførte handling og fikk henne til behandling. Denne soldaten har vært med siden, mer eller mindre, da livet ikke lenger er normalt. Når denne slipper taket, da kommer tankene, redsel og tårene, så han er som oftest raskt tilbake…
Man lærer helt klart å skille mellom viktige og uviktige ting, men av og til må man «koble av», surfe på nettet, kommentere blogger, Facebook osv.. Egentlig er «edb’en» helt uviktig, men for å koble av er det en grei måte.
For meg er familie viktigst, å ta vare på min hjerneskadde datter, mine to yngre sønner, min bedre halvdel og ikkje minst meg selv. Båt, fiske, jakt og natur er ofte balsam for sjelen. Hus, bil og annet jordisk gods er uviktig i forhold til det. Foreldremøter, likeså.
I forhold til livet, blir alt annet smått. Døden kommer før eller siden, men man må ta vare på hverandre den tiden man har til rådighet. Det er det som betyr noe i livet. Vite at man har bidratt til at livet har vært verd å leve.
Torgeir Skancke 19. mars 2016 (09:47)
Hei igjen, Arne-Sverre. Tusen takk for veldig fin, interessant kommentar til ettertanke. Du setter opp noen gode perspektiver her, som jeg tror andre kan lære noe av. Noe av inspirasjonen til å skrive dette blogginnlegget, fikk jeg fra dokumentarprogrammet jeg viser til. Om de vanvittig sterke inntrykkene krigen kan gi. Ikke minst krigsseileren som hadde blitt torpedert to ganger, som hadde sett mange av sine venner dø, som hadde sett mange av de overlevende bukke under for alkoholisme og angst. Dette i en tid da det ikke var noe psykisk helsevern å snakke om, og ingen oppfølging av krigsseilerne overhodet. Det er ikke rart i det hele tatt, at reaksjonene måtte få en form for utløp.
I dag er temaet posttraumatisk stress mye omtalt, og noe samfunnet er mer opptatt av. Jeg har hørt at det er gjort undersøkelser blant foreldre til alvorlig syke barn, som viser at de er betydelig overrepresenterte mht posttraumatisk stress. Dette vil nok være veldig individuelt, og avhengig av hvordan sykdommen forløper. Men det vanvittige sjokket over at livet plutselig blir snudd opp ned, og den konstante frykten for døden, gjør at de fleste vil få forskjellige grad av reaksjoner.
Jeg tenker også mye på de barna som er fra flukt fra krigssoner i dag. Som har levd med en konstant og reell frykt for å dø i granatangrep, hver eneste natt. Jeg blir trist av å tenke på at de kanskje aldri vil få noen oppfølging, og over hvor mange som vil bli psykisk skadd for livet.
Arne-Sverre Vassbotn 19. mars 2016 (15:19)
Ser noen kommuner er veldig flinke til å komme inn med krisepsykiatri ifm alt fra sykdommer og til ulykker. Dessverre har vi en veldig stor variabel mellom de flinke og dårlige kommunene.
Jeg ble oppringt av skolen og måtte komme dit og hente datteren min, det var ingen der som skjønte alvoret og som tenkte på å ringe ambulanse. Hele klassen hennes og flere andre på skolen var vitne til at hun ble dårlig og at jeg kom og hentet henne. Ingen kriseteam eller noe som helst oppfølging etterpå. Etter en tid, fikk vi en lege fra sykehuset til å besøke klassen for å gi litt generell info, i tillegg til at jeg sjøl besøkte klassen og snakka med dem og inviterte dem på besøk. Vet at noen ikkje har taklet dette like godt, noe de kanskje kunne om de fikk tilbud om krisehjelp.
Dette i Ålesund, en by med snart 50.000 innbyggere…
Krigsflyktningene vi ser idag, særlig fra Syria, og den hjelpen de får fra oss i vesten, vil komme til å stå som en skamplett for vårt ettermæle… Vi kan ikkje ta alle til Norge/Europa, men vi må kunne hjelpe dem mye, mye mer i deres nærområder. Libanon har hatt flyktningeleire i snart 5 år og de har skreket etter bistand til å holde flyktningene i live. For et par år siden var det veldig mange som både frøs og sultet ihjel i disse leirene, pga. at Libanon ikkje evnet å yte nok. Først nå siste året har Europa våknet og begynt sin «brannslukning», men dette ser vi ikkje går. Krigen må stoppes og hjelp må inn, FN må lage flyktningregistreringsmottak i nærområdene og få sendt avgårde de som virkelig MÅ ha hjelp.
Flott at du tok opp dette med posttraumatisk stress-syndrom, for det er ikkje bare i krig man får det. Bivirkningene er mange og jeg håper at vi alle kan bli hjulpet en dag, ikkje minst få forståelse for hvorfor vi til tider er som vi er.
Ønsker deg og dine en god påske. 🙂