En kommunetopp frikjenner seg selv
I en rask håndvending frikjenner kommunalsjefen for Helse og omsorg seg selv fra kritikken fra undertegnede og byens fastleger.
Politikerne bør spørre seg om vi har de rette lederne for helsetjenestene.
PÅ ØSTLANDS-POSTENS førsteside 9.juli, frikjenner kommunalsjef Karen Kaasa seg selv fra kritikk, både fra undertegnede og lege Inger Johansen. I samme artikkel vises det til skryt fra to av brukerne. Så alvorlig kritikk krever etter min mening en mer profesjonell tilnærming.
For det første var ikke mitt innlegg en kritikk av Kaasa personlig. Det var en systemkritikk av Tjenestekontoret. Det er likefullt en lederoppgave, altså tilhørende kommunalsjef Karen Kaasa og leder ved Tjenestekontoret, Anniken Midtvik Thorstensen, å ta ansvar for hvordan tjenestene fungerer.
Spør brukerne
I mitt innlegg viste jeg til tre ”stygge” og godt dokumenterte eksempler på hvordan Tjenestekontoret velger å behandle sårbare mennesker i Larvik. Jeg utfordret Tjenestekontoret på fire viktige kvalitetsmål, som ikke har med økonomi å gjøre. En kommunalsjef må gjerne i en rask håndvending frikjenne en hel etat. Det fører imidlertid ikke til bedring for noen. Da er det nødvendig å utfordre Rådmannen til å gjennomføre en uavhengig brukerundersøkelse for hvordan brukerne: eldre, alvorlig syke, funksjonshemmede og deres pårørende, opplever å bli møtt på saksbehandlernivå.
Det er interessant at min kritikk av Helse og omsorg kommer samtidig med alvorlig kritikk fra Inger Johansen (kommunens fastleger), og May-Lene Lia, sykepleier ved Søbakken sykehjem.
Det er også interessant at et titalls andre brukere/ foreldre (på min og ØPs Facebook-sider) kjenner seg igjen i min kritikk.
Nedlesset i papirer
De fleste forstår at det å leve med et alvorlig sykt eller multihandikappet barn, innebærer et stort og intensivt pleiearbeid fra foreldrenes side. Det er mindre kjent hvor mye administrativt arbeid man også må legge ned. De siste fem åra Mikkel levde, hadde vi løpende kontakt med cirka 30 kommunale, statlige og private instanser. Dette er instanser som er opprettet for å hjelpe oss. Likefullt jobbet undertegnende – i tillegg til pleiearbeidet – i snitt en halv stilling som ”saksbehandler”, med brev, mailer, telefoner, møter og befaringer. Dette i en situasjon hvor man har hodet mer ”under vannflata” enn over. Det man ikke trenger i en slik situasjon, er å bruke tid og krefter på å sette seg inn i komplisert lovverk, for deretter å oppdage at saksbehandlerne ”kniper igjen” tildelinger på sviktende juridisk grunnlag. Jeg sier ikke dermed at Tjenestekontoret ikke også gjør et godt arbeid. Jeg er overbevist om at de fleste ansatte gjør sitt aller beste for brukerne. Noen har imidlertid rettet sin lojalitet oppover i systemet, og ikke nedover.
Fantastisk mottakelse
1. januar 2015 ble retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) lovfestet. (Samtidig som ”Tjenestekontoret” ble opprettet i Larvik.) Retningslinjene for BPA er i stor grad utformet med tanke på hva som er best for brukeren. De er ikke utformet for at kommunen skal tolke regelverket ”kreativt” for å spare penger.
Fire år tidligere, da Mikkel kom hjem til Larvik etter fire måneder på sykehus, fikk vi en svært god mottakelse i det kommunale hjelpeapparatet. Representanter fra en rekke fagområder og tjenester stilte opp på et overføringsmøte. Ikke minst Hjemmetjenesten sone Farris, som la mye innsats i å lage et opplegg som var tilpasset et sterkt hjerneskadet gutt. Fantastisk! Dette endret seg også i klart negativ retning i 2015. Da ble sonelederne, slik jeg forstår det, fratatt sin vedtaksmyndighet. Hvor ble ansvaret overført? Jo, nettopp til lederen av Tjenestekontoret. Plutselig ble det langt vanskeligere og mer stivbeint å få til en personlig tilrettelegging for Mikkel. Det opplevdes frustrerende.
Stivbeint saksbehandling
Omorganiseringer og ”effektiviseringstiltak” virker ofte mot sin hensikt. Når vedtaksmyndigheten blir flyttet oppover i systemet, skaper det større avstand til brukerne, og mer stivbeint saksbehandling. Det skjedde både hos NAV og Larvik kommune.
Som ledd i en ”mykere” saksbehandling, vil jeg gi Kaasa og Midtvik Thorstensen følgende utfordring: Inviter tidligere ansatte ved Omsorgstjensten for funksjonshemmede, eksempelvis Alvhild Skorpen, til en god lunsj, og spør hva det nå nedlagte kontoret gjorde for at brukerne følte seg så godt ivaretatt.
Ta en time out
Da vår sterkt pleietrengende Mikkel ble utskrevet fra Sunnaas sykehus, var sykehuslegen glad for at vi nettopp skulle hjem til Larvik. Kommunen var kjent for å behandle funksjonshemmede svært godt, og måtte være en av landets beste, mente han. Det samme uttalte leger og sykepleiere ved Sykehuset i Tønsberg. Jeg tror neppe Larvik kommune har samme høye stjerne i fagmiljøene i dag. Det er på tide at det politiske miljøet i Larvik ber om en ”time out”: Hvor er våre helsetjenester på vei? Og: Har vi de rette lederne for å gjøre jobben.
***
BOK: I oktober 2016 kommer boka I MIKKELS LYS, på Pax forlag. Der tar jeg mange av de vanskelige samtalene. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke. Se også de to Facebook-sidene: torgeir.w.skancke og IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.
