Det store valget
Å TENKE STORT: Tenk om vi mennesker sluttet å krangle om puslespillet på gulvet, reiste oss og så ut over det store bildet. Tenk om menneskeheten modnet og inntok et større sinnelag.
DEBATTENE omringer oss disse dagene, de svirrer rundt i alle kanaler. Ofte er de små som nærgående som klegg og knott, som kryper inn i øyne og ører. Debattantene durer i vei om egen overbevisning, og åpner sjelden for muligheten av at meningsmotstanderne også kan ha verdifulle innspill. Sannheten er aldri entydig. Hva om vi alle har litt rett?
Av og til kommer følelsen av en svimlende kontrast. Et skille mellom det uvesentlige og det som virkelig er viktig. Forskjellen mellom smålighet og storslagenhet, støy og stillhet. Mellom hverdagsproblemer og essensen av det å være menneske.
Det er som jeg faller ut av alt sammen: Hva er det alle krangler for? Hvorfor er alle så opphisset? Hva er det som er så forferdelig viktig? Jeg kjenner en lengsel etter at verden må inneholde noe mer, noe større, noe viktigere.
DE FLESTE kampsaker handler om hva hver og en av oss kan å skaffe mer av – til oss selv. Få debatter handler om de store linjene – om hva vi kan få til for hverandre – om større visjoner for menneskeheten og jorda.
TENK OM vi takket farvel til den lille tegneren i oss, som sitter og knusler med hver vår krøllete papirlapp?
Tenk om vi hang opp det største lerretet vi kunne finne, og begynte å samarbeide for å skape det usagte, det utenkte, det ennå ufødte?
Tenk om vi la fra oss våre gamle tanker om hvordan verden må være, og hvordan vi kunne tjene til livets opphold på nye og modige måter.
Tenk om vi begynte å male et bilde så stort at vi alle måtte strekke oss til det høyeste mennesket hver av oss kunne være?
ET AV de stedene jeg finner større rom rundt meg selv, er i naturen. Der kan jeg finne en flik av et større utsyn. Men hvilke politikere lytter til det stillferdige, det økonomisk verdiløse, det nesten usynlige? Hvem lytter til stemmen mellom linjene, fra skogene, fjellene eller kongeørna?
En av våre landsfedre, Fridtjof Nansen, hadde også naturen som inspirasjonskilde. Jeg tror det var i en tale han holdt ved St. Andrews Universitetet i Skottland, den 3. november 1926, at han formulerte seg slik:
”En gjenfødelse må komme – en ny tid, med nye idealer – da de åndelige verdier igjen er blit målet, og de materielle bare er blitt middel, – da mobben og middelmådigheten ikke lenger regjerer verden; men de store ånder fører menneskene mot høiere vidder, – da hver åndelig oppdagelse, hver seir i åndens verden blir hilst med den begeistring som de materielle nu, – da menneskene lever for et store, skjønnere, enklere liv.”
Dikteren Harald Sverdrup sa det på denne måten:
”Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
(…)
Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter.”
Utdrag fra diktet ”Stemmeseddel” fra 1972.
Jeg har lyst til å legge til: Stem på stillheten, stem på evigheten – stem på alle drømmers mor.