De gode hjelperne
Noen ganger er de beste hjelperne usynlige.
Jeg skulle ønske flere visste hvor viktig jobb disse menneskene gjør.
HUN KOMMER inn i stua der han sitter.
– Hei Mikkel!
Gutten vår er oppslukt av en film, og kikker bare såvidt på henne. Han sitter med et smil om munnen, fjetret av det han ser. Den voksne kvinnen setter seg ned i sofaen. Hun entrer hans sfære. Der blir hun sittende, fullt og helt til stede. Det er som det oppstår en usynlig sirkel rundt de to. Hun ler med ham når det er morsomt, beroliger ham når han er redd. En berøring, et blikk, et ord.
DETTE ER den gode hjelperen. Det er jobben hennes, å være til stede for en som er alvorlig syk, funksjonshemmet eller annerledes. Hun er kanskje fysioterapeut, assistent eller spesialpedagog. Hun kan være ergoterapeut, hjelpepleier eller sykepleier. Det er ikke utdannelsen som er viktig akkurat nå, men modenheten som menneske. Hun skiller seg ut fordi hun kan noe mer enn det hun lærte på skolen. Hun har denne spesielle evnen til å se, lytte, og være til stede med hele seg.
ER IKKE disse egenskapene en selvfølge hos en omsorgsarbeider? Nei. Det finnes dem som mangler en viktig bit. Det er ikke det at de ikke kan jobben sin. Tvert i mot. De kan gjerne ha fokus på det de anser som profesjonelt. På retningslinjer, regler, detaljer. Men da står de i fare for å jobbe parallelt med, ved siden av, uten å være ordentlig til stede. De snakker til og ikke med. I tankene sine er de kanskje et helt annet sted. Og da kan de fort glemme det viktigste: Å være til stede som menneske.
TENK DEG hvor mye det kan finnes mellom to mennesker som det ikke finnes ord for. Hvordan vite hva partneren eller vennen din egentlig vil? I rommet for det usagte kan det gjemme seg ei hel bok. Hva da med et barn som ikke har språk? Dette barnet som er så full av det det ville ha sagt. Som ikke har mindre følelser enn oss andre, snarere mer. Men hvordan gi uttrykk for det? Og hvordan forstå dette barnet, som kanskje har en hjerneskade eller et medfødt syndrom. Det er ikke lett, heller ikke for oss foreldre.
DET ER DA det er så fint å ha DE GODE HJELPERNE. Disse menneskene som tør å ta med seg hjertet sitt på jobb, og ikke legge det igjen i veska eller garderobeskapet, fordi de er redde for at det er ”uprofesjonelt”. Tvert i mot, det er akkurat Det Store Hjertet som virkelig gjør dem profesjonelle. De vet at akkurat dette verktøyet er det viktigste de har. Det er medfødt, og det gir dem evnen til å se gjennom lærebøkene.
DET FINNES mange mennesker som er ikke klar over hvor stor og viktig jobb DE GODE HJELPERNE gjør. Hvordan skulle de vite det, når jobben deres er ”usynlig” og gjemt bak taushetsbelagte saker? Det er nettopp derfor det er så viktig å løfte dem fram fra det skjulte.
JEG ER SÅ GLAD og takknemlig for at vi, de årene Mikkel fikk leve – her hjemme i Larvik – hadde en fantastisk barnefysioterapeut, en nydelig barneergoterapeut, en helt spesiell spesialpedagog; flere fine hjelpepleiere og en håndfull fantastiske assistenter.
Og til slutt: sykepleierne… Om dem har jeg så mye å si at jeg skal spare det til seinere.
KJÆRE DERE ”usynlige” hjelpere som jeg ble så glad i: Hvem kan dere betro dere til etter jobb om de sterke og gripende tingene dere opplever, når dere ikke har lov til å dele det med noen? Hvordan fortelle om den viktige jobben dere gjør til resten av samfunnet? Hvordan skal politikerne vite konsekvensene av å kutte i tjenestene dere utfører – den livsviktige treningen, læringen og tilstedeværelsen for sterkt pleietrengende barn eller eldre?
OG HVORDAN skal de som bestemmer vite hvor viktig jobb f.eks en barneergoterapeut gjør for de multihandikappede, når mange ikke engang aner hva en ergoterapeut driver med?
Jeg er så takknemlig for at vi hadde nettopp dere til å jobbe rundt Mikkel. At dere fremdeles finnes, at dere ikke er effektivisert bort, omorganisert eller byttet ut med roboter.
JEG SKULLE bare ønske at flere visste hvor viktig jobb dere gjør. Og at samfunnet ikke må komme dit at de pleietrengende bare blir et nummer i rekka, en munn å mette, en kropp som skal snues. Aldri. Ikke pleietrengende barn, ikke handikappede voksne, ikke demente eldre. Det er ikke samfunnet verdig. Det er ikke Mennesket verdig.
***
BOK: I oktober 2016 kommer boka I MIKKELS LYS, på Pax forlag. Der tar jeg mange av de vanskelige samtalene. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke. Se også de to Facebook-sidene: torgeir.w.skancke og IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.
