Det Hvite Smilet

Har du noen gang vært på et sykehus eller et legekontor, og møtt DEN SURE DAMA? Du vet – hun i glassburet med nedovermunn og brillene på nesa.

Kanskje du derimot har vært så heldig å få møte dama med DET STORE SMILET. Hun som er så omsorgsfull at du nesten kunne forsvunnet inn i armene hennes.

La meg fortelle deg noen historier:

SÅ STÅR jeg der igjen, foran glassburet. På en ny avdeling. På et nytt sykehus. Jeg føler meg fremmed. Bak vinduet sitter det ei godt voksen dame og ser ned i papirene sine. Hun skotter såvidt opp, smiler ikke.

Jeg må vente en stund bak den gule streken, med et papir i handa. Kjenner at jeg fremdeles er andpusten etter såvidt å ha funnet parkeringsplass, og deretter rotet meg fram i etasjene. Jeg er anspent. Beskjeden jeg fikk av fastlegen gjorde meg redd. Redd for at det er alvorlig.

ENDELIG KIKKER dama opp, før hun spør tørt, nærmest uten tonefall:
– Navn og fødselsnummer?
Jeg ramser opp de tallene jeg husker, tørr i munnen. Tenker mest på hva diagnosen kan være. Er det nå jeg skal dø?
– Du må vente bak den gule stripa!
Jeg skvetter til. Det var visst ikke meg hun snakket til, men en annen som hadde gått for langt fram. Men hvilken rolle spiller det egentlig. Her er jeg bare et nummer i rekka, et rusk i et stort maskineri. Tenk om jeg må legges inn? Hva om jeg aldri kommer hjem igjen?

DETTE ER en tenkt situasjon. Den kunne vært sann. Det er ikke få glassluker jeg har stått foran de siste 17 årene, så jeg har en viss erfaring. Hva handler dette om? Det dreier seg om noen av de viktigste menneskemøtene i våre liv: Det Første Møtet, Den Viktige Telefonen. Kanskje om sykdom, kanskje om døden.

HELSEVESENET er som en enorm og upersonlig fabrikk. Innenfor veggene myldrer et stort antall hvitkledde ansatte. Den første du kommer til er sykehusets ANSIKT. Du trodde kanskje det var en sykepleier? Sannsynligheten er langt større for at det er en helsesekretær. Men hvordan kunne du vite det? I noen av disse tilfellene kunne jeg kunne kalt henne Den Sure Dama. Hun som er mest opptatt av at Du må følge reglene. At Du må sitte ned og vente. At Du må huske på papirene og urinprøven din. Det er altså hun med nedover-munnen, som er en mester til å få deg til å føle deg som et nummer i rekka, fullstendig betydningsløs.

Har du møtt henne noen gang?

HELSESEKRETÆREN tilhører en yrkesgruppe som ikke i like stor grad er definert som omsorgspersoner som sykepleiere og hjelpepleiere. De er ikke der for å ta vare på deg, de skal sørge for at det formelle er på stell. Likefullt er de Den Første Stemmen, og Det Første Møtet. Det kan hende at ordene og opptredenen hennes er noe du skal komme til å huske for resten av ditt liv.

NÅ KUNNE jeg fortalt deg noen historier fra virkeligheten. Jeg kunne beskrevet hvordan jeg har stått med en multihandikappet gutt i rullestol som har vært redd. Jeg kunne beskrevet hvordan jeg, kjæresten min eller Mikkels mamma, har jobbet så svetten har piplet nedover ryggen vår, med sondemat, med medisinsprøyter, med pusspekken når han har kastet opp på venterommet. Her sto vi enda en gang, før enda en undersøkelse, i en never ending nedadgående spiral av hendelser. Deretter kunne jeg nevnt konkrete sykehus, avdelinger, eller private legesentre, hvor vi har møtt Den Sure Dama, Den Likegyldige Dama, eller Den Vanskelige Dama som sier (eller bare tenker):
– Du må bare føye deg, for slik gjør vi det her! (Vi har alltid gjort det, og vi kommer aldri til å endre oss. Og dessuten står det i reglene, og reglene er tross alt viktigere enn pasienten.)

JEG SKAL ikke det. Jeg skal ikke navngi tid, sted og person. Jeg kan heller håpe at noen av dem leser denne teksten.
Det jeg derimot skal, er å fortelle om dama med Det Hvite Smilet. Om steder hvor du virkelig ville stått foran luka, og ikke hatt lyst til å gå. Jeg skal fortelle om damene med den morsomme latteren og De Gode Ordene.

NOEN AV mine fineste opplevelser, har jeg hatt på tre steder:

1. DET FØRSTE er hos fastlegen min. Han holder til i Helgeroa – et vakkert tettsted utenfor Larvik. Legen min har ei kone som heter Birgitte, som er sykepleier, som også jobber som sekretær. Det er ikke sikkert Birgitte vet hvor mye det har betydd for meg å bli møtt slik jeg har opplevd. De fine ordene og den oppriktige innlevelsen. Takk, Birgitte!
2. DET ANDRE er på Kreftsenteret på Ullevål. Disse damene kjenner jeg ikke. Men de har skjønt noe viktig. Hvordan jeg har blitt møtt! Med smil, med morsomme replikker, med latter. Ja, slik at jeg kunne gå leende inn til onkologen, enda jeg var nervøs. Den jeg husker aller best, er ei voksen dame som heter Gro. Hun er bare fantastisk. Vet du hva? Jeg gleder meg faktisk til jeg skal på kontroll på Ullevål i desember. Takk, Gro!
3. DEN TREDJE er Vibeke. Det er hun du ser på bildet. Vibeke jobber på Barn og ungdom, Sykehuset i Tønsberg. Vibeke smiler alltid. Og Vibeke har nesten alltid tid. Hvis du lurer på noe, spretter hun opp av stolen og får tak i den det gjelder. I telefonen er hun like blid. Hun er ikke redd for noen ting. Vibeke er en sånn person som ordner opp, samtidig som du føler deg sett og ivaretatt. Neste gang jeg ser henne, skal jeg ha med en gave. Jeg klarer ikke å holde det hemmelig: Det skal være en Superman-T-skjorte. Eller Spiderman. Eller den superhelten Mikkel var bittelitte grann forelsket i: Black Cat.

TIL SLUTT – til alle landets helsesekretærer: I løpet av den neste arbeidsdagen kommer du til å snakke med mange mennesker. Ofte i bare noen få minutter av gangen, i luka eller i telefonen. Husk at noen av disse menneskene kanskje akkurat nå – med deg – har en av de viktigste opplevelsene i livet sitt. Du vet ikke nødvendigvis hvem av de det er. Men akkurat DU – kan i løpet av få sekunder – utgjøre en enorm forskjell.

FOTO: Torgeir W. Skancke, sterkestreker.no

***

BOK: I oktober 2016 kommer boka I MIKKELS LYS, på Pax forlag. Der tar jeg mange av de vanskelige samtalene. I tillegg kan du følge denne bloggen.  Sjekk også Facebook-siden IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.