Den kaldeste vinternatta

De virkelige prøvelsene i livet kan du ikke forberede deg på. Varme klær hjelper lite når du likevel skal bli kledd naken.


Dette bildet er 10 år gammelt. Jeg hadde ligget ute i fjellskogen et sted i Telemark. Klokka er 10:20 på formiddagen, og det er like før jeg skal bryte leir. Da kommer jeg på at jeg vil ta noen bilder, og plasserer kameraet på stativ med selvutløser. De første bildene blir passive og oppstilte; jeg tenker at jeg må gjøre et eller annet. Jeg finner spaden og skuffer snø. 

JEG HUSKER mange av detaljene fra denne natta: Jeg gikk med hodelykt innover skogen, tok av fra løypa og videre innover i løssnøen. Jeg slet litt med å finne ved, brukte flere timer på hogge tørrgran og tyri. 

Overnattingen ble fin – som alltid. Jeg husker snøen som prikket mot teltduken. At jeg våknet opp i grålysningen, fikk liv i bålet, og kokte kaffe på svartkjele. 

DET KJENNES lenge siden 14. februar 2011. På bildet ser jeg glad ut. Det er tidlig på året, og jeg har fått ny kjæreste. Ja, jeg hadde følelsen av å være på starten av noe, forventningsfull over alt som skulle skje. Jeg tenkte at selv om jeg var blitt 42, så hadde jeg ennå mye av livet foran meg. 

Når jeg betrakter fotografiet i dag, så er det liksom et tomrom bak mannen med smilet. 

Bare fem dager senere skulle halve livet mitt forsvinne.

Det er noe eget med vinternetter. De setter seg liksom i kroppen. De biter deg i ansiktet med frost, svette og sot. Setter seg som en mørhet i muskler og ledd. Men aller mest sender de med deg noe hjem: Dette ordløse som ikke finnes i byene. Landskapets lange linjer, fallende snø, og en altomfattende stillhet. Dette noe legger seg liksom innenfor genseren din en stund, inntil du blir rastløs og trekkes ut på ny.

DET STORE raset kom natt til 19. februar. Gutten vår, Mikkel, fikk en massiv indre blødning som legene ikke klarte å stoppe. Han var 11 år, og hadde vært alvorlig syk siden fødselen. Det hadde vært mange tunge perioder, men det skullegå bra til slutt. 

Fortellingen om våre egne liv vil alltid ende godt. Det er ingen actionhelter som dør på filmlerretet. Det er de andre som bukker under: fiendene, de navnløse, de ondskapsfulle.

Mikkel døde ikke den natta. Livet seiret, som det heter. Men det føltes ikke som vi vant. Vi mistet ham. Etter tre uker våknet han fra koma, sterkt hjerneskadet. I dag, 10 år senere, er detaljene fremdeles vanskelige å ta inn over seg.

JEG HAR alltid likt å ligge ute. Når jeg kikker i bildearkivet, ser jeg bildene fra mange overnattingsturer. Som den 14. mars 2006, der jeg sitter ved et bål i 25 minusgrader. Det var så kaldt at det smalt i furutrærne. Jeg har sjelden opplevd noe så vakkert. 

Jeg tror jeg forfrøs tærne i løpet av morgentimene. Har i alle fall alltid vært beinkald siden. 

Et annet bilde, fra 24. februar 2012, viser at jeg lå ute på Skrim. Jeg må ha vært sprek den gangen, der jeg lå med 20-kilossekk langt vest for Sørmyr.  

Slik fortsatte jeg hver vinter. De forskjellige turbildene likner hverandre: Jeg sitter i ei bålgrop med hodelykt på panna. Månen stiger over skogen i blåtimen. Jeg drikker kaffe av en trekopp. Av og til lurer jeg på hva jeg lette etter. 

SAVNET ETTER et barn går aldri over. Det snakkes bare mindre om det.

Når jeg ser tilbake, kan jeg gjerne se turene mine som en flukt. Å vri seg løs fra sorgen, virkeligheten, det faktum at det ikke lenger var noe håp. Eller kanskje var det utmattelsen over pleiearbeidet døgnet rundt.  

Jeg kan også se vinternettene som en søken etter mening. Det å få samfunnet og hverdagsrutinene på avstand, og betrakte tilværelsen i et større perspektiv. Fordi jeg hele tiden, både før og etter Mikkel, har beholdt troen på at det må finnes en dypere mening ved det å være menneske. Dette til tross for at jeg i perioder har kjent på en total meningsløshet. 

I DAG, 10 år etter det store traumet, og snart fem år etter at vi mistet Mikkel for godt, har jeg funnet lys i livet igjen. Men jeg har samtidig erfart hvordan lyset og mørket kan eksistere side om side. Dessuten at sorgen ikke følger noen linje, men svinger i de mest uforutsigbare bølger: fra måned til måned, fra time til time.

SAVNET ETTER et barn går aldri over. Det snakkes bare mindre om det. Det ligger en ensomhet i det: Man skal liksom være glad, morsom, se framover. Ja, alt dette umulige man forventer av seg selv. Men under den nystrøkne duken på kaffebordet ligger vrangsiden i ly av seg selv.

Jeg fortsetter å ligge ute om vinteren. Går helst utenom løypene. Hvorfor skal alle suse rundt på trikkeskinner når det blankpolerte livet uansett er en løgn? 

Jeg foretrekker det nedsnødde landskapet, det ville. Å smyge inn bak barhenget, møte eldgamle malmfuruer, høre ravnens skrik. Å kjenne på naturen dyp, slik jeg kjenner meg selv. 

Instagram: @fri_fant. Facebook: Sterke streker – @Torgeir W. Skancke.

22 Comments

  • comment-avatar
    Arne J. Mortensen 14. februar 2021 (09:05)

    Dette var en sterk strek so var flott å lese, – og gjenkjennelig!

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 14. februar 2021 (10:05)

      Tusen takk! Ja – og da har jeg oppnådd noe av meningen med at jeg skrev den. Gode tanker.

  • comment-avatar
    Janne Ellingsen 14. februar 2021 (10:21)

    «Hvorfor skal alle suse rundt på trikkeskinner når det blankpolerte livet uansett er en løgn?»
    Tusen takk for fantastiske metaforer! Og takk for at du fortsetter å dele om livet med Mikkel, både før og etter.

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 15. februar 2021 (08:09)

      Tusen takk! Ja, det er nok vanskelig å komme utenom – dette som er det viktigste i livet…

  • comment-avatar
    Britt Nordgård 14. februar 2021 (10:38)

    Fantisk skildring, mistet min sønn i bilulykke i 2012, Stian ble 20 år💔 Så sant det du skriver. Aldri har æ vert så naken og avkledd 😥

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 15. februar 2021 (08:18)

      Å! Da er vi på en måte i samme båt, og vet noe om dette som egentlig aldri kan beskrives med ord. Opp gjennom årene har jeg truffet eller snakket med mange som har mistet et (eller flere) barn. Og jeg kjenner alltid på at vi har noe dypt felles – en gjennomgripende opplevelse, et perspektiv i livet som som er helt «på siden av» den veien de fleste går. Og som nesten er helt umulig å sette seg inn i for en utenforstående. Det vonde med det er at det ligger en grunnleggende ensomhet i å ha denne altoppslukende erfaringen. Det fine med å møte andre i samme situasjon, er at man ikke trenger mange ord. Man trenger ikke streve med å forklare, eller å ta i mot «gode råd»….

      Takk igjen, og gode tanker til deg!

  • comment-avatar
    Wenche Lind 14. februar 2021 (12:12)

    «Men under den nystrøkne duken på kaffebordet ligger vrangsiden i ly av seg selv»
    Det brister her og tårene vil ut. Takk for en ekte og varm beskrivelse ❤️

  • comment-avatar
    Arne-Sverre 14. februar 2021 (12:13)

    «Ingen er bare det du ser» sier et ordtak.

    Hva skulle vi gjort uten naturen å søke ly og trøst hos, Torgeir? Det er terapi, meditasjon og trim på en gang. Når man er alene ute i naturen så blir det som en åndelig «greie», man er i kontakt med noe man ikkje kan sette ord på.

    Det er en ny mann som kommer hjem, hver gang… Har hjulpet meg mang en gang til å holde hodet over vannet.

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 14. februar 2021 (13:43)

      Ja, Arne-Sverre, vi er mange som har det sånn. De gangene man går rundt med skuldrene oppheist – så kan det være godt å være på et sted der man bare kan kjenne seg helt fri…

      Her ute kan jeg gå med tung sekk, og enda kjennes børa lettere når jeg er på vei hjem.

  • comment-avatar
    Gunhild Falkevik 14. februar 2021 (17:01)

    Takk for at du deler med oss. I 2013 døde dattera mi der ho elska å vere. I lastebilen. På jobb, kom ut for asfaltkanten. Ulykke.
    Livet er godt no, i lag med saknet. Det er så godt å gå i naturen. Åleine, men ikkje einsam. Kjenne sine eigne hjarte slag. Sin eigen pust. Vere, akkurat her og no. Høyre stillheta. Finne vegen. Eine foten framom hin.
    Takk igjen, for at du deler

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 14. februar 2021 (20:42)

      Å. Da vet du virkelig hva sjokk og sorg er. Og det er ingenting jeg kan si, legge til eller trekke fra som kan utgjøre noen forskjell. Når det gjelder døden, trumfer livserfaring alt.
      …men du beskriver så fint dette å være i naturen, i stillhet. Å være her og nå. Det er en kunst, men også et verktøy. Takk ordene dine.

  • comment-avatar
    Marte 14. februar 2021 (19:41)

    Åhh ♥️ For en rørende tekst, samtidig som den var vond ♥️ Den redselen når man har barn som er syke, som blir så syke at de har et bein innenfor en annen dør, men kjemper seg tilbake. Helter ♥️

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 14. februar 2021 (20:43)

      Tusen hjertelig takk. Ja, disse barna er helter – enten de overlever eller ikke.☺️

  • comment-avatar
    Hilde 15. februar 2021 (07:56)

    Takk 💛 du skriver uendelig vart og vakkert

  • comment-avatar
    Kari 15. februar 2021 (18:41)

    Sterk skrevet og vi deler det å savnet et barn, nå er det snart 19 år siden Christoffer døde etter å ha vært syk i 4 år. Savnet blir aldri bort, den blir bare litt bleket ♥️🥰

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 15. februar 2021 (21:43)

      Tusen takk! Ja, da har vi noe viktig felles. Gode tanker til deg.🌟

  • comment-avatar
    Ingeborg W.S. 16. februar 2021 (17:34)

    Du fr.amkaller et mangfold av tanker hos medmennsker.
    Å kunne klare å sette ord på følelser er en seier som gjør godt. Du er så god Torgeir.
    Fint å lese ord fra alle som deler.
    .

  • comment-avatar
    Ingvild Widerøe 27. februar 2021 (19:34)

    Tusen takk for dyptgripende ord om sorg pga sykdom hos barnet og opplevelsen av tap.
    Det er mye sorg og tomhet i at andre slutter å spørre etter barnet ditt når det er for sykt til å være med slik som andre.
    Takk for alle fine skildringer som gir gjenkjennelse.
    Alt det beste Torgeir!
    Hilsen Ingvild

    • comment-avatar
      Torgeir W. Skancke 28. februar 2021 (08:38)

      Og takk til deg for fin kommentar. Ja, jeg kjenner meg også godt igjen i det du sier.

      Gode tanker,
      Torgeir