REDD SOM FAEN

Har du noen gang hørt en mann si offentlig at han er redd?

SPØRSMÅLET er blitt stilt en del ganger på tv, til folk som har opplevd i overkant spennende situasjoner: ”Var du redd?”

Som når Lars Monsen møtte sulten grizzlybjørn innenfor intimgrensa i Canada, eller Børge Ousland og kompanjong måtte kare seg over åpne råker i Arktis.
Fritt etter hukommelsen: ”Nei. Konsentrert, men ikke redd. ”
For menn er sjelden redde når de blir spurt om det på direkten. Det er noe pysete over det – og det vil vi menn sjelden være.

For min egen del kan jeg si med handa på hjertet: Jeg har vært redd som faen. Og ja – jeg er fremdeles mann. Redd for å miste. Redd for når det skulle skje. Og redd for hvordan. Det lå der alltid – krypende, ulmende.

SELV OM jeg ofte er redd, så er jeg en balansekunstner. En jævel på å balansere mellom å mestre og å falle. Uansett hvor krevende dagene mine har vært, så er det få det som har sett meg flate ut.

Men hva er det egentlig å falle? Er det å tryne i nedoverbakke mens alle ser på? Å ligge flat i senga, og ikke klare å stå opp. Slukke lyset og bare gi opp? Ja. I alle fall i den sosiale bruk av begreper som å ”bryte sammen” eller ”møte veggen”.

Hva med å drikke seg full, ta piller, og knuse døra til soverommet? Muligens.
Vi mennesker liker at ting framstår tydelige. Andres privatliv for eksempel. Tegnene må være lette å tolke, ellers kan slutningen bli vanskelig for oss. Da må vi legge sammen to og to selv. Og det kan lett bli seks eller sju. Særlig når nyheten skal sendes videre på folkemunne. For det skjer i de aller fleste tilfeller. Skrapet sammen av dem som liker sånt. Den ene versjonen, den halve, eller bare av smuler. Som neste dag er blitt en fullt levende sannhet, på café eller Messenger.

”Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å står oppreist!”
Så lenge Mikkel levde, hørte jeg denne frasen noen ganger.

Hvis jeg prøvde å se meg sjøl utenfra, så kunne jeg skjønne utsagnet. Jeg sto alltid opp om morgenen, tydde ikke til flaska, og ba ikke legen om piller.
Jeg har altså ikke falt i offentlig forståelse av begrepet å ”bryte sammen”, eller ”tørne”. Bare nesten. Veldig nært.
Sliten. Utmattet. Veldig ofte veldig trist. Og sinna. Grine, ja, det gjorde jeg. De første åra mest aleine. Tørket tårene godt når jeg var ferdig. Og som mann hadde jeg ingen sminke som rant, så det var ikke så lett å oppdage uansett. Etterhvert grein jeg lettere også sammen med andre. Ofte. Virkeligheten ble for hard. Jeg begynte dessuten å gi faen. Jo – det er sånn livet vårt faktisk er. Hvorfor late som noe annet, hvorfor kjenne skam?

KJÆRE GUD. Ikke la meg være så flink! La meg banne mer. Grine mer. Klusse med svarte
tusjer over det pene og det pyntelige.

Problemet mitt er bare det at flinkheten min er så sterk. Jeg klarer verken å spille black metal, lage kunst av avkappede hender på glass, eller kreasjoner av voldelige sexscener med døde babydyr av samme kjønn. (Bryt tabuer og bli erklært som kunstnerisk geni!)

Vel. Da får jeg heller velge strategi nummer to:
Snill rebell. Jesus med grafitti:
STERKE STREKER.

Boka FJELLET kommer høsten 2016. Følg med!