Det finnes en engel

NOEN SYKEPLEIERE er helt spesielle. De kan forvandle dagen din fra mørke til lys. Ikke bare fordi de har kunnskap og erfaring. Men fordi de tør å være til stede med sitt ekte, menneskelige jeg.

DET VAR sommeren 2000. Gutten vår var elleve måneder, og livet snudd opp ned. Jeg, som alltid hadde vært en optimist, innså at døden var en faktisk ting. Vi befant oss på Rikshospitalets barneintensiv, et sted du aldri i verden vil ønske å være. Flere barn lå for døden den sommeren. Det ene av dem, i senga ved siden av. Da den åtte timer lange operasjonen viste seg å være vellykket, burde jeg jublet av glede. Jeg gjorde ikke det. Inntrykkene rundt meg ble for sterke.

MEN DER, midt i kaoset, fantes det noen som ga meg håp. Noen helt spesielle mennesker sto der, i dette grenselandet mellom liv og død, og som vet at den største smerten finnes inni oss. Nå skal jeg fortelle om noen av dem:

ET AV disse menneskene er deg, sykepleier på Rikshospitalet, Hilde H. Det var en morgen i juni, mens Mikkel fremdeles lå i narkose. Du kom opp til intensiven i fjerde etasje for å se til ”dine”, slik du pleide hver dag. Jeg hadde det ikke bra, sto og hang i korridoren. Hvordan kunne du vite noe om det? Du hadde uansett ikke tid til å stoppe og snakke. Men 10 meter unna, på vei inn til et annet rom, stoppet du noen sekunder, smilte og blunket til meg. Det varte bare et øyeblikk. Jeg, som kjente meg i fritt fall, følte plutselig at noen HOLDT TAK. Jeg visste ikke at et så lite øyeblikk kunne hjelpe så mye. Visste du?

PÅ SAMME sengepost som deg, jobber noen kolleger som fulgte Mikkel, søstrene, mammaen hans og meg gjennom mange år. Dere er de beste av de beste, sykepleier Synne og Elna. Hvor mange timer har dere sittet ved Mikkels seng, når han var lei seg, hadde vondt eller var sinna? Jeg aner ikke. Men dere bar ham på en måte. Og oss.

Mennesker som har som jobb å redde barn – eller å følge dem på sin siste reise; det finnes ikke finere folk i verden.
JEG TENKER også på deg, intensivsykepleier Christel S. Det var den vinteren Mikkel lå i koma, og vi ikke visste om han kom til å overleve. Jeg tenker ikke bare på alle de gode smilene du spredte, men hvordan du i tillegg til den svært hektiske jobben tok deg av Mikkels lillesøster. Hvordan du tok henne på fanget, ja, gjorde henne til ”din”. DU var grunnen til at hun i flere år ville bli intensivsykepleier – visste du det?

NOEN UKER etterpå, da gutten vår var blitt overført til sengeposten, alvorlig hjerneskadet, kom du inn på rommet vårt. Ikke lenger i hvitt tøy, men i hverdagsklær. Jeg kjente deg ikke igjen med det samme. Du hadde fri, men kom likevel for å se hvordan det gikk med pasientene ”dine”. Og dermed brøt du sykepleieretikken: Å være privat med pasientene. Likevel gjorde du det etisk rette: Ikke å holde ”profesjonell avstand”, men å vise profesjonell NÆRHET! Du gjorde det med trygghet og overbevisning om hva som virkelig å er god sykepleie. For sannheten er at det er menneskelighet som helbreder vår innvendige smerte. Dette forstår ikke alltid lærebokforfatterne, men dette vet du, Christel.

Jeg vet ikke om du jobber på barneintensiven lenger, men tenker ofte på kollegene dine der: Lena, Lene, Gunhild, Linda, Rakel, Ann Therese, Ellen, Anita, Rikke, Siri, Gabrielle og mange flere.

DET KJENNES som mange av sykepleierne og barnepleierne er vår nærmeste familie. Hvordan vi har ledd, svettet og grått sammen.

 

Noen vil kanskje mene at det er ”uprofesjonelt” av helsepersonell å vise følelser overfor pasienter og pårørende? Overhodet ikke. Vi er alle sammen mennesker, og ingen kan kreve at sykepleiere kan mestre det umenneskelige. Å dele sårbarhet er en større styrke, det gir oss pasienter og pårørende en følelse av ekte innlevelse. At noen bryr seg på ordentlig, og I TILLEGG TIL at det er jobben deres.
Ja, dere er sånne fine folk man får lyst til å be hjem på julaften, gå i bursdagen til, eller betro seg til når alt er vanskelig. Og hva hvis en av dere en dag blir syk?

JEG KOMMER aldri til å glemme de mange hundre døgnene på Sykehuset i Tønsberg. Kanskje Mikkel så på film eller sov, og en av dere satt ned på en krakk på rommet, og vi kunne snakke om de ”store spørsmålene”. Om livet, døden og alt som er i mellom.

KANSKJE VAR det akkurat disse samtalene som gjorde livet verdt å leve, sykepleier Jorunn G? Eller hva tenker dere, Theres, Jorun, Cecilia, Turid, Bente, Vigdis, Per Albert og Tone?
Kanskje det bare handler om å være fullt og helt til stede, Tine, Signe, Inger Johanne, Marit, Hilde, Solveig, Anne Berthe, Judy, Else, Ellen, Silje, Solveig, Dawn, Karina, Liv Eli, Anna Lilja og Rita?
NÅ OM dagen ser jeg på en tv-serie på NRK som heter Nobel. Der får gutter og jenter i uniform som gjør en heltemodig innsats for å redde liv, medaljer på brystet. Dere går OGSÅ i uniform, og dere redder også liv. Hvorfor finnes det ikke en heltemedalje for folk i hvite eller grønne uniformer? Hva med «Gullmedalje med hjerte og sverd».

”Å VÆRE EN ENGEL” er et slitt uttrykk, en klisjé. Det er faktisk de færreste som er i nærheten av å kunne få en sånn merkelapp. Også innen helsevesenet. Jeg vet likevel om noen. Som deg, Helle G.
Når du var hos Mikkel, så var du der alltid med HELE deg. Du løp aldri i korridorene, og hvis du var stresset, så syntes det aldri utenpå. Selv i akuttsituasjonene, når avdelingen var proppfull og nye barn kom inn med ambulanse, var du like rolig. Ja, når jeg tenker på det nå, så er du er en av dem som har med seg et lys i dette livet. Denne lille, store forskjellen. Vit at det nesten er det nesten umerkelige i et menneske som merkes mest.

 

DET ER mange hendelser jeg tenker tilbake på i dag, men spesielt én jeg gjerne vil fortelle. Den dagen da vi hadde dratt hjem fra sykehuset, men hadde glemt å ta med forstøverapparatet. Husker du det, Helle? Du ringte meg på ettermiddagen, sa at du kunne komme innom oss med det neste morgen. Det var fort gjort, sa du. Det var ikke det. Du bor i Sandefjord, vi i Larvik, mens videreutdanningen for sykepleiere (dit du skulle), ligger i Horten. Fire mil ekstra kjøring i sjutida om morgenen, utenom arbeidstid! Men du gjorde det likevel. Er det DET som heter å bry seg?

KJÆRE SYKEPLEIERE og beste venner. Jeg tror tror aldri jeg kommer til å føle at jeg får takket dere nok. Men ikke forstå disse historiene slik at du må gjøre noe stort for å få en takk. Nei, det er det lille, det uventede, det nære. Ikke nødvendigvis huske alt du lærte på høgskolen, men å vise en flik av ditt menneskelige jeg. Å tørre å følge magefølelsen din mer enn å være redd for å bryte noen regler. Det handler om mot, og å være fullt og helt til stede. I morgen kan ETT eneste ord utgjøre en enorm forskjell for den det gjelder. Ja – det du sier og gjør i dag kan få et annet menneske til å føle at livet er verdt å leve – likevel.

(Personene på hovedbildet er av Mikkels lillesøster Pia og sykepleier Jorunn Grøndale. Bildet er tatt i 2012. De andre bildene viser Mikkel sammen med sykepleierne Hilde Holmsen, Helle Gjekstad og Cecilia Hallberg. Alle foto: privat.)

***

I HØST ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling” på Pax forlag. I Denne boka forteller jeg hele historien om Mikkel, og tar mange av de viktige samtalene. Se også bloggen livetettermikkel.no, Facebook-siden @IMikkelslys og Instagram @livetettermikkel.