Naturen er en ballong

Pust ut, slipp fri.

Når jeg går ut i den, går jeg inn. For hver gang jeg puster ut, blir den større. Jeg derimot, blir mindre og mindre. Snart er det ingenting igjen av meg.

DET HØRES ut som en gåte. Det er det også, i alle fall for meg. Jeg har aldri forstått meg helt på den – naturen. Jeg vet ikke en gang om jeg kan si den, han eller hun. Jeg kunne sagt at den er alt, mens jeg er ingenting. Eller motsatt, fordi det veksler mellom det usynlige og altomfattende. Jeg drikker av den, mens den oppsluker meg.

Det er en absolutt vekselvirkning. Jeg går oppover bratte bakker, hogger ved til bålet, bader i et iskaldt tjern. Jeg sliter meg ut, fylles opp. Jeg gir noe, får noe tilbake. Det er fullstendig ulogisk, en tankelabyrint, et mysterium.

DET ER mange som har forsøkt å forklare dette. Ordbruken er som slitte votter: Frisk luft! Rekreasjon! Mosjon! (Er det ikke rart, det er alltid noen som har kjappe svar på de store spørsmålene? Selv lurer de ikke i det hele tatt, de er sikre i sin sak. Også når det gjelder naturen, og hva den består av.)

For egen del må tilstå at jeg blir stadig mer usikker: Hva er egentlig natur, og hva gjør den med oss? Biologisk sett er naturen gjennomdefinert. Psykologisk vet man også mye. Det samme med antropologien – læren om mennesket. Men er det sikkert at det er dit vi må gå, til det vi allerede vet?

NÅR JEG sitter på en øde plass og skuer utover landskapet, grubler jeg ofte over hvordan jeg og familien min kom oss gjennom seksten år med alvorlig sykdom. Vi levde i konstant frykt og sorg. En psykolog ville kanskje ha kalt det kronisk og akutt stress. Forskerne mener at slikt stress senker kroppens immunforsvar, og gjør oss enda mer utsatt for sykdom.

Det er mange mennesker i kriser som tatt veien til fjells. Eller skogs. Eller sjøs. Noen kan ikke dra noe sted, men har en siameser eller en hortensia i hagen. Alt sammen er fliker av natur, altså noe som ikke er bygd av oss mennesker. Felles for mange, er at de sier at disse flikene gjør dem godt. Det senker pulsen, gir dem ro.

SELV HAR jeg alltid følt en dragning til det urørte: Den eldgamle skogen der skjegglaven henger som i eventyrene, og de merkeligste dyrearter finnes. Til fjerne åser der ingen motorsager har glefset i granleggene. Til skogvidder der ingen tømmervei har sprengt seg gjennom landskapet. Til jomfruelige kyster med blankskurte svaberg.  Til havstrender urørt av hyttepalass og brølende båtliv. Til de ensomste sumper der hubro og hegre kan grunne i fred.

Jeg leter ofte forgjeves, det finnes nesten ikke slik natur igjen. En flekk her, en flekk der, resten er herjet av menneskehender. Rettere sagt bulldosere eller åttehjulede skogsmaskiner.  Vi liker det ikke, verken naturen eller jeg. Vi vrir oss i vemmelse begge to, og grubler ofte over det på våre jevnlige møter.

LIKE VEMMELIG var hverdagen vi levde i, jeg flyktet ofte ut. Det var ikke alltid at det hjalp, jeg måtte gjøre det likevel. Kampen var mitt eget Aleppo. Behovet for restitusjon føltes uendelig. På et vis gjør det det fortsatt.

En ting jeg vet, er at naturen gjør meg lettere. Der kan jeg puste ut. Det er som å blåse opp en ballong, bare at det er jeg som blir utvidet. Ja, stor og liten på samme tid. Noen ganger er det nesten som jeg forsvinner der ute, på stier hvor hjorten og gaupa tråkker. Jeg vet at uansett hvor jeg går i dette veiløse, så kommer jeg nærmere hjem. Jeg trenger ikke en gang tørke av meg på beina. Naturen omfavner meg like hardt hver eneste gang jeg kommer. Vi er som to gamle kamerater som skal ljuge sammen enda en gang. Vi klapper hverandre på skuldrene, og sier at vi aldri mer skal slippe taket i hverandre.

Ill.foto: Torgeir W. Skancke, sterkestreker.no

***

I FJOR HØST kom boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne boka tar jeg tar mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom. Se også bloggen livetettermikkel.no, Facebook-siden @IMikkelslys og Instagram @livetettermikkel.