Det siste ingenmannsland

Å vise følelser er ikke synonymt med svakhet, men styrke.

Å kunne grine og tørke snørra uten å måtte stikke av: det er å ha baller.

Sorg, tap, tungsinn. Å gå på trynet og bli der. Nei, hvilken mann vil vel innrømme et nederlag? Det finnes ikke et fnugg av mandighet i snørr og tårer. I den ultimate stereotypien skal du reise deg, slå deg på brystet og komme ”fryktelig tilbake”. En ting er egen sorg, noe annet er hvordan vi menn forholder oss til andres.

I løpet av 16 år med alvorlig sykt barn, er det ikke få mennesker jeg har rukket å ha kontakt med: i butikken, på jobb eller sosiale sammenhenger. Møtene har variert mellom de to ytterpunktene unngåelse og omfavnelse. Mest påfallende er forskjellene mellom menn og kvinner.

Mannlig tilkortkommenhet
Det er ikke det at vi menn ikke kan være kamerater, slå hverandre på skuldrene og stå opp for en som ligger nede. Neida vi kan be hverandre på pils, båttur og konjakk. Ligger det ikke mye god omtanke i dèt? Ingen skal beskylde nordmannen anno 2016 for å være veik. Det finnes ingen grenser når det gjelder løyper, fjell og poler. Dørstokkmila derimot, er det siste kontinent som ikke er kartlagt av hardhauser. Hva finnes vel innenfor døra hos en som har mistet noen, en som sliter psykisk eller vurderer å ta livet sitt. Her hjelper verken isøks eller stormlighter, for hva jeg vel finne på å si?

Noen vil si at denne skildringen både er satirisk og stigmatiserende, og karikerer mannsrollen i et typisk trumpsk tidskoloritt. Det er ikke meningen. Mitt inntrykk er at det finnes en generell, mannlig tilkortkommenhet overfor ”det som er vanskelig å snakke om”, som gjelder på tvers av samfunnslag, dannelses-, og utdannelsesnivå. Det er store individuelle variasjoner, uavhengig av bygd eller by.

Åpner seg i litteraturen
Visst er det håp. Mannsrollen har endret seg stort siden den myke mannen landet med et brak for snart 50 år siden. Vi fedre ble med på fødsler, turte å trille barnevogn, og har etterhvert tatt ut en anselig mengde pappapermisjon. I dag finnes det tilstedeværende og omsorgsfulle pappaer i hopetall – som ikke er mindre maskuline av den grunn. Jeg glemmer aldri synet som møtte meg på en kafé for et par år siden, av en gjeng unge menn som ved første øyekast liknet Bandidos-medlemmer. Inntil jeg oppdaget dypvognene og smårollingene hadde på fanget. For en herlig barselgruppe!

De siste årene har en og annen nordmann banet seg vei gjennom det siste kontinent, og kvistet løype for andre. Forskjellige menn som Geir Lippestad, Magne Hellander og Knut Røthe, alle fedre til alvorlig syke barn, har tatt papparollen til nye horisonter. Denne bokhøsten har også menn som Jo Andreas Håtun, Kristian Fjellanger og undertegnede, på hvert vårt vis satt ord på tap og sorg. I tillegg, svenske Tom Malmquist” med suksessromanen ”I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live”, i år utgitt på norsk.

Bearbeider alene
Men: Utfordringen gjelder fremdeles for Hvermansen, som ofte blir stående passivt i det ordløse landskapet. Mange menn trives utenfor allfarvei, i fjell og skog. Ødemarka kan være et ypperlig sted å bearbeide egen sorg på, men lite egnet for å støtte andre hvis disse befinner seg i byen.

Forleden tastet jeg inn søkeordene ”menn” og ”sorg” på Facebook. Av det lille som dukket opp var ei gruppe med navnet ”Menn og sorg”, med 15 medlemmer. Det siste innlegget var et referat fra gruppas første og siste møte, postet i desember 2014: ”Vi hadde første møtet i denne gruppa i dag. Dessverre ikke så mange som møtte, men vi som var der fikk oss en kopp kaffe og en god samtale.” (Som en kuriositet: Den ene som hadde klikket ”liker” på innlegget var ei jente.)

En annen styrke
”Når menn er stille, er det ikke fordi de undervurderer eller bagatelliserer følelser, men også fordi de har mindre trening i å snakke om dette. Mange menn mangler rett og slett et språk for sorg og følelser”, skriver Steinar Ekvik, i boka ”Ta det som en mann”. Forfatteren er prest og har langt erfaring med sorgarbeid, bl.a ved Radiumhospitalet. Han beskriver hvordan kvinner gjerne formulerer seg mer emosjonelt, skildrende og omsorgspreget, mens menn språk er mer faktapreget, handlingsorientert og løsningspreget. Altså forskjeller som er godt egnet til å utfylle hverandre i en god relasjon, men som kan skape avstand i en dårlig relasjon.

En annen viktig målestokk er styrke. Rettere sagt definisjonen av den. I den tradisjonelle mannsrollen, der far lærte opp sønn i livets gjøremål, var det ikke plass til ”føleri”. Å kunne stå i kampen uten å vise følelser, var synonymt med styrke. Hvis du gjorde det motsatte, var du en svekling. Steinar Ekvik poengterer at mange menn ville hatt nytte og glede av å omdefinere hva som er å være modig og sterk. Det er ikke få tilsynelatende ”staute” menn som har rømt unna de vanskelige tingene, både fysisk, alkohol og i selvmord.

”Det trengs mot til å gå gjennom sorgen og ikke utenom. Det kreves styrke og mot for å være til stede i et annet menneskes fortvilelse uten å komme med lettvinte forklaringer og kjappe avledninger (…)”, skriver Steinar Ekvik.

Erobre nytt land
Mannsrollen har endret seg i stor grad de siste tiårene, både i familien og i arbeidslivet. Når det gjelder å forholde seg til de vanskeligste følelsene derimot, er det et stykke igjen. Vi menn trenger å erobre dette siste ”ingenmannsland”, og lære oss å beherske språket. Ingen andre kan gjøre det for oss – vi må tråkke opp løypene selv. Bare slik sett kan vi bane veien for en tiltrengt utvidelse av begrepet maskulinitet.

Litteratur av og om menn og sorg

1. Eyvind Skeie: ”Dyrebare døgn. Vandring i sorgens landskap” Avenir forlag 2007.
2. Steinar Ekvik: ”Ta det som en mann”, Verbum forlag 2002.
3. Morten Brask: ”En jente og en gutt”, Spartacus forlag 2014.
4. Tom Malmquist: ”I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live”, Gyldendal norsk forlag 2016.
5. Tomas Sjödin: ”Når trærne mister bladene, blir utsikten bedre”, Luther forlag 2012
6. Tomas Sjödin: ”Den enkleste gleden”, Luther forlag 2012
7. Jon Magnus: ”Veien til Karlsvogna”, Aschehoug forlag 1999
8. Jon Andreas Haatun: ”Enkemannsstøt”, Kagge forlag 2016.
9. Espen Olafsen og Per Arne Dahl: ”Hva skal vi med stjerner nå? En fortelling om kjærlighet, sorg og resten av vårt liv”,
10. Schibsted forlag 2013.
11. Nils Retterstøl og Per Arne Dahl: ”Å leve med sorgen”, Luther forlag 1995
12. Kristian Fjellanger. ”Sorg. Ei lita bok om å vere lei seg”, Manifest forlag 2016.
13. Vetle Lid Larssen: ”Hvordan elske en far – og overleve”, Kagge forlag 2015
14. Lars Aamund Vaage: ”Syngja”, Forlaget Oktober 2012.
15. Kristin Lynau og Oddbjørn Sandvik: ”Parforhold og sorg ved tap av barn”, Landsforeningen uventet barnedød.
16. Terry L. Martin: ”Men don’t cry women do : transcending gender stereotypes of grief”, Taylor & Francis 2000.

Foto: Henry Robertson Bowers. Bildet viser Robert F. Scotts ekspedisjon som «tapte» kappløpet om Sydpolen i 1912.

***

I HØST kom boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling” i bokhandelen. I denne boka forteller jeg hele historien om Mikkel, og tar mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom. Se også bloggen livetettermikkel.no, Facebook-siden @IMikkelslys og Instagram @livetettermikkel.