Den usynlige gjesten
Hvor høyt blodtrykk skal man tåle i jakten på julestemningen?
DET ER mange år siden jeg begynte å kjenne en ulmende motstand mot desember. Jeg gruet før langspurten mellom kjøpesentre, Lucia i barnehagen og familieselskaper. Alt sammen skal jo liksom være koselig. Men hvor høyt blodtrykk skal man tåle i jakten på julestemningen?
I dag kan jeg tenke tilbake til 1975. Jeg var sju år den gangen. På samme måte som året før hadde mamma hengt opp den hjemmelagede adventsstjerna i papp. I hver av de fire lukene var det en liten akvarell som viste hvor langt Maria, Josef og Jesus-barnet hadde kommet på veien. Det var lenge til jul, det var ingen blinkende lyslenker, men det var fint likevel.
JEG FIKK ikke det jeg ønsket meg i 1975. Det var ikke noe Stiga ishockey-spill i noen av pakkene, og rattkjelke fikk vi ikke før det dukket opp en på skolens loppemarked i femte klasse.
Uansett var vinteren et sammenhengende snø-eventyr: Akebakken var fylt av unger, og til kveldsmaten kunne vi sitte i strømpebuksa og titte ut på våre nybygde, blafrende snølykter.
PÅ 80-TALLET ble alt sluppet fri. Oljepengene rant inn mens kredittkort-kronene rant ut. Og siden har alt vært en eneste sammenhengende shoppingtur på Elkjøp, H&M og Clas Ohlson. Haugene under juletreet er bare blitt større, og de færreste gidder å reparere det som blir ødelagt.
TIL TROSS for denne endeløse valgfriheten, har jeg kjent på et stadig større savn. En lengsel etter noe ordløst og usynlig.
For å tegne et bilde, så er det som en gjest som banker på døra mi. Når jeg åpner, er det ingen å se. Men hvis jeg lukker øynene, er hun der. Hun sier ingenting, krever ingenting. Det eneste hun gjør, er å kikke på meg.
HVIS JEG skal gi den usynlige gjesten et navn, så er det dette: Åndelighet.
Dette usynlige opplevelsesrommet kan finnes i søken etter noe guddommelig. Men man trenger ikke være religiøs. For meg er dette en høyst personlig måte å se verden på. Du kan finne den på din måte: i naturen, i øyeblikk som oppstår mellom mennesker, eller dypt i eget sinn.
Det åndelige kan finnes i diktet, i bildekunsten, i salmen. Det kan finnes i kontemplasjon, i meditasjon, i total stillhet.
TANKEN OM det åndelige er så enkel som at det kan finnes noe vi ikke kan se, måle eller veie.
Om åndelighet er et metaforisk begrep, eller om det har «virkelig» innhold – ja, det er til syvende og sist opp til deg. Derfor kan ikke noen diktere deg, eller lage regler for hvordan du skal forholde deg til det åndelige. Det er det dessverre altfor mange som har gjort.
HOVEDPOENGET – i alle fall for meg – er at i det åndelige finner man noe av stor, personlig verdi. Og en åndelig søken er det diametralt motsatte av jakten på enda flere materielle ting. Det handler om å søke mindre framfor stadig mer.
Less is more.
Pust inn, pust ut.
Sanse, kjenn – og vær.
