Shaken Human Syndrome
Det finnes en type rystelse som feier bort alt av uvesentligheter i livet
DEN RYSTER oss til margen. Den er nådeløs og absolutt. Perspektivene våre forskyves fullstendig. Det er døden jeg snakker om. Å møte den er som et jordskjelv: den rister så hardt i grunnvollene at alt strøs rundt i et kaos. Når vi greier å åpne øynene igjen, har mange av tingene byttet plass. En del av det som tidligere føles viktig, er nå blitt fullstendig meningsløst: Oppussingsprosjektet, Farmen-finalen, kalendergavene. Målt opp mot døden blir alt annet som lommerusk.
HVORFOR SKRIVER jeg dette? Både av erfaring og fordi jeg ofte blir minnet på det, gjennom mennesker jeg møter. Noen har opplevd å miste noen de var veldig glade i – en forelder, et søsken, eller et barn. Andre har sett døden i hvitøyet selv. Ofte var det ikke noe man hadde forestilt seg. Tidligere var døden noe fjernt og ullent. Nå slo den ned som en bombe, og verden kan umulig bli den samme.
NÅR JEG ser meg rundt i 2018, ser jeg en verden og et samfunn som svirrer som et hamsterhjul. Vi piler hit og dit i et evig jag, og bruker tida på det vi tror vi må. Ofte handler det om å «ha alt på stell». Alle har et dyptfølt ønske om å bli sett, om å være gode nok. Samtidig skal livene våre være strømlinjeformede: Vær effektiv på jobb og smil lykkelig på fritida. «Det norske hus» er som en skinnende, velsmurt maskin, der ikke et tannhjul skal knirke.
MEN HVA HVIS det store jordskjelvet kommer? Hva hvis døden ryster livet ditt slik at du knapt får puste? Hva hvis den du er aller mest glad i dør av hjertesvikt, kreft eller selvmord? Hvor er da rommet til å «falle ut», til å ramle sammen, til å skrike ut om hvor overfladisk alt sammen er?
Hvert år dør over 40 000 mennesker i Norge. Likevel framstår døden som fjern og ullen i manges liv. Teknologien skal liksom redde oss fra den også. Audun Myskja og Per Fuggeli har snakket mye om den i det offentlige rom. Men hva med deg og meg, oss i mellom? Er det fordi vi så å si aldri snakker om hverandres død – på forhånd – at den oppleves så «brått, uventet og altfor tidlig?»
«Jeg skulle ønske vi mennesker klarte å skrelle bort det overfladiske jaget uten å bli minnet på det av døden.»
FAKTUM ER at døden er menneskets viktigste målestokk. Mål dine valg opp mot den, så får du klare svar på hvordan du lever. Døden er også vår kanskje hardeste læremester: Den kan riste deg fra sans og samling. Men: Den kan samtidig riste bort berget av uvesentligheter vi omgir oss med. Det er dette som er Shaken Human Syndrome.Det gjør ufattelig vondt, men likevel slipper vi ikke unna.
JEG SKULLE ønske vi mennesker klarte å skrelle bort det overfladiske jaget uten å bli minnet på det av døden. Jeg skulle ønske vi greide å se på en bedre måte hvem menneskene vi møter egentlig er. Og jeg skulle ønske vi klarte å finne vårt ekte, innerste jeg, og la det skinne for oss selv og omverdenen.
Les også: Slik møter du en som har mistet noen
Oppgaven er ikke enkel, det er lett å gå seg vill. Den som virkelig har smakt på døden, er dessuten ofte skadd. Det er ikke slik at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Da har du simpelthen ikke vært nær nok. Hvis du virkelig har opplevd traumer, så kan kontrastene mellom lys og mørke være så sterke at du er blitt lyssky: Gjenskinnet av dagslys, feiring og latter kan være for mye å ta inn.
JEG ØNSKER meg ikke så mye til jul av venner og familie. Til gjengjeld ønsker jeg meg noe stort av samfunnet: Gi plass til det uventede. Gi plass til nederlag. Og gi plass til mennesker som befinner seg i den store rystelsen, uten at «tapet» av tid og arbeid alltid skal regnes i kroner og øre. Det kan hende at det gir menneskeheten plass til å vokse littegrann. Og det er sannelig ikke så lite det heller.
***
Facebook: Sterke streker – Torgeir W. Skancke.
Foto: iStock.com/ Peter Vahlersvik.
