Den kommunale muren

Larvik kommune har utviklet en ledelseskultur der etikk og medmenneskelighet er blitt skjøvet ut på sidelinjen.

Alvorlig syke, funksjonshemmede og deres familier møter ikke lenger åpne armer, men en kommunal mur.

DET VAR en dag i mai 2015. Jeg sto utenfor døra til ”Tjenestekontoret” i Larvik kommune. Selv om jeg hadde en avtale med en saksbehandler, var døra stengt. Det var et viktig møte – det første av flere intervjuer for å ansette nye assistenter til alvorlig syke Mikkel på 15 år. Jeg trykket på ei ringeklokke, og en kvinne kom til syne. Jeg spurte blidt:

– Hei! Er det deg jeg skal snakke med i dag?
Hun verken svarte eller smilte, kikket bare mistenksomt på meg, før hun snudde seg og ropte innover i korridoren:
– Hei, det er en mann her!

Jeg tenkte; for en mottakelse! Jeg følte meg som en kjeltring. Tankene gikk 10 år tilbake i tida: Lille Mikkel hadde overlevd de første dramatiske åra, men hadde fremdeles behov for tett oppfølging. Det kommunale kontoret vi fikk hjelp av, het ”Omsorgstjenesten for funksjonshemmede”. Kontoret lå i et koselig trehus på Skottebrygga. Jeg husker ansatte med lilla skjerf og store smil. Og for en behandling vi fikk! De ansatte brydde seg, de så oss i sorgen og frykten vi hadde levd med.

Empati og innlevelse
Mens jeg sto der ved døra og ventet på den nye saksbehandleren, husket jeg også fire år tilbake. Etter en massiv indre blødning, hadde Mikkel fått en alvorlig hjerneskade. Han ble først innlagt tre måneder på Rikshospitalet, og deretter en måned på Sunnaas sykehus. Planen var at vi snart skulle vi hjem. Mikkel hadde behov for avansert medisinsk oppfølging og pleie. Hadde Larvik kommune den nødvendige kompetansen?

Enda en gang viste Omsorgstjenesten sine fantastiske kvaliteter. Daværende enhetsleder kjørte egenhendig den halvannen timen det tok, fra Larvik til Sunnaas en fredag kveld etter normal arbeidstid! Dette for å bli kjent med oss og Mikkel, og få et best mulig inntrykk av hans og våre behov. Lederen viste stor innlevelse, og brukte tida på å lytte til oss.

Byråkrater med Excel-ark
I 2013 bestemte Larvik kommune seg for å opprette en ny og mer effektiv instans: ”Tjenestekontoret”. Nå skulle ikke lenger de ansatte som kjente familiene til alvorlig syke og funksjonshemmede barn avgjøre sakene. De ble løftet opp et hakk, til byråkrater med Excel-ark og paragraf-luper.

De to siste åra av Mikkels liv, opplevde vi Larvik kommune i større grad som en motstander enn en støttespiller. Saksbehandlingen var gjennomsyret av en helt annen holdning enn tidligere. Fokuset var ikke: Hvordan kan vi hjelpe kronisk syke og funksjonshemmede til et best mulig liv, men: Hvordan kan vi tilby dem minst mulig i forhold til loven.
Mest merkbart var fraværet av empati og innlevelse. I stedet satt det folk på den andre siden av møtebordet med pokerfjes og armene i kors. Vi måtte begynne å klage på vedtakene og bruke kreftene på å kjempe for rettighetene.

Støttespillere internt
Gutten vår, Mikkel, levde i en svært krevende medisinsk situasjon. På en måte var vi ”heldige”, fordi Larvik kommune ikke hadde noe valg etter lovverket. Kommunen måtte tilby oss de ressursene vi trengte. Men dette skjedde ikke uten press fra vår side. Ikke uten lange brev, møter, telefoner og støtte fra sykehuslegene. Noe av grunnen til at vi lyktes, var at vi fikk hjelp fra gode støttespillere – kommunalt ansatte som kjente Mikkel – som presset på innad, eller som gjorde en ekstraordinær innsats for egen regning.

Opprørende saker
Jeg har lagt merke til andre funksjonshemmedes kamp mot ”Tjenestekontoret”, spesielt tre saker:

• CP-rammede Ole Reidar Hansen, som ble nektet brukerstyrt personlig assistent (BPA) av Larvik kommune, på sviktende juridisk grunnlag.
• Silje Ludvigsen som blir nektet at hennes assistenter kan følge med henne på ferietur, selv om hun betaler ekstrautgiftene selv.
• CP-rammede Sofie Edler-Woll og familien hennes, som har måttet kjempe en lang kamp med for å få helt selvsagte ressurser for Sofie.

Er ledelsen ved ”Tjenestekontoret”eller Helse og omsorg klar over den store ekstrabyrden de eksempelvis legger på skuldrene til Sofies foreldre? Jeg tror ikke det. Den kommunale lederens svar, i Østlands-Posten, 9. juni 2016, er et typisk eksempel på den nye, kommunale holdningen. Hun avviser å stille til intervju, og dekker seg bak en e-post full av byråkratfloskler. Hvor er empatien, innlevelsen, og viljen til å gi de mest sårbare i samfunnet et verdig liv?

Fantastiske ansatte på ”gulvet”
I de fem åra Mikkel levde med en alvorlig hjerneskade, fikk vi gleden av å bli kjent med mange fantastiske mennesker ute i «kommune-organisasjonen»: Barnefysioterapeut, barneergoterapeut, assistenter, Frøy skole, og ansatte i hjemmetjenesten sone Farris. Vi hadde også til alt hell fått beholde en fantastisk koordinator. Hun reddet oss i vanskelige situasjoner, og jobbet innad for at Mikkel skulle få gode løsninger den tida han hadde igjen å leve.

Et ledelsesproblem
Larvik kommune – Helse og omsorgs store problem, er at det har ”satt seg” en ny kultur – en ledelseskultur. Fokuset ligger kun på økonomi, mens fokuset på etikk og medmenneskelighet virker helt fraværende.
Mitt inntrykk er at kommunale ledere oftest blir målt på budsjettstyring. Hvis en leder overskrider budsjettet, kan man bli stemplet som en dårlig leder. Innen Helse og omsorg bør det imidlertid finnes langt viktigere kvalitetsmål:

• I hvilken grad er de kommunale instansene gode på ivaretakelsen av brukerne?
• I hvilken grad føler kommunens eldre, funksjonshemmede og alvorlig syke seg hørt, sett og ivaretatt?
• I hvilken grad fokuserer saksbehandlingen på at sårbare grupper skal få best mulig livskvalitet?
• I hvilken grad er vedtakene formulert slik at de er enkle og forståelige?

Det er vi – mottakerne av helse- og omsorgstjenester – som må få uttale oss om opplevd kvalitet og service. Hvis Rådmannen finner at Tjenestekontoret ikke lykkes godt nok med dette arbeidet, bør hun vurdere om ledelsen i det hele tatt er egnet til jobben.

Det er samfunnets sårbare som trenger en beskyttende hånd over seg, ikke kommunale ledere. Og dessuten, i disse nedskjæringstider, har man en gyllen sjansen til å kutte midler på lederlønninger, og flytte dem lenger ned i organisasjonen, der de faktisk gjør nytte for seg.

***

BOK: I oktober 2016 kommer boka I MIKKELS LYS. Der tar jeg mange av de vanskelige samtalene. Fram til det kan du følge denne bloggen. Se også de to Facebook-sidene: torgeir.w.skancke og IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.