Slik møter du en som har mistet noen

Du kjenner situasjonen: Plutselig står hun foran deg. I kassekøen på Rema, på Posten, på gata.

Du har sett dødsannonsen, lest det på Facebook, eller hørt det av en venn.

KANSKJE partneren hennes nettopp har dødd. At hun har fått en alvorlig diagnose. At tenåringssønnen hennes har tatt livet sitt. Der står du, full av medfølelse. Men også av frykt.
Hva skal du si? Hva skal du gjøre? Kjenner du henne egentlig godt nok?
Joda dere er jo Facebook-venner, men…

TANKENE svirrer i hodet ditt: Det enkleste ville vært å snike seg vekk. Late som om du ikke har oppdaget henne. Gjøre et annet ærend først. Dessuten vil hun sikkert være i fred, slippe å bli plaget av oppmerksomhet hele tida.
Men hvorfor være feig? Hvis det var deg det gjaldt – hva ville du ha forventet av omgivelsene dine?

1. VÆR MODIG: Hopp i det: tør å se den andre i øynene, gi et nikk eller et smil. Hvis du gjør det med innlevelse, vil den andre føle seg sett. Den andre vet at du vet, og at du bryr deg. Dette er det motsatte av på overse, late som ingenting, gå en omvei. Og det er det aller viktigste.

2. DEN ANDRE FORSTÅR: Du trenger ikke streve med ordene. Mennesker i sorg forstår at det kan være vanskelig for deg å vite hva du skal si.

3. VÆR ÆRLIG: Hvis du ikke vet hva du skal si, så kan du si nettopp det: ”Jeg vet ikke hva jeg skal si.” Å komme til kort er helt naturlig i en slik situasjon. Det viser uansett at du vil og tør. De fleste sørgende har forståelse for dette, for når alt kommer til alt, finnes det egentlig ingen ord som kan ta bort det vanskelige.

4. IKKE HVA, MEN HVORDAN. Det viktigste er ikke hva du sier til et menneske sorg eller krise, men hvordan du sier det.

5. LA KROPPEN SNAKKE: Kroppen kan det riktige språket. Føl deg fram, bruk intuisjonen. Hvis det føles naturlig, så gi den andre en klem. Du kan også berøre den andre på ”ufarlige” steder; f.eks, skulder, arm eller rygg.

6. IKKE GI RÅD: Konsentrer deg om å være lyttende. Snakk lite selv. Med mindre du virkelig har livserfaring; unngå å gi råd. Husk at det ikke fins lettvinte løsninger når døden banker på døra. Bedrevitende utsagn som at ”Det går sikkert bra.” ”Du er jo så sterk, så dette klarer du”. ”Da mannen min gikk fra meg, så, bla, bla, bla…” kan heller virke sårende. Vær heller tilstede i det den andre har å si, og gi uttrykk for medfølelse.

7. STILL GJERNE SPØRSMÅL: Still gjerne spørsmål, men unngå faste fraser som ”går det bra?”, når det etter all sannsynlighet ikke gjør det. Det kan også bli slitsomt å bli spurt ”hvordan har du det?” eller ”hvordan går det” 10 ganger på en dag.

8. UNNGÅ TRIVIALITETER: Noen er så redde for å berøre de vanskelige temaene, at de skravler i vei om vind og vær istedet. Hvis sorg er vanskelig for deg, så gjør det enkelt: 1) Gi uttrykk for at du vet hva som har hendt. 2) Vis att du bryr deg.

9. DET ER IKKE ALT DU KAN SE: Vi mennesker er verdensmestere i å tolke andres følelser: ”Hun tar det visst bra. Jeg så henne i butikken i går, hun smilte og lo.” Eller: ”Drapsmannen satt iskald i retten, og viste ingen tegn til anger.” Ikke gå i disse fellene. Mange sørgende er flinke til å skjule sine følelser. Ikke bedøm andres sorg bare på det du ser!

10. IKKE VÆR REDD FOR TÅRER: Hva er det verste som kan skje – at den andre skal begynne å grine? Vit at et sørgende menneske ofte har grått bøttevis allerede! Og hvis du eller den sørgende begynner å gråte foran deg i butikken; hva så? Det er en helt naturlig reaksjon.
(De fleste mennesker anstrenger seg hardt for ikke å gråte i andres nærvær. Mange, spesielt menn, anser at dette er å ”tape ansikt”. Husk at gråt og latter er de beste og sunneste måtene å slippe ut innestengte følelser på.)

TRE VELMENTE RÅD TIL SLUTT:
1) Ta mot til deg og ring den det gjelder. En telefonsamtale trumfer å trykke ”liker” på Facebook.
2) Hvis du tør komme på døra for en prat, eller bare for å si hei, trumfer du alle de røde hjertene eller ”tenker masse på deg” på Facebook-veggen.
3) Det er helt fint å ”tenke på”. Men å gjøre noe praktisk er det som skiller deg fra de tusen andre.

* Oktober 2016 kommer boka om livet med Mikkel, på Pax forlag. Fram til det kan du følge bloggen livetettermikkel.no, av pappa Torgeir W. Skancke. 
Se også Facebook: I Mikkels lys, og Instagram: @torgeirwskancke

Blogglistenhits

51 Comments

  • Marita Hansen 8. desember 2015 (12:15)

    Så mange gode punkter, du setter ord på så veldig mange av de tankene jeg selv har hatt etter at jeg mistet samboeren min i fjor.

    Og det du sier helt til slutt – det er så riktig. Å trumfe «liker», et hjerte, eller «jeg tenker på deg» – så få som tør det.

    Takk, Torgeir, for at du bringer det her opp – helt blottet for bitterhet eller anklage. Jeg setter alltid pris på det du skriver, og ser frem til å lese boken din når den kommer.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 8. desember 2015 (12:55)

      Veldig hyggelig at du likte det jeg skrev, Marita. Og spesielt fordi du kjenner deg igjen. Jeg tror det er mange av «sånne som oss» som erfarer det samme. God klem

  • Siv Fosse 8. desember 2015 (15:26)

    Så fint at noen tør å snakke om tap, sorg og savn. Opplevde at folk trodde vi ikke så dem snek seg bort og «gjemte seg» når de så oss da vi hadde mistet den ene av våre tvillinger. Vi var fremdeles oss, og det var slitsomt å måtte være den som tok kontakt .Ingenting slår kontakt med mennesker eller å få en klem eller gi en.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 8. desember 2015 (17:29)

      Takk for kommentaren fra deg, Siv Fosse. Det er synd at det er så vanlig med slike opplevelser. Det folk kanskje ikke skjønner, er hvor sårende det er å oppleve at venner og bekjente går omveier, eller later som de ikke ser. På en måte kan man tenke at vi i vår tid har «kommet lenger», fordi sorg ikke lenger er et like stort tabu som før. Jeg tror det tildels handler om livserfaring. De beste til å møte noen som opplever alvorlig sykdom eller tap, er de som har liknende erfaringer selv. De vet at det å ta kontakt ikke er noe å være redd for.

  • Line 8. desember 2015 (17:25)

    Kloke ord som helt sikkert mange kjenner seg igjen i.

  • Anita 8. desember 2015 (20:25)

    Godt skrevet 🙂 Kjenner meg godt igjen. Mista min samboer på i januar i år. Det har så mye å si hvordan menneskene rundt en opptrer når en er i dyp sorg.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 8. desember 2015 (22:32)

      Tusen takk. Ja – hvordan man blir møtt av familie, venner, kjente – og ikke minst kolleger, kan bety en stor forskjell på hvordan man takler sorgen. Omgivelsene er nok ikke alltid klar over hvor viktig deres støtte er. I beste fall kan sorgen bli lettere å være. I verste fall kan det f.eks være mye vanskeligere å komme tilbake i jobb… Selv om ikke det er til så stor hjelp, så ønsker jeg deg masse lykke til på veien videre.

  • Yasmin Meling 8. desember 2015 (20:32)

    Så flink du er og beskrive om sorg og savn og hvordan folk kan forholde seg til det og dem som oppleve det. Jeg må være ærlig å inrømme at jeg ikke har hørt om deg før Torgeir Skancke, Jeg glede meg til å lese boken din når den kommer. Det er snart en måned siden jeg mistet min kjære bror som bare var 60 år gammel og bodde på Sri Lanka. Du har jo oppleved det på kroppen det og miste noen du var og er så glad i, da er det lettere å sette ord på de vanskelig følelsene som du gjør her.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 8. desember 2015 (22:34)

      Tusen takk, Yasmin. Det er hyggelig at du synes det. Det er helt i orden at du ikke har hørt om meg! (Det finnes jo ganske mange mennesker i verden, da 🙂
      Men ja, jeg tror at skjellsettende opplevelser i livet gjør noe med en. Vi levde med døden nært innpå oss i 16 år. Derfor tar jeg ingenting lenger som en selvfølge. Hvis jeg kan sette ord på noe som kan utgjøre en liten forskjell for andre, så er jeg glad for det.

  • Lena 8. desember 2015 (21:29)

    Hei, fint å lese det du skriver. .. jeg har også opplevd at folk/venner/bekjente har unngått meg og latt som ikke no og noen har bare droppet meg, etter at jeg mistet min kjære og barnas far.
    Han er savnet og ikke funnet.. Det er fortsatt vanskelig og vi sørger fortsatt selv om vi lever videre. Det værste jeg vet er alt folk later som ingenting. Jeg gråter noen ganger.. men er blitt veldig flink til å skjule følelsene mine.. jeg setter utrolig stor pris på de som faktisk har stått på døren og gitt en klem og de som snakker om det kjipe som har skjedd..og de som viser at de bryr seg. Det er sant som du skriver at det er ikke så viktig hva man sier,ingen kan noengang ta vekk sorgen uansett… men å føle at man blir sett og at noen bryr seg det er så viktig. Og for barna,er det så viktig at de vet at folk rundt ikke glemmer at de faktisk har en far – selv om han ikke er blant oss lengre..

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 8. desember 2015 (22:38)

      Takk, Lena. Det du skriver gjør meg litt trist. Både at du har mistet mannen din, og at han ikke er funnet. Det ligger en dobbelt sorg i det. Samtidig bekrefter det du skriver også det jeg har opplevd og tenkt på. De menneskene som later som ingenting skulle bare visst hva det betyr. Jeg tror neppe de tenker over virkningen av å snu seg en annen vei. Dessverre tror jeg det bare er livserfaring som lærer oss voksne og modne som mennesker. Lykke til til deg og barna dine.

  • mamma 8. desember 2015 (21:44)

    Det som står skrevet er så sant så sant. Da vi mistet guttene våre føltes det som om vi også hadde fått en smittsom sykdom, mange ungikk oss lenge. I dag med en ny julefeiring foran oss er det tøffe dager. Reklame med lykkelige familier og fokus på å møtes kjennes i hjertet. Det er en frase som sier at livet er ikke for amatører og det er sant. Skal nå prøve å få en så fin jul som mulig men hos oss er det ikke gaver som har fokus. Det er omsorg for hverandre fordi vi har gått, og går på en vanskelig sti og vet så indelig at ingen kjenner dagen før solen går ned.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 8. desember 2015 (22:42)

      Kjære «mamma». Jeg mister litt ordene nå. Tror det er fordi jeg på en måte kan kjenne på noe av det du føler. Du skriver at du har mistet guttene dine. Kjenner at det treffer meg. Vet at ingenting kan reparere sånt.

      Jeg har grudd meg til jul i flere år. Det var da Mikkel var blitt sterkt hjerneskadd, og ingenting var som før. Denne jula er den første uten ham. Vi har leid hytte på fjellet. Håper at det skal bli litt bedre sånn. Det er så veldig mange minner knyttet til jul. Og nå må vi liksom skape alt på nytt fra bunnen av.

      Ønsker deg og dine en så god jul som mulig. God klem.

  • Harald 8. desember 2015 (21:53)

    Takk for god liste!! Mange trenger denne, vi har så lett for å utsette. Vi lager bortforklaringer! Hva skal jeg si? Du trenger bare å være! Har jobbet nær med døden og brukte disse rådene ofte! Takk og lykke til med bok! Hilsen Harald

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 8. desember 2015 (22:43)

      Tusen takk, Harald, for at du likte dette. Spesielt siden du jobber nær døden. Ja – du sier det fint – vi trenger bare VÆRE.

  • Arne 8. desember 2015 (23:28)

    Veldig fine refleksjoner som er nyttige påminnelser til oss alle om å se våre medmennesker og våge å bry oss. Heldigvis tror jeg at større åpenhet om døden gjør at mange i dag opptrer klokere enn før, men det er uansett vondt for den som opplever å bli oversett når man er som mest sårbar. Jeg håper at slike påminnelser som dette kan gjøre oss alle til mer empatiske mennesker som setter omtanken for andre foran våre egne behov. Det er i kriser man ser hvem som er ekte venner, og det er de som tør å møte sorgen hos andre som også vil få mest igjen når de sjøl opplever sorgen.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 9. desember 2015 (17:17)

      Takk! Ja det med empati er interessant. Jeg rangerer empati som en av de beste kvalitetene et menneske kan ha. Og et tema jeg har tenkt å skrive om litt seinere…

  • Sonja 9. desember 2015 (08:12)

    Veien blir til mens man går. Det pleier jeg og si til mine .
    Med det mener jeg at vi reagerer forskjellig. Men man må ikke verge seg for å ta kontakt på en eller annen måte ved dødsfall. Hvordan vi reagerer ovenfor pårørende i sorg, det vet man ikke Før man eventuelt treffer på de. Hva Gjør det om man gråter litt sammen med sørgende. Det er en god og fin opplevelse og kunne dele.
    Jeg har i likhet med dere hatt mye sykdom i min familie. For ett år siden mista jeg far min i kreft , samtidig som mor mi fikk diagnosen. Og med Sigurd på sykhuset så ble dette veldig tøft. MEN hvor glad ble vi ikke av meldinger, besøk, telefoner og anna oppmerksomhet. Og vite at vi hadde så mange gode mennesker rundt oss gav oss glede og håp. Vi delte sorg og gleder. Vi snakka ikke sykdom hele tiden, det går bare ikke…Derfor pleier jeg og si dette til mine nærmrste: Vær aldri redd og ta kontakt med folk i sorg, veien blir til mens man går ☺
    Ha en fin dag Torgeir.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 9. desember 2015 (17:21)

      Takk for melding. Ja, noen ganger så «klumper» motgangen seg dessverre sammen. Den kommer som et ras som det er vanskelig å håndtere.
      Jeg tror det er helt riktig det du sier til dine nærmeste. Det høres enkelt ut, men de fleste vet at det er da vi virkelig får prøvd motet vårt.
      Jeg håper det går noenlunde greit med Sigurd.

  • Tone 9. desember 2015 (09:41)

    Er så enig i disse punktene du setter opp.
    Har erfart i min omgangskrets at det er veldig forskjellige måter å bli møtt på ,avhengig av hvilket familiemedlem du mister.
    Da jeg mistet faren min som 21-åring , da flommet det av blomsterhilsninger,besøk og telefoner. Da jeg mistet sønnen min, før fødsel, da hadde ingenting skjedd. Ingen telefon,ingen blomst, første arbeidsdag etter var som om jeg hadde vært syk av influensa.
    Da mannen min døde og jeg sto alene med en 2-åring, fikk jeg èn eneste telefon av ei gammel venninne, og èn blomst av venner av min mann. Mennesker jeg ikke kjente.
    Sorgprosessen blir så mye lenger og vanskeligere når man er helt alene.
    Nå først,når sønnen vår går i mellomtrinnet og har blitt så stor at han gjerne ligger borte ei helg hos venner, kjenner jeg at jeg får hentet inn noen av de kreftene jeg trengte da han var liten. Nå først har jeg fått bearbeidet sorgen. For første gang siden jeg ble enke gikk mannen min sin fødselsdag ganske ubemerka hen. Det er nå 8,5 år siden. I sommer gikk bryllupsdagen vår sin gang, uten at jeg gikk i kjelleren.

    Jeg kjenner og hvor ulikt sorgreaksjonene er. Pappa hadde jeg masse minner med å se tilbake på. Han er en del av den jeg er, og selv om han døde alt for ung, så er det naturlig at barn følger sine foreldre til graven når man er voksen.
    Savnet vil alltid være der, spesielt i store sammenhenger, som bryllup,barnefødsler o.l.
    Sønnen min er et stort tomrom. For meg var han veldig virkelig. Jeg kjente bevegelsene hans og magen vokste. Jeg kjente da han døde, selv om det først gikk opp for meg etterpå. Men den sorgen er etter en gutt jeg aldri fikk hilse ordentlig på. Han sov da han kom til verden…. Savnet ble sterkere da lillebror kom til , da kom så mange spørsmål jeg aldri får svar på.
    Mannen min var den jeg skulle bli gammel sammen med. Se sønnen vår vokse til,få barnebarn… Som alle andre hadde vi våre problemer som måtte løses, og de ble aldri løst… I stedenfor kom mange flere,i form av særkullsbarn som var voksne.

    Da disse viktige personene i mitt liv gikk bort hadde jeg ingen fb.
    Spesielt da sønnen min og mannen min døde,så hadde jeg nok satt mer pris på at venner 100 mil unna hadde postet et hjerte og en klem på veggen min, enn den øredøvende stillheten fra alle de rundt meg. Noen hadde i alle fall brydd seg nok til å se at jeg hadde det vondt.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 9. desember 2015 (17:32)

      Tusen takk for lang og viktig kommentar fra deg. Her var det mange interessante ting. Først og fremst synes jeg dette sier noe om hvor ensomt sorg kan være. Det sier også noe om hvor stor frykt mange har for å møte denne sorgen, og at det akkurat er dette medvirker til at det oppleves så ensomt. Skulle ønske mange fikk anledning til å lese akkurat denne kommentaren, slik at de kanskje kan bli litt bedre på å forholde seg til mennesker som har mistet noen.

  • Anne Stine 9. desember 2015 (11:18)

    Deler to dikt som kom til meg da det raste som verst

    HÅP
    Håper du har det bra.
    Sa du.
    Håp – sa du håp
    Du håper. Håper for deg
    at jeg har det bra
    For når du håper at jeg
    har det bra
    har du det bra
    Men har jeg det bra?
    Du spurte ikke
    Du håpet.
    Og med ditt håp
    lukket du mitt svar.

    PÅMINNELSE
    Jeg tenkte jeg ikke skulle
    minne deg på det, sa du
    og snakket om vær og vind

    Minne meg på det?
    Trodde du at jeg hadde glemt?
    Trodde du at tap forsvinner i glemsel?
    At fraværet av min elskede
    var noe jeg av og til kom til å tenke på?

    Å, nei – snakk om det, snakk om ham
    del sorgen med meg
    gi meg rom til sorgen

    Jeg er en tilstand
    Sorgen er meg
    Og lar du meg leve den
    kan vi etter hvert
    snakke om vær og vind.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 9. desember 2015 (17:34)

      Å, dette var bra!! I det første diktet poengterer du noe på en veldig god måte. Og i det andre; STOR gjenkjennelse! Har opplevd akkurat det du beskriver, og tenkt akkurat slik du gjør. Takk for at du har beskrevet det så fint, Anne Stine.

  • Kirsti Tøndel 9. desember 2015 (12:34)

    Vanvittig godt å lese!
    At ting blir tiet ihjel er ikke løsningen…selv om mange tror det.
    Flott skrevet.

  • Anne Kari Skaaraas 9. desember 2015 (12:39)

    Både du og Arne over har gode refleksjoner. Jeg mistet mannen min og mine tre barn faren sin for ti år siden. Tap av de nærme og kjære gjør at grunnmuren i livet blir borte og flere av veggene i huset faller ned. Du må begynne på nytt, skape nye tradisjoner, samtidig som det er så lett å opprettholde det som en gang var.
    Jeg kan ikke huske å ha blitt oversett, muligens unngått av bekjente av min mann, men ikke av felles venner. Men det gamle sosiale nettverket blir jo forandret med årene.
    Vi har pratet på jul på hytte nå de siste fire årene, men har enda ikke fått det til av forskjellige grunner, men jeg har erfart at natur opplevelser og gode venner og familie er viktig. Håper du får en fin jul. Kommer nok til å lese boka di.
    Anne Kari

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 9. desember 2015 (17:38)

      Tusen takk! Ja, dette med tradisjoner… Å skulle begynne på nytt. Så vanskelig, og likevel nødvendig. Jula er en spesiell tid. Jeg har ikke lenger den samme gleden av den. Vil liksom bare at høytidene skal gå over.
      I år er jeg spent. Det blir fjell-jul på oss. Tror det blir godt å komme seg vekk fra de middagene der det er en som mangler.

  • hans christian giæver-enger 9. desember 2015 (14:59)

    viktig at du tar dette opp!!
    Jeg lurer på hvor mange vennskap som har gått fløyten pga denne usikkerheten?
    Da vi gikk igjennom «skjærsilden» fikk vi voldsom støtte og omtanke fra helt uventede hold. Ikke sååå nære venner tok fysisk kontakt mens andre nære venner syns det hele var så forferdelig at de ikke visste hva de skulle gjøre, og i noen tilfeller gjorde de det ikke heller.
    SMS og Facebook gir oss ikke den beste oppdragelsen om hvordan omgås, på en generell basis, så mitt mål er å være flinkere med bruk av telefonsamtaler og få folk med meg på en tur i Marka når jeg tror/vet at de trenger en prat.
    så GO PHYSICAL 🙂

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 9. desember 2015 (17:40)

      Takk, Hans Christian. Dette var også gjenkjennelig. Akkurat det med at det ofte er mennesker «litt ute i» bekjentskapskretsen som virkelig tør å være nære. Mens noen av de nære vennene man TRODDE skulle være der, forsvinner. Da blir man overrasket og skuffet.
      Jeg tror det er mange av oss som har opplevd det samme.

  • Mona Risan 9. desember 2015 (15:06)

    Utrolig bra skrevet og viktig♡ Som sørgende forventer man ikke at noen skal si noe klokt, da det ikke er noe klokt å si… Da jeg mistet min lillesøster I hjerneblødning I 98 var det første gang jeg mistet noen så nære og opplevde ofte at kjente krysset veien for å ikke møte på meg, eller latet som de ikke så meg.. Jeg skjønte og forsto at det var vanskelig men samtidig fikk jeg ekstra vondt I magen og gruet meg veldig for settinger hvor det kunne skje.. Da jeg, på dagen 6 mnd senere mistet min sønn på 4 år I bilulykke, så orket jeg ikke å gå ut/oppsøke steder med mange folk, fordi det tøffeste av alt var å oppleve at folk unngikk deg.. Og man tar faktisk til seg fortvilelsen deres og frykten, og sorgprosessen ble enda vanskeligere.. Gi en klem, hils, men ikke overse noen som er I sorg♡

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 9. desember 2015 (17:42)

      Tusen takk for at du likte det jeg skrev, Mona. Jeg blir litt trist av fortellingen din. Men det gjør meg bare enda mer sikker på hvor viktig det er å drive litt «voksenopplæring» i sorg.
      Takk igjen – og klem fra meg.

  • Martine 9. desember 2015 (18:51)

    Jeg likte denne veldig godt!
    Jeg mistet søstrene min helt uventet i fjor, og jeg ble veldig positivt overrasket over hvordan de rundt meg reagerte. Jeg skjønner at de ikke forstår hvordan jeg hadde det/har det, og det er jeg faktisk glad for. Jeg unner ikke denne livserfaringen noen som helst, og håper så inderlig at de jeg kjenner får slippe og forstå hvordan det føles.
    Tilbake til det jeg først prøvde å si: dette var et godt initiativ!

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 13. desember 2015 (12:35)

      Hei Martine. Det var fint å høre at du opplevde at omgivelsene støttet deg. Når det mest alvorlige rammer en, så kan man bli positivt overrasket over hvordan mennesker man ikke nødvendigvis kjenner godt, kommer med den største varmen. De som plutselig står på døra di, som måker snøen for deg, som setter en pose rundstykker på trappa. Det aller fineste er når noen bare gjør ting uten å spørre på forhånd. Jeg tror slike mennesker ofte har en ballast selv. De vet hvor utmattet man kan føle seg under overflaten, og hvor langt inne det sitter å be om hjelp til noe.

  • Hilde Elisabeth Dyrseth 9. desember 2015 (18:51)

    Takk for at du setter ord på noe som dessverre ennå er fryktelig tabubelagt. Tror det kan være viktig for mange å ha en sånn «retningsviser» som du har laget, for det er ikke alle som finner naturlig å snakke til en som sørger. Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt så mye på det selv før jeg opplevde det som ingen forelder bør oppleve. Min datter døde brått og uventet for ni år siden og jeg opplevde flere ganger i tiden etter at folk krysset gaten når de så meg. Sårende, men også litt forståelig. Det gjorde godt å møte de som ønsket å snakke med meg om det som hadde skjedd, og ja, jeg har felt mange tårer midt i byen uten at jeg skannet meg over det. Jeg vil aldri glemme hun som bare kom bort til meg og holdt hardt rundt meg lenge, før hun gikk videre. Ikke et ord ble sagt, men jeg kan ennå kjenne på den følelsen. Den ga meg så mye.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 13. desember 2015 (12:43)

      Hei Hilde. Tusen takk for fin kommentar fra deg, og beklager seint svar fra meg. Jeg liker å svare alle, men det har vært litt stor pågang her i det siste. Ja – jeg opplever at sorg fremdeles er et tabu. Samfunnet forholder seg fremdeles til en lang liste med myter. F.eks dette med et «sørgeår», en eldgammel ordning. Eller at man skal la sørgende være «i fred».
      Å bryte tabuer er befriende. Det må vi fortsette med. For min del synes jeg det er spesielt givende å snakke om temaer menn generelt er dårlige på. Å utgjøre en forskjell på den måten.

      Så fint å høre om den gode omfavnelsen! Det har jeg også opplevd, og de er noen av de fineste måtene man kan bli møtt på.

  • Tone Elisabeth Våla 10. desember 2015 (09:14)

    Veldig bra skrevet,og viktig å ta inn over seg. Det finnes ingen ord som kan ta vekk sorg eller gjøre det bedre for den sørgende, men vise varme og omtanke føles godt. Jeg mistet 2 søsken og mamma for 13 år siden, i løpet av bare 5 måneder. Det var en tøff og hard påkjenning,og dyp sorg. Jeg opplevde også nære venner og kollegaer som bare gikk forbi. Det føltes ikke noe godt. Jeg husker jeg følte meg så liten og alene,den tiden man virkelig trenger å ha noen rundt seg. Det koster så lite å gå bort til en sørgende,gi en hånd på skuldra, en klem,man trenger ikke å si noe for det finnes ikke ord. Hvis man har medmenneskelige følelser, så er det ikke vanskelig å vise at man bryr seg.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 13. desember 2015 (13:01)

      Takk for det du forteller! Du beskriver det så godt; «liten og alene». Jeg tror ofte ikke vi tenker over hvor stor forskjell vi kan utgjøre for andre mennesker i krise. Det kan bare være DEN ENE som gjør noe i praksis. Den ene som bryr seg. Vi kan også være «den ene» som utgjør denne store forskjellen.

  • kari jørgensdatter lie 13. desember 2015 (10:08)

    TAKK, Torgeir!! Du skriver så vakkert. Så gjenkjennende. En annen her skriver om «den øredøvende stillheten. » Det er det verste av alt. Mens » jeg vet ikke hva jeg skal si, men her er jeg,» gir rom for alt. Jeg kommer til å følge dine STERKE STREKER. Det vil hjelpe meg i sorgen over å ha mistet min fantastiske kjæreste og aller beste venn.
    TAKK igjen for det du deler!

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 13. desember 2015 (13:04)

      Og tusen takk til deg, for de fine ordene dine. Jeg er glad for at noe av det jeg skriveren gjenkjennelig for andre. Dette handler jo ikke bare om meg. Det er blitt så tydeliggjort for meg den siste uka; hvor mange som lever med et tap. Og som kjenner en ensomhet ved det. Det gjør meg enda mer inspirert til å fortsette med å snakke om dette.

  • Tone Iren Øverlie 27. januar 2016 (20:23)

    Har fulgt min pappa som nærmeste pårørende over 1/2 år nå.
    Han har uhelbredelig kreft med spredning. Nå er det kun palliativ behandling som gjelder. Det er en tøff prosess når man vet at snart banker døden på døra.
    Dette er noen av mine tanker.

    Noen tanker om livet:

    Håp, kjærlighet og realiteter:

    Håp er livets skjøre, men alikevel sterke motivasjon og uuttømmelige kilde til styrke og glede….

    Kjærligheten er kommunikasjonens ordløse form;
    Evnen til å gi og motta forståelse, samhørighet, empati, kunne se og ane dybden i et annet menneskes følelser gjennom øyekontakt. En lett berøring, en klem, tårer eller smil….

    Å akseptere realiteter er en naturlig motstandsprosess og har mange ulike masker; som sorg og tårer, frustrasjon, sinne, bitterhet, ensomhet, sentimentalitet og som mål å tilbakeføre og oppnå indre harmoni….

  • Ingvild 29. juli 2016 (12:58)

    Så flott du har skrevet om noe som er så vondt!
    Jeg har aldri mistet mann/barn osv. Men jeg opplevde min største sorg da farmor døde. Farmor som var så inderlig glad i meg og jeg i henne. Da hun døde følte jeg plutselig at jeg ikke var så viktig lengre…
    Og ikke minst tomheten etter en person som har betydd så mye hele livet!
    Men siden hun var gammel så følte jeg ofte at min sorg måtte være begrenset. Det er naturlig at eldre mennesker dør, men man må få lov til å kjenne på en stor sorg allikevel.
    Men det er liksom ikke så «lovlig», siden det er naturlig.

    Ønsker deg alt det beste fremover 🙂

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 29. juli 2016 (13:20)

      Kjære deg. Takk for fin og viktig kommentar fra deg! Ja, vi har lett for å «rangere» sorg. En ting jeg synes jeg har lært, er at sorg er umulig å «plassere» på noen skala. Det vil alltid være det individuelle båndet mellom den som sørger – og den som lider eller dør – som avgjør dette. Og dessuten mange andre faktorer. Jeg tenker blant annet på at mange kan bære på en skyldfølelse eller anger som forsterker sorgen. Slike følelser vi holder helt for oss selv. Døden kan komme så plutselig – og er så endelig. Man kan aldri få sagt eller gjort omigjen noe som helst. Spesielt sterkt kan dette være hos etterlatte etter selvmord. Alt du ikke fikk spurt om, alt du ikke fikk sagt. Men hos oss alle som mister noen: «Jeg skulle ha besøkt han eller henne enda en gang», elle «Hvorfor gjorde jeg det ikke oftere?» Slikt ting…

      Takk igjen.
      Vennlig hilsen
      Torgeir

  • Carol Jorid Norfolk 29. juli 2016 (16:14)

    Veldig flott skrevet! Jeg mistet min lillebror i en dykkeulykke for 2 år siden (han var 39 år) og opplevde da også at venner forsvant… Vi er en liten familie og nå er det bare meg og mine foreldre igjen. I fjor ble begge mine foreldre alvorlig syke og jeg holdt på å miste dem begge også, ettersom vi ikke har noe nær familie eller vennekrets her nede jeg bor så sitter jeg alene og utslitt fordi jeg har brukt alt jeg har av energi og overskudd til å ta meg av mine foreldre (som er naturlig at jeg gjør). Ingen spør meg åssen jeg har det, ingen kommer på besøk eller ber meg ut/spør om jeg vil bli med på noe. I to år har jeg mer eller mindre fortrengt min egen sorg, mitt eget savn etter min lillebror…alle har visst nok med seg selv tenker jeg, jeg skulle ønsket jeg hadde ene bror eller søster eller en bestevenn å snakke med… Jeg er livredd for å bli alene og tenker mye på akkurat det…og hvordan jeg skal fortsette mitt liv alene..

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 29. juli 2016 (21:50)

      Kjære deg. Fy søren altså! Dette kjenner jeg inn i sjela… Men først må jeg bare takke for at du deler din sterke og sårbare historie. Det krever mot bare å sette ord på en slik ting offentlig. Ikke minst å innrømme at man føler seg ensom, utslitt og aleine. Det er et lite tabu over akkurat det; alle skal liksom ha en stor og god vennekrets man kan «slå om seg med».

      Jeg må også uttrykke min medfølelse for tapet av broren din. (I det samme jeg skriver den setningen, kjenner jeg hvor stive og klisjéfylte formuleringene blir. Akkurat det jeg prøver å motvirke i artiklene og foredragene mine…) Jeg har selv erfart hvor lite det hjelper med «gode tanker». Det er det å bry seg i praksis som utgjør forskjellen.

      Det du forteller gjør meg ganske trist. Jeg har tenkt mye på hvorfor mange velger å holde avstand når noen har det vanskelig. Jeg tror det handler om frykt. En tradisjon for at man ikke skal «bry» noen som er i krise. Det er en gammel myte som er det helt motsatte av hva de fleste trenger. Hvis de som holder avstand visste hvor sårende det er – ville de fortsatt med det da?

      En liten tanke fra meg: Selv om du ikke har noen nær vennekrets; finnes det noen måte du kan la omgivelsene få vite noe om de følelsene du går med, i det å være overlatt til deg selv?

      Beste hilsen
      Torgeir

  • Eva 30. juli 2016 (18:06)

    Hei, jeg er en mor som mistet sønnen min i oktober i fjor 081015. Fikk vite det over facebook. Da venner og bekjente fikk vite dette virket det som om jeg var spedalsk. Skjønner at det er vanskelig å si noe, og eller gjøre noe når en mister noen. Opplevde noe veldig flott på en skobutikk, ei dame som var med da han kom til verden kom å pratet til meg, det var tøft der og da, men er kjempe glad for at hun gjorde det. Eller så viste ikke folk hva dem skulle gjøre, trist men sant. Det du har skrevet er så sant som bare det. Tusen takk for dette innlegget.

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 30. juli 2016 (22:56)

      Kjære deg. Dette var trist å høre. Både at du mistet sønnen din, måten du fikk vite det på og hvordan de rundt deg reagerte. Jeg blir litt oppgitt, fordi det er så utrolig mange som opplever at venner og kjente går omveier, holder seg borte, holder avstand. De gjør det av frykt, det er jeg ganske sikker på. Men de skulle bare visst hvordan det føles, hvor sårende det er. Det er jo nettopp i slike situasjoner et menneske virkelig trenger å vite at noen bryr seg om en!

      Jeg tror ikke folk forstår det før man blir rammet av en stor livskrise selv.

      Men det du forteller gjør også at jeg tenker at det er meningsfylt å fortsette denne formen for «voksenopplæring». Fortsette å skrive og snakke om noe så vanlig, og likevel så tabubelagt som sorg.

      De få menneskene som virkelig tør å gå nær, det er mennesker man vil huske for alltid. Min erfaring er at det ofte er mennesker som selv har sterke erfaringer i livet, som har med døden å gjøre.

      Gode tanker til deg, og all mulig lykke til framover – den veien du må gå.
      Vennlig hilsen
      Torgeir

  • Gry Sikveland 31. juli 2016 (14:54)

    Tusen takk for disse ordene! Kjenner meg veldig igjen! Mistet min datter i 1984, hun druknet i badekaret..halvannet år gammel…

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 3. august 2016 (20:19)

      Hei. Beklager at jeg svarer deg seint! Det gjør veldig inntrykk å lese det du skriver. Selv om du ikke skriver mye, er det mye nok til at man kan forstår NOE av hva dette kan innebære for en mamma – og en pappa. Det er en liten, stor katastrofe, som jeg forestiller meg aldri helt kan bli reparert.
      Jeg blir nysgjerrig på hvordan dere har klart å overleve, på hvordan dere er blitt ivaretatt av omgivelsene, og på mye annet… Men forstår at det kan bli mye å fortelle om.

      Takk uansett for at du likte det jeg skrev. Varm hilsen Torgeir

  • Trude 7. august 2016 (14:10)

    Hei 🙂
    Takk for flott og informativ artikkel. Fine gode tips å ta med seg for mange. Også for meg, som heldigvis ikkje har denne erfaringa. Er så heldig og fantastisk takksam for det 🙂
    Er ikkje alltid så god med ord, desto betre på kjærleiksfulle blikk og klem. Men kva om dei ikkje vil ha det? Det er litt vanskeleg suns eg. Sjølv liker eg ikkje fysisk kontakt når eg er trist/lei meg. Men som du seier, det er jo berre å spørre. Takk igjen. Ønskjer deg og dine glade dagar 🙂 Venleg helsing frå Trude 🙂

  • Anne-Merete 22. september 2016 (19:41)

    Jeg er veldig enig i det du skriver.
    Min lillesøster døde av kreft for 1 år siden, og jeg husker det var så godt med de som bare sa rett ut at de ikke visste hva de skulle si. Gjerne etterfulgt av en klem. Det at folk smilte til meg selv om de ikke sa noe føltes også godt. Man følte seg ikke så alene med sorgen.