JEG HAR FÅTT KREFT

Joda, det går bra med meg. Men skal innrømme at jeg hadde håpet livet skulle bli rolig nå.

Jeg er ikke spesielt redd. Samtidig vet jeg at det er annerledes for dem som er glade i meg.


JEG HAR har erfart noe om statistikk. At selv den minste lille promille kan slå feil. Livet er uforutsigbart. Hva vet vi egentlig?

TESTIKKELKREFT har svært god overlevelse. Derfor har jeg liten grunn til å tenke på døden denne gangen. Men tanker lever ofte sitt eget liv; hva hvis. Sånn begynte jeg å tenke da Mikkel var baby. Tanken på den lille sjansen for at det ikke skulle gå bra.
Etter hvert ble det hva hvis ikke. Frykten var blitt litt større. At det kanskje ikke gikk bra likevel.
Plutselig en dag ble det hva når. Det var ikke til å unngå lenger. Det ble bare som en svart tunnel som nærmet seg.

DET ER veldig annerledes å tenke skjebne om seg selv, enn å frykte for barnet sitt, eller noen av de andre jeg elsker.

En annen ting som er annerledes, er humor. Jeg kan tulle med legene. Ligge på undersøkelsesbenken og si at det bare er å kappe ballene mine av. Det kjennes befriende. Jeg kunne aldri gjort det med Mikkel. Sykdommen hans sto i magen min som et rustent spett.

Men de som er glade i meg. Jeg vet det er verre for dem.

MEN HVORFOR gå så åpent og direkte ut med dette nå? Kan det ikke bli et åpenhetstyranni? Jo, det kan det. Samtidig er dette naturlig for meg. Ved å slippe katta ut av sekken i første omgang, slipper venner og bekjente å forholde seg til rykter, og å være usikre på hvordan de skal forholde seg til meg.

JEG SKAL til operasjon i formiddag. Det eneste jeg tenker på, er at det ikke skal gjøre så veldig vondt. Og at legene ikke finner spredning. Men jeg skal huske å puste. Dypt, med magen. Sånn jeg gjør hver morgen når jeg mediterer.

Jeg tenker også mye på dem som har mer alvorlige diagnoser enn meg. Tilstander som ikke lenger lar seg kurere. Etter at jeg skrev blogginnlegget ”Hvordan man møter en annen som har mistet noen”, har meldingene strømmet på. Foreldre som har mistet barn, søsken, foreldre. Ulykker, selvmord, uventet spedbarnsdød. Det gjør vondt å lese. Vår familie er som dem.

JEG VET ingenting om livet. Ikke egentlig. Noen ganger går alt i kryss. Da jeg lå i CT-trommelen i går, og kontrastvæsken strømmet inn i armen min, kom de plutselig over meg: bildene. Minnene fra de flere hundre radiologiske undersøkelsene Mikkel var gjennom. Den lille gutten liggende der. Igjen og igjen. Jeg eller Mette ved siden av, som holdt ham i handa. Hva tenkte han? Var han redd for å dø?

Mens jeg kikket opp i trommelen, begynte jeg å grine. Her var jeg. Plutselig var jeg ham.

Jeg tok meg sjøl i nakkeskinnet. Ikke om jeg skulle ligge der og sippe. Klarte han, så klarer jeg. Men likevel. Det var ikke meg sjøl jeg grein for. Men tanken på alt han hadde vært gjennom. Og vi.

JEG VET hva det viktigste er: Å leve enda mer kompromissløst i morgen. Utføre min oppgave i livet.
Si det, være i det, elske det.

* Høsten 2016 kommer boka om livet med Mikkel, på Pax forlag. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke.
Se også Facebook: torgeir.w.skancke, og Instagram: @torgeirwskancke

Blogglistenhits

6 Comments

  • Lena Ronge 11. desember 2015 (07:36)

    Det er ikke annet å si, Torgeir, enn at dette var da som pokker! Jeg tenker på deg i dag. Og i tiden fremover. Hold rundt hverandre!

  • Heidi Skjønberg 11. desember 2015 (08:38)

    Ønsker deg all verdens lykke til ?. Å få en kreftdiagnose er som å bli kastet ut på en ukjent sti uten kart og kompass, ?dette klarer du ?med hjelp av alle di som du har rundt deg ? Varme tanker til deg å dine ? Det er mange hær ute som heier på deg ? Klæm

  • gunnhild 11. desember 2015 (10:28)

    «Mens jeg kikket opp i trommelen, begynte jeg å grine.» Og akkurat da begynner jeg også å grine. For Ida, for meg, for de andre barna mine – og ja; også for deg. For det er så gjenkjennelig. Barna våre alene inni trommelen – vi alene utenfor, så tett vi kunne komme. For 13 år og 14 dager siden var siste gang i trommelen. Om to dager; aller siste åndedrett.
    Du har fått kreft og her sitter jeg sunn og frisk og øser mine tårer over deg. Ta det som en kompliment. Dine ord treffer så presist og er så viktige, vonde og gode. Vi skal ikke late som det ikke er der, verken kreften, tårene eller sorgen. Det skal ikke skjules, ei heller latteren og gleden. Sånn er det å leve.
    Nok tårer herfra. Lykke til på den veien du skal inn på. Det er mange av oss som gjerne følger deg fra sidelinjen og som heier på deg.
    Neste høst skal jeg lese bok om Mikkel, skrevet av pappan hans.
    Kan man si god jul? Ja, det kan man: God jul og lykke til fra meg.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 12. desember 2015 (23:30)

      Tusen takk for enda en fin kommentar fra deg, Gunnhild. Ja, vakker.
      Det er noe med døden, nærheten til den, eller frykten for den, som bringer mennesker nærmere sammen. Nærmere essensen av noe. Kanskje det vi alle sammen leter etter. Som vi ikke vet noe om før det plutselig en dag er der. Ordløst, ja det ordløse. Det uhåndgripelige, det som ligger mellom linjene. Og da, i dette overveldende, altoppslukende, nådeløse, kan vi håpe at vi er på vårt ærligste, som den vi egentlig er, alltid egentlig har vært, alltid har håpet på å bli.

      Og kanskje dette er det beste vi kan håpe på. Kanskje dette er det viktigste i livet; at noe i oss begynner å skinne, GJENNOM det triste, for oss selv, for andre.

  • Anne 11. desember 2015 (12:11)

    Du skriver så ekte om livet. Gode følelser, vonde og redde. Gode og vanskelige tanker……og du lever med og og midt i det alt sammen.
    Ikke alle dager er like. De har på en måte forskjellige farger.For meg har det vært en trøst at Gud er med i de alle disse dagene , enten de er lyse eller mørke. Han tåler alle mine spørsmål, sinne og tvil……..På tross av omstendighetene er Han alikevel der og vil bære alt sammen med meg. Han er igår ,idag den samme til evig tid.. Når du/jeg går inn i morgendagen er Han allerede der…. Det blir for meg tanker til framtid og håp.
    Tusen takk for at du formidler av livet ditt……
    Mvh Anne

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 13. desember 2015 (13:39)

      Kjære Anne. Takk for den fine kommentaren din. Jeg er glad for at du skriver noe om Gud. Det er det nesten ingen som gjør lenger, hvis man ikke tilhører en menighet eller et kristent miljø. Norge i dag er det vi kaller et sekulært samfunn. Å være kristen eller religiøs er for mange noe som er på siden av samfunnet. Det snakkes ikke så høyt, offentlig om Gud, Jesus, eller bønn, som det gjorde bare for to tiår siden.

      Jeg har ikke definert meg som personlig kristen. Samtidig har jeg alltid følt meg religiøs. Går det an å definere seg slik? Noen mener ja, andre mener nei. At man helst må bekjenne seg konkret til det ene eller andre, slik at man passer inn i en klar religiøs retning.

      Det var en lang innledning. Det jeg har lyst til å si noe om, er det åndelige eller spirituelle aspektet i tilværelsen. Kall det gjerne tro. Dette er noe jeg vanligvis har valgt å holde for meg selv, men jeg har hatt endel opplevelser i livet mitt, som har gitt meg en stor visshet om større sammenhenger. Eksempelvis at mennesket ikke «dør» med kroppen. At det finnes en guddommelig kraft. Og at det finnes en høyere mening med det å være menneske. Derfor er bønn og meditasjon endel av mitt dagligliv.

      Jeg ønsker ikke å være et menneske som forfekter noen SANNHET. Men jeg vil være et menneske som har så stor grad av stillhet i meg at jeg evner å lytte. Til det usagte, til det jeg ikke vet noe om fra før. Til noe jeg kanskje SKAL KOMME TIL å lære. Engang, når tida er inne.

      Vi mennesker har en tendens til å repetere det vi allerede er overbevist om. Hvis jeg kan velge, vil jeg heller være et menneske i langsom endring, som vokser litt etter litt. Det er mye jeg ikke vet noe om.

      Det hender at jeg opplever ting jeg ikke kan forklare. Som at jeg kjenner nærvær jeg ikke kan se. Det kan dukke også dukke opp indre bilder og ord, som er meningsskapende for meg. Jeg velger ikke å gå mer inn på disse opplevelsene, fordi graden av «tro» og «skepsis» er så forskjellige hos folk, og fordi det genererer så sterke meninger.

      Men ja, Anne, jeg følger deg i mye av det du sier.

      Takk igjen.