Sannhetens øyeblikk

I DAG skal jeg stille spørsmålet mange ikke liker å høre. Spørsmålet det er lett å hoppe over, suse forbi. Du har helt sikkert hørt det før, det nærmest klisjefylte:

Hva om du visste at du skulle dø i morgen?

I ekkoet av denne setningen ligger sannhetens øyeblikk. Her finner du den brutale, nådeløse sannheten om deg selv, livet ditt, og relasjonene til dem rundt deg:

Er du tro mot deg selv? Lever du i tråd med ditt innerste? Er det noe du angrer på?

I LØPET av Mikkels liv, og i de to årene etterpå, har jeg utvekslet erfaringer med svært mange mennesker som har levd i livets ytterkant. Noen er foreldre til alvorlig syke eller funksjonshemmede barn, andre har mistet barn, søsken eller partner. Mange av dem har skrevet til meg eller tatt kontakt etter foredrag. Endel har jeg også hatt fortrolige møter med.

EN TING jeg kan si om disse menneskene, er at det er som det går en gul skillelinje mellom dem og alle andre. Det er som meldingene og samtalene vi har hatt befinner seg på et eget nivå, en egen etasje. Mens det ”vanlige livet”, menneskemylderet og småpraten svirrer rundt på gulvplanet, har disse samtalene liksom foregått i loftsetasjen med himmelen som tak. Det vi har snakket om, har vært nådeløst, sant og ekte. Målt opp mot disse tingene, oppleves hverdagens småproblemer som rusk.

NOEN MENNESKER idylliserer krisetilstander, og bruker sukkersøte vendinger som at ”jeg ville aldri vært det foruten”, og eller ”jeg fikk kraft av kreft”. Det er flott at de kan se livserfaringene sine på denne måten. Vit at ikke alle har det slik. For utenforstående kan det være lett å tenke at dette handler om personlig styrke og innstilling. Min erfaring etter å ha møtt mange mennesker som virkelig har vært i katastrofen, er at det vel så mye handler om graden av påkjenning. Til de som måtte lure: Det finnes alltid en verre skjebne. Og ikke alle er egnet til å vokse på. Så brutalt er det faktisk.

TILBAKE TIL poenget: I nærhet til døden finnes et sannhetens øyeblikk. Dette handler ikke om å bli sterkere, men at du ser deg selv slik du virkelig er. Hva har gjort, ikke gjort, sagt eller ikke sagt? I hvilken grad har du vært ærlig overfor deg selv og menneskene rundt deg?

Ville du hatt fred med deg selv dersom du visste at du skulle dø i morgen?

JEG TROR at anger og skyldfølelse ofte er en viktig bit av sorg. Angeren kan være som et anker som biter seg fast i deg. Tenk deg at du har mistet noen du var veldig glad i. Nå sitter du igjen og vet med deg selv at du kanskje ikke var tilstede for dette mennesket. Og her er sannheten: Du får aldri sjansen til å gjøre det godt igjen. For så brutal er døden: Den er endelig. Og smerten skal du bære resten av livet.

Hva hvis en av dine nærmeste døde i morgen – har du gjort opp med dem?

NÅ OM dagen leser jeg Audun Myskjas bok Jeg skulle ha sagt at jeg elsker deg – 12 samtaler om kjærlighet, lengsel og anger ved livets slutt , Cappelen Damm 2015. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest om perspektivene døden kan gi oss. Kloke Myskja går inn i dype samtaler med mennesker på slutten av livet. De snakker om hva de angrer på og ville gjort annerledes hvis de fikk sjansen.

EN AV de tingene som er blitt viktigere for meg etter at vi først ”mistet” Mikkel i en alvorlig hjerneskade, og seinere mistet ham for godt, er dette: Å klemme dem jeg er glad i.

Jeg var så heldig å få en siste, god bamseklem av gutten vår den dagen han og mammaen skulle til Rikshospitalet. Vi hadde kranglet tidligere den morgenen. Han var nok fremdeles sinna på meg da han skulle dra. Etter at vi hadde sagt ”hadet” til hverandre med en kortere klem enn vanlig, stoppet han 10 meter utenfor utgangsdøra, kom tilbake og ga meg en inderlig omfavnelse.

I dag er jeg så vanvittig glad for akkurat denne klemmen.

JEG HAR ikke skrevet denne teksten for å skremme eller skape bekymringer hos deg som ikke liker å tenke på døden. Jeg har bare erfart hvor nært sannhetens øyeblikk kan være. Endel mennesker lener seg godt tilbake og tenker på døden som en liten prikk i det fjerne.  Men hva hvis den kommer i morgen?

Er du det mennesket du virkelig vil være? Er du sann og ekte, mot deg selv og andre?

Vit at så lenge du lever, er det aldri for seint å velge på nytt.

***

Foto: Torgeir W. Skancke.

I oktober i fjor ga jeg ut boka ”I MIKKELS LYS – en pappas fortelling”. I denne fortellingen tar jeg mange av de viktige samtalene om livet, døden og alt som er i mellom.  «…blant de aller sterkeste bøkene denne høsten – uansett sjanger”, skrev Aftenposten i sin anmeldelse.

Du kan følge meg på Instagram: @sterke_streker, og Facebook: torgeir.w.skancke.