Mysteriet ligger i det ordløse

Det var da Mikkel ble rammet av alvorlig hjerneskade, at jeg begynte å forstå noe om alt det som ligger bakenfor ordene.


Det er så mange ord i verden. Vi er omgitt av en strøm av dem. Det er nyheter, reklame og sosiale medier.

Hva gjør alle disse ordene med oss? Gjør de oss klokere? Endrer de våre liv? Ser vi verden med et annet blikk?

BAKENFOR ORDSTRØMMEN ligger det ordløse. Det finnes i naturen, hos planter og dyr. Der ligger det stillferdige, det langsomme. Det som skinner i sitt eget lys.

Det finnes også mennesker som ikke har ord. De oppleves ofte som annerledes. Det er lett å tenke at disse menneskene ikke forstår så mye som oss. 

FØR VI fikk Mikkel i 1999, ante jeg lite om dette. Det var da gutten vår falt i koma og ble sterkt hjerneskadet, at jeg fikk en helt ny forståelse av ordløshet. Den første tida var jeg veldig opptatt av å finne ut hva han forsto. Skjønte han fremdeles hva vi sa? Kjente han oss? Husket han noe av livet før hjerneskaden?

Etterhvert gikk det opp for meg at vi stilte feil spørsmål. Det handlet ikke om hvor mye Mikkel forsto, men om hvor mye vi forsto om ham.

Mikkels fem år som alvorlig syk og multihandikappet, krevde enorme anstrengelser, både av oss foreldre og av Mikkel selv. Men jeg fikk også en viktig lærdom i denne tiden. Jeg lærte at det er mange grunner til at mennesker ikke har ord. For det første, at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom manglende verbalt språk og manglende kognitive evner. Til det finnes det for mange diagnoser, tilstander og individuelle forskjeller. 

I praksis betyr dette at jeg er nødt til å møte ethvert menneske – selv om det ser annerledes ut en meg – så åpent og tilstedeværende jeg kan. 

DET ER så mye du aldri kan vite, enten den andre er syk, funksjonshemmet, eller «normal». Men ett vet jeg: Dette mennesket har garantert større erfaringer, mer mangfoldig opplevelsesregister, og mer komplekst følelsesregister enn du noen gang kan få innblikk i. Og noen forstår mer enn du selv gjør.

Å MØTE ordløse mennesker – spesielt barn – er alltid sterkt. Det minner meg om Mikkel, selvfølgelig. Men det gjør meg også nysgjerrig. Hvem er dette mennesket? Kan jeg klare å utgjøre en forskjell? Kan jeg lytte med hele meg? Det er en vanskelig øvelse. Jeg strever ofte i slike situasjoner – men jeg synes uansett at den andre fortjener at jeg prøver. 

For noen år siden var jeg så heldig å få bli kjent med ei jente som het Eva Natali. Hun døde 13. mai i år, 12 år gammel. For noen dager siden skrev jeg et minneord om henne i Østlands-Posten her i Larvik. Og det er den teksten jeg skriver videre på her på sterkestreker.no i dag. 

EVA NATALI ble født med en svært sjelden diagnose, som gjorde at hun ikke kunne gå eller snakke. Hun var plaget av de frykteligste epilepsianfall. For tre år siden, på Ullevål sykehus, hadde hun et anfall som varte i 10 dager. Ufattelig. Hun ble lagt i respirator, og legene var sikre på at hun ville dø. Men det gjorde hun ikke. Jeg tror Eva Natali ville leve videre. Kanskje fordi hun var omgitt av så sterk kjærlighet fra foreldrene og besteforeldre sine. 

DET ER lett å se på et multihandikappet menneske som en sykdom. At mennesket er sykdommen. Og det er lett å se på et ordløst menneske som noe mindre viktig. Som en som ikke forstår, som en som vi kan snakke over hodet på. 

Men det er ikke alltid den som sier mest, som har det viktigste på hjertet. Og de viktigste ordene blir ofte ikke sagt. 

EVA NATALI var et spesielt vesen. Det fikk alle som var i nærheten av henne oppleve. Hun strålte. Hun delte av seg selv på en måte som få andre jeg har møtt. Hun snakket med hele seg. Og selv om jeg ikke alltid forsto språket hennes, var det vakrere enn mitt. Hva hadde vel jeg å si, som kunne tilføre rommet noe mer?

EVA NATALIS mamma, June, kalte henne «Sommerfuglprinsessen». Dette kallenavnet fortalte alt. Det er heller ikke så rart at veldig mange ble nysgjerrige på det sjeldne mennesket, og som derfor valgte å følge henne på reisen. 

Noe av det jeg fikk øvd meg på i livet med Mikkel, var å kjenne på min egen sensitivitet. Dette handler om å lytte etter det som ikke blir sagt med ord. Jeg måtte fokusere intenst på ham og «kjenne etter». Hvordan har han det? Hva er det han prøver å fortelle? 

I ÅRENE etterpå har jeg fortsatt å øve på dette. Jeg jobber med å «sense» hver dag, i møte med mennesker, dyr eller natur. Det er i skogen jeg møter det ordløse oftest. Der kan jeg undre meg over alt dette som lever i stillhet: trær, steiner og fjell. Naturen hvisker liksom uten språk. Men hva den hvisker om, er umulig å vite. Og det er heller ikke nødvendig. Mennesket er så opptatt av at alt må kunne forstås. Hvorfor? Vinden har sitt eget språk, som umulig kan tolkes i våre termer. Det viktigste er ikke å forstå, men å lytte med mer enn ørene.

Alle som driver med dyr, vet noe om dette. Og noen blir spesielt gode på «intuitiv kommunikasjon».

NÅR JEG tenker tilbake på Mikkel og Eva Natali, så er det trist å tenke på hvor store lidelser de hadde. Da kan det være vanskelig å finne noen mening med alt sammen. Samtidig blir de fine opplevelsene vi hadde så viktige. De lyser liksom opp, som, ja, sommerfugler. 

Min erfaring er at de aller vakreste tingene på jorda sjelden snakker om seg selv. De kan helt overraskende dukke opp foran deg. Så skinner de en stund, før de reiser videre. 

Og der står vi som var glade i dem tilbake – helt uten ord. Vi må lære å leve på nytt, og se alt rundt oss med nye øyne…


Facebook: Sterke streker – @Torgeir W. Skancke. Instagram: @fri_fant. YouTube: Fri fant.

5 Comments

  • Avatar
    Ingvild Widerøe 7. juni 2020 (14:07)

    Tusen takk for at du delte dette betydningsfulle innlegget.
    Jeg har tenkt mye på det du skriver om her. I møte med alvorlig sykdom hos barnet har jeg fått mange ordløse opplevelser. Jeg som alltid har vært pratsom, har blitt mye mer stille.. Sånn er det når man opplever ting det ikke er ord for! For meg har det forandret hele synet på det meste i livet. Og siden de ordløse opplevelsene ikke kan kommuniseres videre til andre enn den man opplever de med, har det blitt ensomme opplevelser.
    Takk for igjen for at du deler 🌸

    • Torgeir Skancke
      Torgeir Skancke 7. juni 2020 (14:13)

      Tusen takk for fine ord fra deg, og for at du forteller om dine erfaringer! Ja, jeg er helt sikker på at erfaringer med det ordløse gjør noe fundamentalt med oss…

  • Avatar
    Siri Flatebø 8. juni 2020 (15:42)

    Sterkt og viktig budskap! Takk!

  • Avatar
    Trine Moen 31. august 2020 (17:37)

    Jeg sier bare tusen takk jeg❤️