Hjertefred

(Tale til Hjertefred Sandvika, 6. november 2016.)

En gang i livet skal alt komme til å bli forandret. Du også.

DET SKJER en gang i alles liv: At alt blir snudd opp ned.

Det skjer en gang i alles liv. At noen blir borte fra deg. Og aldri kommer tilbake.
Det skjer en gang i ditt liv. At du blir stående aleine. At den dagen kommer som du ikke ante noen ting om. Øyeblikket – da du ønsker – at noen bare kunne skru tida tilbake.

Hva nå?

HVER DAG går noen du er glad i – ut døra – og de kommer hjem igjen! Utenom denne dagen.
Noen ganger kan det være en bestefar som går. Som kanskje står litt der i åpningen… Snur seg tilbake, før han blir borte.
Andre ganger kan det være er det en kjæreste, en bror eller venn. Og noen ganger bare et lite barn.

DETTE SOM ikke skulle skje. Dette som var en helt umulig tanke. Denne virkeligheten som ikke passer inn i planen vår om livet. Fordi livet liksom skal være en begynnelse på alt, som en lysning i skogen, et frø som springer ut, et tre som vokser opp.

Livet skulle vel ikke være en… snubletråd, en piggtråd, ei dør av herdet stål som blir slamret igjen mellom dere. Du og mammaen din. Du og kona din. Du og barnet ditt.
Nå står du der aleine tilbake.

DET KAN hende at du kjenner fantomsmertene. Alle øyeblikkene som dukker opp, der han eller hun plutselig står klart foran deg igjen. De små glimtene. Alt dere pleide å gjøre sammen.

Slik var det også for meg. Det var den første sommeren etterpå. Jeg oppdaget noen smågutter på stranda. Lyse lugger, store smil. Håndklær med Spiderman på. Og der! …nei, jeg tok visst feil. Men latteren og stemmene deres omkranset meg. Kveilet seg rundt meg som et tau.
I sanda ved siden av meg fikk jeg øye på noen barkebåter. Sånne som vi lagde sammen, med måkefjær til seil. Du var så ivrig. Ville at vi skulle spikke flere, løp fra tre til tre.

En sommerkveld syklet jeg forbi skolen din. Skolegården lå mørk. Jeg så lekeapparatene, trappa der jeg pleide å vente etter siste time. Inni meg så jeg bildene av den første skoledagen. Klokka på armen. Du var så stolt da du hilste på rektor.

Vennene dine er blitt store nå. Jeg kjenner dem nesten ikke igjen. Nå går de på videregående. Noen har kjærester, noen har flyttet til andre byer. Hvor ville du ha vært?

Noen spurte meg: Hvordan går det med deg Torgeir? Hva skulle jeg svare? Jeg, som svirret mellom flere verdener. Alt som var og – alt som ikke var.

NOEN SER på livet som en motorvei fra A til B, der det bare gjelder å kjøre på. En dag får du livet midt i fronten. Da mener de at du ikke skal henge med hodet for lenge. ”Legg det bak deg!”, ”Kom deg videre!”. Tenkt positiv nå, og fortsett å dure i vei på livets spinningtime!

Jeg tenker mer på på livet som en tegning. Der alle strekene går sammen i en stor og sammenvevd krusedull, full av farger og sjatteringer. Alt det vi elsket. Alt det vi skammet oss over. Det vi fryktet mest av alt. Denne tegningen tegnet jeg sammen med deg – den var vår!

Ei natt kom noen og klippet hull i den tegningen. Jeg vil alltid bære den med meg i innerlomma. Med fargene – og hullet. Lyset og mørket.

I SEKSTEN år levde vår familie med en gutt som var alvorlig syk. Når jeg ser tilbake, så var det som en polferd. Jeg har sett utfor de mest svimlende stup. Hvordan vi klorte oss fast over breene. Hvordan gutten vår falt nedi bresprekker gang på gang. Hvordan vi kjempet, og klarte å hale ham opp igjen.
En dag falt han utfor det høyeste stupet.

ETTERPÅ KOM jeg tilbake til samfunnet, byen, mylderet. Diskusjonene, vrimmelet. Jeg kikket rundt meg – på alle menneskene. Så hvordan alle kjørte videre på motorveien som om ingenting hadde skjedd! Jeg betraktet alt dette som fyller menneskenes liv, som for meg føltes så uvesentlig: Den nye bilen, de flotte bunadene, alle glassene ”med noe rødt i”. Treningstimene, aksjekursene, Mattilbudene ”rett hjem”…

NOEN GANGER tenker jeg: Døden er en kjempe, og menneskene som maur. Vi myldrer rundt. Hit og dit, mellom barnåler og rusk. Vi slipper den ene barnåla for å laste opp en annen. Lasten som blir for tung etter hvert. Også klager vi på hvor slitne vi er blitt. På skuldrene som verker. Dette småtteriet vi omgir oss med. Bare sjelden kikker vi opp av: Mot himmelen, landskapet – de store linjene. Trærne, stjernene, evigheten.

DET SKJER en dag i alles liv – at ingenting skal bli som før. Et tidspunkt da alt forandres. Du også. Fra den du trodde du var. Til den du egentlig er: Det opprinnelige i deg. Det ærlige. Det viktige. For selv om en er borte, så er det noe viktig igjen:
Alt dette du ikke kan holde: Den gode samtalen. Lyden fra peisen. Høstbladene som virvler rundt deg. En tur ved havet. Glimtet i et barns øyne. Den våte snuta til en hund.

HUSK DETTE – neste gang noen går ut av døra. Å stoppe opp. Gi en god klem. Uttale de ordene du innerst inne føler. For det viktigste mellom menneskene – er disse små øyeblikkene – som svever som snøfnugg mellom oss.

Å HA HJERTEFRED trenger vi kanskje mest av alt mens vi ennå lever. Å ha gjort opp med de vi er glade i. Å være fullt og helt til stede for oss selv – og menneskene som omgir oss – i hvert eneste lille øyeblikk.

***

Takk til «Hjertefred» – Bjørg Thorallsdottir, Karoline Zurhaar Meibom Stenberg, Astrid Midtsund, Thrude J. Leirvik,  Hanne Cathrine Hals, Monica Foss Wessel og mange andre, for at jeg fikk lov til å holde denne talen foran 2000 mennesker i Løkkehaven, Sandvika, 6. november 2016.

***

I HØST kom boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling” i bokhandelen. I denne boka forteller jeg hele historien om Mikkel, og tar mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom. Se også bloggen livetettermikkel.no, Facebook-siden @IMikkelslys og Instagram @livetettermikkel.