Ulykke er din egen skyld

SELVHJELPSTRENDEN: I dag er du selv ansvarlig for din egen lykke. Til og med i en alvorlig sykdomssituasjon skal du tenke som en toppidrettsutøver: Du skal vinne! Men hva hvis du taper?

* Dette innlegget blir også publisert som kronikk i aftenposten.no i kveld, og i Aftenpostens papirutgave i morgen, 21.08.16.

FOR TO år siden sto jeg i bokhandelen med den nyutgitte boka Lykkekoden i handa. På dette tidspunktet var familiens liv en ekstremtilværelse som handlet om å overleve. Vi visste at gutten vår som hadde vært alvorlig syk i 15 år, snart skulle dø. Helt fra Mikkel var liten, gjorde vi alt for å redde ham – og oss selv. I tillegg til den medisinske behandlingen forsøkte vi alternative metoder. Dessuten leste jeg selvhjelpsbøker: Hvordan klare å stå i situasjonen? Jeg var desperat. Var det virkelig slik det sto beskrevet i noen av bøkene, at Mikkel kunne bli frisk hvis jeg bare tenkte positivt nok?

På omslaget av Lykkekoden var det et bilde av forfatteren, May-Bente Høiland-Lode, smilende i hvit bluse. Jeg begynte å lese forordet: ”Uansett hvilken situasjon du står i nå, er det mulig å skape positiv forandring. Jeg har i de siste årene delt mine øvelser og redskaper med mange hundre kursdeltakere, og de har virkelig skapt utrolige forandringer i sine liv (…) Vi trenger ofte bare gjøre små justeringer, så endres kursen, og vi havner et annet sted. Det er like magisk hver gang.”
I tillegg til boka, har forfatteren også publisert en video hun kaller Bli lykkelig på 10 minutter.
Trenden i dag er at det bare er deg som er ansvarlig for din egen lykke: Du skal se mulighetene, tenke positivt, være en vinner i ditt eget liv.

Entusiasme og begeistring
Opp gjennom årene har jeg vært på en rekke motivasjonsforedrag. Noen av motivatorene er tidligere toppidrettsutøvere, andre av hjemkomne ekspedisjonsdeltakere. Noen har gått på en smell i livet, før de har kommet til hektene igjen. Nå vil alle sammen gi salen den rette oppskriften på suksess.

Jeg kan ennå høre ekkoet runge: entusiasme og begeistring! Ordene falt på et foredrag i Speilsalen på Grand Hotel, holdt av en motivator fra Olympiatoppen. Idrettslegen strødde rundt seg med navnene på kjendiser han hadde jobbet med. Det lød imponerende. Hva var innholdet? Bortsett fra de morsomme historiene, var det viktigste å finne vinnerfølelsen.

Jeg har liten grunn til å betvile Olympiatoppens resultater. Jeg har også stor tro på betydningen av tankens kraft. Det er heller ingenting galt med å få påfyll i hverdagen. Problemet starter når motivatorene, mentaltrenerne og coachene beveger seg fra idrett og næringsliv til mennesker i livskrise. Også i en akutt sykdomssituasjon skal du tenke som en toppidrettsutøver: Du skal vinne! Men er det virkelig slik at hvis du bare tenker positivt nok, så vil du bli frisk?

Hemmeligheten
I 2007 kom ei bok på norsk som skulle trone på toppen av bestselgerlistene: The SecretHemmeligheten, av Rhonda Byrne. Hovedpåstanden er at våre tanker er ”magnetiske”, og vil materialisere seg i det virkelige liv. Boka lover simpelthen lykke, bare du er flink nok: ”Begynn straks å rope til universet: ”Livet er så enkelt! Livet er så bra! Alle goder kommer til meg!”

Boka gir konkrete råd om hvordan du skal bli frisk fra sykdom: ”Sykdom kan ikke eksistere i en kropp som har harmoniske tanker. (…) Ufullkomne tanker er opphavet til alle menneskehetens lidelser, blant dem sykdom, fattigdom og manglende lykkefølelse.”

Hvis du derimot ikke lykkes med å oppnå suksess, er det din egen skyld – noe som uttales eksplisitt. Hvis vi skal følge denne teorien ­– hva da med de barna som blir født alvorlig syke? Er det deres egen skyld? Og hva med de barna som vokser opp i Syria?

Ikke positiv nok
For de fleste er det mye å hente i selvhjelpsteknikker i hverdagen: Du kan komme deg ut av offerrollen, dempe tanker om at ”skjebnen” er ute etter deg, og øke troen på egne evner. Problemet oppstår når positiviteten blir en quick fix, en kjapp foundation man smører over sykdom og sår. Livet består av opp- og nedturer. I hvilken grad gir ”prestasjonssamfunnet” også rom for nederlag?

For det er ikke alle syke som ”vinner”, selv om de bruker mentale teknikker. Eksempelvis Anne Kollbotn, som fikk brystkreft som 35-åring. Hun valgte å tenke så positivt som mulig. Det virket fantastisk: I fire år var hun symptomfri. Deretter kom sjokket: Kreften var tilbake, denne gangen med spredning. Hvordan kunne det skje? Hun beskriver det selv i en artikkel: ”Til tross for at jeg hadde meditert og til tross for at alle forsøkene på positiv tenking. Min verden ble et kaos av dødstanker, slitenhet og en svær skyld: Jeg har ikke vært flink nok!” Baksida av selvhjelpstrenden er det dobbelte nederlaget. Anne Kollbotn døde i 2002, 45 år gammel.

Busi-mindful-ness
Jeg har brukt meditasjon i en mange år selv, bl.a for å finne indre ro. Min erfaring er at daglig meditasjon kan – til en viss grad – ­gi lindring i en vanskelig situasjon. De siste årene har metoden mindfulness vært på alles lepper. Meditasjon handler imidlertid ikke om å oppnå suksess, men det motsatte: Ikke prøve å få noe annet til å skje enn å være akkurat der du er, akkurat nå.

I dag, noen år etter at mindfulness ble kjent i Norge, hagler uttrykket mot oss. Brått florerer det av ”eksperter” på området. Med mindfulness har de visstnok mestret det meste av nedturer i livet. Dessuten er de blitt enda mer effektive som ledere og ansatte. Paradokset er at selvhjelpslitteraturen, coachene og motivatorene er i ferd med å gjøre meditasjon – altså ingenting – om til business. Og igjen handler det om deg. Din stressreduksjon, din lykke, din evne til å sette fokus.

Mange av coachene viser til buddhismen som inspirasjon til deres metoder. Men buddhismen setter i liten grad fokus på jeg og meg. Buddhismen handler i vesentlig grad om relasjoner: Om hvordan vi kan oppøve medfølelse med andre, om empati og nestekjærlighet.

Elitisme
For fire år siden kom Erik Bertrand Larssen med boka ”Bli best med mental trening”. Det meste av innholdet i ”Betrands metode” er kjent fra en rekke tidligere selvhjelpsbøker. Uansett kan de fleste ha mye å hente i slike teknikker. For egen del fattet jeg spesiell interesse for kapittelet Å takle motgang: ”Hvis du er forberedt på det verste, kan en tøff periode oppleves som en utfordring. Jo større helvete du opplever da, desto mer engasjert og motivert kan du faktisk bli.” Og:”Det er fullt mulig å lære seg å like motgang. Det er noe positivt i det ubehagelige, i det å kjempe. Det er i det rommet man viser karakter og styrke.”
Det er mulig Bertrand ikke har mennesker i virkelige kriser som målgruppe. Problemet er at motivatorer som ham stadig beveger seg inn på området. Ofte med en selvsikker tone, drodlende rundt en nedtur de selv har hatt, som de nå har lagt lykkelig bak seg. Vet virkelig mentaltreneren hva et ”helvete” er? Noen ganger tenker jeg at han burde besøkt Rikshospitalets barneintensiv, der barn dør.

Jeg har to spørsmål: Har de selvlærte coachene den kompetansen som skal til for å veilede mennesker i alvorlig livskrise?
Og hva med de menneskene som ikke lykkes? Som kjemper mot sykdom og traumer, som prøver så godt de kan, men som likevel ”taper”. Som kjenner skammen over det dobbelte nederlaget. Hvor er rommet for at deres verdi som mennesker ikke er avhengige av prestasjon?
Det de kanskje hører rundt seg er billige utsagn fra Bertrands bøker, som ”Det er bare å gunne på!” Gutse! Slå deg som en gorilla på kassa og si høyt: ”I´m the Man!”

Vi trenger hverandre
Jeg savner et større fokus på relasjonell lykke: Den følelsen du får når du ligger på knærne, og andre kommer for å bry seg. For når alt kommer til alt, trenger vi hverandre. Vi trenger medmennesker som ser, som lytter, som er til stede.

Jeg anser meg for å være en viljesterk og utholdende kar. Og likevel, de siste fire årene av Mikkels liv, var jeg svært nær ved ikke å greie det. Det som reddet meg, var støtten fra menneskene rundt meg – familie og helsearbeidere. De som ga noe spesielt av seg selv, langt ut over det som sto i jobbinstruksen deres, for en gutt og en familie som ikke kunne vinne den aller siste kampen.

***

BOK: I oktober 2016 kommer boka I MIKKELS LYS, på Pax forlag. Der tar jeg mange av de vanskelige samtalene. Fram til det kan du følge denne bloggen, i ord og bilder av pappa Torgeir W. Skancke. Sjekk Facebook-siden: IMikkelslys, og Instagram: @torgeirwskancke.

Bøker:
Kari Ronge (red.): Mitt liv, mitt håp. Mennesker i møte med alvorlig sykdom og skade. 1998, Grøndahl Dreyer
Aaron Antonovsky: Hälsans mysterium, 2005, Natur & Kultur Akademisk
Anders Mysczak og Simon Nørby (red.): Positiv Psykologi, 2014, Hans Reitzels Forlag
Jon Kabat-Zinn: Livets katastrofer, 2015, Arneberg forlag
Jon Kabat-Zinn: Bli din egen hjelper – 100 leksjoner i mindfulness, 2010, Arneberg forlag
Kåre A. Lie: Innsiktsmeditasjon – en buddhistisk metode, 2002, Pax Forlag
Åse-Marie Nesse (gjendiktning): Tao Te Ching, 2010, Cappelen Damm
Howard C. Cutler, Dalai Lama: Kunsten å være lykkelig. En håndbok i å leve, 2008, Arneberg forlag
Titti Holmer: Lycka nu – en praktisk guide i mindfulness, 2010, Månpocket
Ronda Byrne: Hemmeligheten. The Secret, 2007, Cappelen Damm
May Bente Høiland-Lode Lykkekoden, 2014, Cappelen Damm
Erik Bertrand Larssen: Bli best med mental trening, 2012, J.M. Stenersen Forlag AS
Ivar Vehler: Orkanens øye, 2010, Co-Create publ.
Sten Brinkmann: Stå i mot. Si nei til selvutviklingen, 2015, Forlaget press
Ole Jacob Madsen: Det er innover vi må gå. En kulturpsykologisk studie av selvhjelp, 2014, Universitetsforlaget

Artikler:
Farlig «hemmelighet», Dagbladet, 5.11.2007.
Coacher tar over klasserommet, Aftenposten 30.01.15
Tjener godt på å motivere andre, Aftenposten, 29.12.13
Kreft er ikke en konkurranse, VG 18.03.13
Hva skjedde med det sosiale? Aftenposten 30.12.14
Psykolog: Sju steg til å si nei til selvutviklingen, Dagbladet, 30.01.15,
Kan antikkens filosofi gjøre oss lykkeligere? nrk.no, 24.03.16,
Finn roen ved å trene oppmerksomhet, NRK 28.10.13
Lykkereisen går både fort og sakte, Aftenposten 15.03.14
Lykken er medfødt, 20.12.07 forskning.no
Noe er galt med lykken, Aftenposten 18.10.11

Blogglistenhits

27 Comments

  • comment-avatar
    Merete Simonsen 21. august 2016 (14:52)

    Dette har jeg savnet! Takk for innlegget! Vi trenger en motreaksjon på coachenes og selvlærte motivatorers enkle løsninger på livets vanskelige utfordringer. Vi mennesker er sosiale vesener og utvikler oss kun i relasjon med hverandre. Vår hjerne kan grovt deles inn i 3 nivåer: Kroppshjernen (hjernestammen), følelseshjernen (det limbiske system) og den kognitive hjernen. Når vi kommer til verden utvikles hjernen nedenfra og opp, og uten god utvikling av de to nederste nivåene utvikles ikke evnen til refleksjon. Når vi som voksne opplever krise eller traume, vil alle hjernenivåene bli affisert. Det er derfor man kan oppleve seg maktesløs både kroppslig og mentalt, og overveldet av følelser. Eller totalt nummen i kropp og følelser og med stort tankekaos. Osv. Denne kunnskapen eies desverre ikke av coachene, eller de neglisjerer den, som forsøker å overbevise deg om at alt blir bedre om du tenker annerledes. Uten empati, forståelse og støtte vil opplevelsen av å mislykkes vokse og fôre vår skamfølelse. Jo mer du forsøker å tenke positivt, jo mer negative blir tankene. Hvorfor klarer toppidrettsutøvere det? Fordi de opplever mestring knyttet til idrettsprestasjonene og sannsynligvis ligger ikke deres opplevde problemer i relasjonen til andre. Jeg håper innlegget ditt blir starten på en sårt tiltrengt kritisk holdning til coachene, og at debatten fortsetter.

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 21. august 2016 (18:08)

      Dette var interessant informasjon. Jeg var ikke klar over det du forteller om her, men jeg opplever at det rimer med det jeg selv har tenkt. Ikke minst det du sier om toppidrettsutøvere. Jeg tenker at det er noe helt annet å jobbe for et mål høyt der oppe, som nærmest skinner over deg som ei stjerne, sammenliknet med å kjempe mot et traume eller alvorlig sykdom. Ja, jeg håper også at debatten vil fortsette om dette. Vennlig hilsen Torgeir

  • comment-avatar
    Henriette 21. august 2016 (15:05)

    Tusen takk for et godt innlegg. Som mor til et barn med en alvorlig diagnose, der det florerer med mer eller mindre gode råd på veien, var det veldig godt å lese dette. Det viktigste i vanskelige situasjoner i livet, er som du sier, omsorg fra familie og venner. Husker jeg en gang skulle på et foredrag en prest skulle holde om vanskelige situasjoner i livet, rett etter at diagnosen var gitt. . Men foredraget ble avlyst, og som erstatning kom en av disse coachene med morsomme historier og glatte floskler så det holdt. Jeg var rasende da jeg gikk fra foredraget! Det var absolutt ikke noe slikt jeg trengte i den situasjonen jeg var i da..

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 21. august 2016 (20:11)

      Hm – nei, i livets verste øyeblikk/ perioder, trenger man ikke lettvinte råd. Dem er det dessverre mange av. For å kunne veilede mennesker i livskrise på en god måte, forteller min ringe innsikt meg at man både trenger utdannelse og erfaring. De klokeste menneskene jeg har møtt, som jobber i helsevesenet, er de som har har vært gjennom alvorlige tap eller traumer selv. De vet noe om hvilke «bunnløse dyp» noen mennesker kan bli kastet ned i. Situasjoner de på ingen måte har hatt styring over selv…

      Masse lykke til med det du og dere står i!

      Vennlig hilsen Torgeir

  • comment-avatar
    Bent 21. august 2016 (17:22)

    Livets realiteter, sykdom, død, brudd, kan ikke coaches vekk. Å akseptere livet med de fakta som er, snakker ikke coachingbransjen så mye om, naturlig nok fordi det er et vanskelig emne som ingen overvinner og det kreves en ærlighet som kan være smertefull å dele og øse av fordi man må vise seg selv som et menneske som har levd. Det er lettere å øse og dele av det som er kult, og inn, som er «politisk korrekt mentalt» Å tenke positivt er jo veldig ¨in¨. Jeg tenker: man trenger forskjellig ting til forskjellig tid. Coachingbransjen og det som kommer frem i bøkene, liker noen å lese og høre, og for andre, er det en bomtur mht. hva livet deres trenger. SÅ, jeg tenker: søk det som virker og som trengs, i den situasjon, man står i og av de som har stått i lignende situasjon. Noen liker ukeblad, noen liker aviser, noen liker internett, noen liker å vite gjennom andre menneskers erfaring. Ingen av de kilder er feil, ingen er syndebukk, fordi vi velger selv, hva vi gir oss og omgir oss med i en spesiell setting for å søke styrke, trøst og aksept. Ingen kan gi tilbake en sønn som er død, og feilslåtte teknikker eller en syndebukk av en industri, forandrer ikke på akkurat det. Tapet er et tap, og det å la såret gro igjen på en god måte uten syndebukk, kan bidra til en mer reflektert motivator, som kan gi et enda mer voksent budskap, uten at noe annet er feil. Folk liker ofte enkle løsninger. Det selger også bedre faktisk. Andre igjen, liker løsninger og budskap som også inneholder de mer vanskelige temaene i livet. Vi mennesker er forskjellig, så folk oppsøker det de er klar for å høre om. Uansett: Kondolerer Torgeir. Jeg ønsker deg vel hjem og vel frem, på den veien du er på, ved å dele erfaringer om livet. Hilsen Bent

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 21. august 2016 (20:17)

      Tusen takk for innsiktsfull kommentar fra deg. Jeg følger deg i det du sier. Nettopp fordi du har nyansene; de som så ofte forsvinner i de forenklede diskusjonene. De mer krevende budskapene kan være vanskelig å «selge» for en motivator som ønsker å skaffe seg et renommé. Det er enkelt å hoppe opp og ned på en scene og rope om «entusiasme og begeistring». Man får masse applaus, og gir salen en boost som varer fram til neste morgen. Heldigvis finnes det unntak, som er mer krevende å ta inn over seg, men som varer lenger. Eksempelvis en Finn Skårderud eller en Atle Dyregrov.

      Takk igjen.
      Vennlig hilsen
      Torgeir

  • comment-avatar
    Eldrid A. Bakk 21. august 2016 (21:49)

    Takk for eit godt formulert, så på kornet, og sårt trengt motreaksjon mot dagens «vellykket» samfunn. Det trengs virkelig og bli jekka ned frå sin høye hest» tankens makt», eller tankemåten trenger bli meire ydmyk.Vi trenger meire empati. Har sjølv slitt med smerter i 30 år, og møtt slitsome holdninger .Vanskelig og berre finne respekt for det eg holder på med, når andre så lett veit kvifor og korleis .Eg vokser med mestringa av mine smerter og eg syns du også lykkes i din takling av din fortvilelse og smerter du har skrevet ein veldig godt artikkel om ein sak som er veldig ein sanhet i tida . Helsing Eldrid

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 22. august 2016 (08:16)

      Takk selv, for et viktig innspill om dette temaet. Ja – helt enig med deg: Det trengs større grad av ydmykhet, og mer empati. Det finnes så mange som mener de har funnet Fasiten, og som roper det ut for all verden. Vi er egentlig alle eksperter i våre egne liv. Man skal ha svært stor livserfaring og klokskap før man gir andre mennesker råd. Dessuten er det heller ikke alltid det finnes svar på. Lykke til uansett, med det du sliter med. Og takk igjen. Beste hilsen Torgeir

  • comment-avatar
    Arne-Sverre Vassbotn 21. august 2016 (23:43)

    Disse «Hjelp til selvhjelpsbøkene» som du nevner og disse coachene, er mest egnet for dem som fra før er egosentriske, de som skal vinne og være best i alt, alltid, de som «aldri» er syke og som ser på en kroppslig svakhet og noen kilo for mye som en styggedom.

    Disse vil aldri kunne bidra noe særlig positivt for tilfeller som bl.a. du og din familie har vært gjennom. Disse vet sjelden hva som er lykken i livet.

    Jeg vil ikkje si at dere kjempet en kamp for Mikkel som dere var dømt til å tape. Jeg vil si at dere kjempet en kamp for å komme i mål på best mulig måte for den det gjaldt som mest for. Dere kom i mål og resultatet kan dere være stolte av. Av det jeg har lest om dere og bildene jeg har sett… Visst har dere hatt det tungt og trist og jeg kan bare tenke meg hvor hardt det har måttet vært å vite at det går en vei uansett. Men når man leser og ser bilder, ser på alle de gode øyeblikkene Mikkel fikk, at han hele tiden hadde mor, far, søsken, familie, slekt og venner rundt seg, at han følte seg verdsatt og trygg på at noen alltid var der for ham, så kan man ikkje annet enn å si at dere kom i mål og at resultatet er til å være stolte av. Det å vite at man er noe for noen, vite at man har gjort det man kan for å hjelpe, vite at man har bidratt til at en lidende og trengende har hatt gode og verdifulle øyeblikk, er ikkje det å lykkes, så lurer jeg på hva lykke er…

    «Life is what you make of it…» Dette er et ordtak som har vært til stor hjelp for familien min og meg gjennom våre år siden januar 2008. Finn lyspunkter underveis og bruk dem og vær til stede for hverandre, ikkje minst la andre få lov å bidra hvis de vil og kan. Ingen er sterk alene.

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 22. august 2016 (08:22)

      Takk for melding fra deg – her sa du mye viktig. Som at det ikke handler om å vinne i slike situasjoner, og egentlig heller ikke å tape. Sykdom er ikke, og kan aldri bli noe som likner idrett. Det finnes ingen forklaring, ingen klar mening, ingen fasit på det å gå gjennom slike ting. Det er kanskje ikke alt som skal forklares i det hele tatt. Hva som dypest sett er meningen, vet bare de som står i det. Derfor kan man heller ikke dele ut et kart og kompass til alle mennesker som står i krise, og peke på det og si: Gå den samme veien som meg.

      Takk igjen.

  • comment-avatar
    Erica Grunnevoll 22. august 2016 (00:57)

    Du skriver klokt, du skriver ut i fra levd liv. Takk! Som coach, som leder i Den Norske CoachForening og som prest synes jeg også det er tragisk med alle lettvintheter som florerer, alt quick-fikset. Som jeg selv sier endel ganger: Det burde arrangeres bokbål i forhold til noen av disse bøkene. Og flere foredragsholdere og coacher burde skamme seg lang ned i støvlene over sine lettvintheter. Det er et hån mot det sant menneskelige. Og det er misbruk av en metode. Det er trakassering av mennesker som virkelig sliter å servere dem «tenk positivt» sitater. Tenk om jeg som coach og prest skulle si til mennesker som nettopp har feks mistet barnet sitt – tenk positivt; – da burde jeg minst ha mistet kappe og krage og coachtittel. Det jeg kan – er som du skriver – jeg kan være medmenneske, jeg kan være der for dem. Jeg kan ikke ta lidelsen fra dem, den forferdelige smerteveien de må gå – jeg kan være der – uten lettvint trøst. Dessverre er det mange useriøse i foredragsbransjen og i coachingbransjen. Det finnes kjappe useriøse coachutdanninger med egne hussertifiseringer – selvoppnevnte guruer. Mitt råd – ligg unna. På bransjen vegne ber jeg om unnskyldning. Men vær så snill – ikke gre alle over en kam. Heldigvis er det også dyktige, seriøse coacher med menneskekunnskap, kompetanse, ydmykhet og etisk ryggrad. Den Norske CoachForening er en bransjeforening som arbeider for å heve kvalitet og seriøsitet. Min anbefaling: Sjekk om coachutdanningen til coachen er godkjent av den Norske CoachForening(DNCF) og følger kravene til Norsk Bransjestandard for coaching. Kun et fåtall av de som kaller seg coacher er «DNCF sertifiserte coacher». Sjekk utdanning og referanser på coach. Det finnes dessverre keiserens nye klær der ute, og det finnes heldigvis også flere dyktige coacher der ute, medmennesker som ser, som lytter, som er til stede.

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 22. august 2016 (08:38)

      Takk for viktig melding fra deg!

      For meg handler dette mye om ydmykhet – at mennesker i omsorgs- og hjelperoller kan og bør gå inn i rollene med stor grad av ydmykhet overfor den som ber om hjelp. En som kjøper ei selvhjelpsbok ber jo egentlig også om hjelp. Dessverre er det endel som mener at de har funnet «fasiten» på hvordan man kan håndtere en livskrise. Jeg liker ikke alltid retorikken i slike bøker. Det blir nesten som i endel «gladkristne» miljøer der man bare skal smile og le.

      Jeg var på et foredrag med (nå biskop) Per Arne Dahl og den svenske pastoren Tomas Sjödin, med den (i mine øyne) mer «gladkristne» Jan Erik Larssen som «programleder». Sjödin har mistet to barn i alvorlig sykdom. Jeg liker ham så godt fordi han har denne store graden av ydmykhet i forhold til livet, og i forhold til å finne alle svar i en slik livssituasjon. Jeg husker så godt Larssen stilte ham et nærmest retorisk spørsmål: – Men har dette gjort deg sterkere i troen? Sjödin svarte enkelt og greit: – Nei. Deretter utdypet han svaret på en så fin og interessant måte, om hvor mye han hadde slitt med å finne mening.

      Jeg synes yrkeskombinasjonen din høres spennende ut. Kanskje endel av coachene eller motivatorene «der ute» skulle tatt en kveld med deg, for å få vite litt mer om hva live kan romme av krevende innhold…

      Vennlig hilsen
      Torgeir

  • comment-avatar
    Haakon wiig 22. august 2016 (06:37)

    Meget viktig bidrag. Tankevekkende og helt i tråd med min egen erfaring. Etterlatt etter Unni som levet 10 år med brystkreft til hun døde 49år gammel. Aldri noen quick fix, men mange gode leger og ikke minst sykepleiere var så vikitg. Enkle løsninger fra folk uten erfaring duger ikke.

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 22. august 2016 (08:41)

      Selv takk for å fortelle om din viktige erfaring!

      Livets harde skole – den kan ikke krittes opp på ei tavle, vises på en powerpoint, ropes ut som et foredrag. Den må leves, dag for dag, og natt etter natt. Jeg ønsker ikke noen som går foran meg, som snur seg og som roper: Her går veien! Jeg vil heller ha noen som orker å gå ved siden av, og som jeg kan lene meg på når jeg holder på å falle.

      Vennlig hilsen
      Torgeir

  • comment-avatar
    Jan Otto Hovda 22. august 2016 (09:16)

    Takk for tankevekkjande innspel til temaet sjølvhjelp, sjølvutvikling og positiv tenking. Det er ikkje vanskeleg å vere med på kritikken du ordber. Likevel: Kven skal ta ansvar for mi lykke (for mitt liv, min situasjon, mine opplevingar/erfaringar) om ikkje eg sjølv? Kva er alternativet til å tenke positivt, eg klarer meg, eg (vi) får det til, eg skal vere til stades i livet mitt, same kva som hender (mindfulness)? «Vi blir preget som barn, men tar våre beslutninger som ungdom» (og voksne). Skyld/straff/skam – dette er parameter som er tett knytt opp mot lykke og det gode liv i vår kultur. Dersom eg, eller nokon av mine, vert sjuk, rusavhengig, kriminell eller ikkje lukkast i livet, så kan det oppfattast som straff, og må det vere råd å tilvise skuld. Nemesis divina. På kva vis kan vi bryte med denne tradisjonen? Og kva med kamp- og krigsspråket som vi stadig vekk brukar? Kva har vi til dømes igjen for å setje ein krigsmetafor som ramme rundt alvorleg sjukdom? (han vant/tapte kampen mot kreften) Ved å stille opp slike metaforar går vi inn i eit spenn mellom vinnar og tapar. «Eneren» har toaren og trearen som implisitte føresetnader. Eg er samd i at det er mange gode impulsar å hente i bøker om sjølvutvikling og mental trening, det er faktisk sant om mykje som står på trykk eller publiserast digitalt, sjølv frå bøker som «Bli best», eller frå intervju med «superenere» som t.d. Zlatan i Dagbladet nyleg: «Hvis laget gjør det bra, gjør også individet det bra. Jeg prøver å bidra med mitt beste.» Oppskrifter (på lykke, det gode liv) sel godt. Det er kjekt og kan vere nyttig med kokebøker. Men «man tager, hva man haver».

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 22. august 2016 (19:01)

      Hei, og takk for kommentaren din! Det er mange spørsmål du stiller her. Det kan være vanskelig for meg å gå inn på alle. Men det første: Hvem skal ta ansvar for min lykke hvis det ikke er meg selv? Teoretisk kan man si at du har rett; vi er alle ansvarlig for våre egne liv, å leve dem, å handle, å stå til ansvar dersom det går ut over andre mennesker. Ingen andre kan leve våre liv for oss. Dette blir på en måte et filosofisk/ etisk spørsmål. I praktisk liv mener jeg det stiller seg annerledes. Det er ikke slik at mennesket skal «fratas» sitt eget ansvar for å leve livet på best mulig måte, inkludert å forsøke å takle motgangen det står i. Det er ikke det jeg mener. Det er også derfor jeg sier i kronikken at det for det fleste er mye å hente i mentale teknikker. Det blir på en måte å velge en «offensiv» holdning til eget liv og det som hender oss av omstendigheter.

      Mitt hovedpoeng med denne teksten, er at pendelen har svinget for langt. Jeg opplever at mantraet eller trenden i dag er slik at det KUN er deg selv som er ansvarlig for egen lykke. Og de som prediker dette budskapet er i hopetall. Budskapet er noenlunde det samme, med noen små variasjoner mellom de ulike forfatterne, mentaltrenerne, coachene osv. Det er ikke tvil om at positiv psykologi har noe for seg. Jeg er overbevist om at mange «hverdagsmennesker» som egentlig har det rimelig greit i livet sitt, men som ikke evner å se alle de positive tingene i livet, har godt av å trene seg i eksempelvis oppmerksomt nærvær. Problemet kommer når nøyaktig det samme budskapet blir presentert overfor mennesker i alvorlig krise. Man kan ikke forvente at mennesker som har mistet barnet sitt, som kjemper mot en svært alvorlig diagnose, som har opplevd store traumer – bare kan gå og kjøpe seg ei bok og «tenke seg lykkelige». Slik fungerer ikke hverdagen når man er så langt nede at man knapt orker å åpne ei bok. Det de behøver er tett oppfølging. Det kan gjerne være fra en dyktig coach. (Da mener jeg en som har utdannelse og erfaring med dype livskriser, og ikke bare idrett.) Men i tillegg mener jeg at mange «motivatorer» i dag glatt overser verdien av relasjonell støtte. I alle fall slik det fremstilles i populærlitteratur og artikler. Hvis man ikke forstår styrken og verdien av relasjonell støtte. (Trøst, omsorg, medfølelse, praktisk hjelp), er min overbevisning at man neppe har erfaringsbakgrunn fra store livskriser selv.

      Jeg vet ikke om jeg forsto deg rett i alle betraktningene, men jeg tror jeg begrenser meg til dette.

      Vennlig hilsen
      Torgeir

  • comment-avatar
    Lene Fjellheim 22. august 2016 (11:24)

    Jeg har vært så heldig å få jobbe som ledercoach de siste 15 år. Fokus har vært på arbeidsliv; hvordan stå i rollen som leder, leders identitet, god kommunikasjon, evne til gjennomføring mm. Uansett hvilken leder jeg har jobbet sammen med har samtalene også alltid handlet om private utfordringer. Vi er hele mennesker og når vi sliter privat vil dette også påvirke oss i vår profesjonelle rolle.
    Livet kan være beintøft! Og det virker på meg som noen får større og tøffere utfordringer enn andre.
    Jeg er dypt imponert over den balansekunst mange mennesker utøver når de skal håndtere livets kriser.
    Det handler sjeldent om å tro på quick fix. Ei heller å tro at en positiv innstilling fikser alt.
    Min erfaring er at mennesker som takler motgang og klarer å leve videre med sine arr har akseptert at livet til tider er bånn urettferdig. Akseptert at fremtids drømmer kan bli knust av faktorer vi ikke kan rå over.
    Og allikevel klarer de å finne en mening for å leve videre. Og leter etter de små ting som slipper solgløtt inn.
    Klarer å ha galgenhumor og tillater seg små lykke øyeblikk som et smertefritt øyeblikk, status quo fremfor tilbakefall, et smil, et vennlig blikk, en klem når du trengte det mest.
    Og det handler vel da også om å tillate seg å tenke postitivt tanker?
    Det sies at vi har mellom 40-60′ tusen tanker i døgnet. Dersom alle disse er katastrofe tanker, forbannelser over livets urettferdighet og motløshet er veien tilbake til hverdagen tung og bratt.
    Som rektor av Norges største coachutdanning som følger bransjestandard og etiske retningslinjer fra http://www.DNCF.no er jeg trygg på at våre utdannede coacher også håndterer den balansekunst å være et medmenneske som fasiliteter sine kunder til å håndtere livets mange fasetter.

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 22. august 2016 (21:37)

      Takk for innspill! Ja – det å ha evnen til å se så positivt man kan på utfordringene kan helt klart være til hjelp. For de fleste, i mange av livets situasjoner. Spesielt tror jeg dette er nyttig i de oppgavene vi til vanlig står i; jobb, hverdag, familieliv. Jeg sier også dette i kronikken min. Mitt hovedpoeng handler om de situasjonene eller periodene i livet der de virkelige katastrofene inntreffer. Det er DA jeg betviler at endel av «hjelperne» på markedet har den kompetansen og erfaringen som skal til. Dette vil selvsagt gjelde alle yrkesgrupper og utdanninger som jobber med mennesker i krise. Det er heller ikke alle psykologer som har de personlige egenskapene som skal til! Forskjellen er artiklene, bøkene og hjemmesidene, der det jeg vil kalle floskler slynges ut. Når du er i den virkelige katastrofen trenger de aller fleste av oss tett oppfølging over tid. For de fleste mennesker i mer «vanlige» utfordringer, vil det ikke være så vanskelig å endre tankesettet i positiv retning. Men i «katastrofetilstanden» vil mange ikke ha krefter til engang å åpne en bok, ta en telefon/ initiativ til å bestille time hos en terapeut. Og det er her jeg snakker av erfaring.

      Min erfaring er at de aller beste «hjelperne», enten de jobber som leger, sykepleiere, psykologer, sosionomer eller andre terapeuter, er de som har personlig og direkte egenerfaring med å alvorlig sykdom og død. Det gir dem en tilleggsdimensjon, en erfaring som gir dem en større grad av ydmykhet enn kun kursene og utdanningen kan gi dem.

      Og det er i en slik sammenheng at mye av den retorikken mange av coachene (med eller uten sertifisering), motivatorene og mentaltrenerne strør om seg med, godt over grensen til det uetiske. Her er det liksom ingenting som ikke kan fikses. Jeg savner en langt større grad av ydmykhet. Fordi, når man står i de virkelige utfordringene, finnes det ikke alltid svar. I alle fall ingen fasitsvar.

      Jeg er helt sikker på at det finnes mange svært dyktige coacher, mentaltrenere og motivatorer. Men mange av dem ville stått seg på ikke å ta munnen for full, spesielt ikke i det de skriver av bøker.

      Jeg er fullt klar over at det er stor forskjell på hva mennesker «tåler» og «aksepterer» av motgang. Noen vil med rette si at vi mennesker tåler langt mer enn vi tror. Men noen type erfaringer – som feks å miste et barn – er så sterke at de mer enkle rådene som f.eks «galgenhumor» (noe jeg selv faktisk klarte å ha da jeg fikk testikkelkreft, men ikke gjennom de 900 sykehusdøgnene og 20-30 direkte livstruende situasjonene sønnen min gjennomgikk) ikke er nok. I slike situasjoner må det være helt greit om man ikke klarer å «akseptere», «gi slipp», sette på en morsom film, eller visualisere at man er lykkelig på en øde strand. (Nå setter jeg det litt på spissen, men likevel ikke helt fremmede råd i noen av Cappelen Damms bøker.
      Jeg mener altså at det må være større rom for nederlag. Å bli møtt og sett med empati og medfølelse i større grad enn å føle at man blir satt krav til…

      Som du forstår så er nok ikke jeg like trygg som deg på at (endog de sertifiserte) coachene har det som trengs. Men jeg ser fram til at utryggheten min blir motbevist!

      Vennlig hilsen
      Torgeir

  • comment-avatar
    Elin Thorsen 22. august 2016 (16:55)

    Takk for din innsikt og personlig deling av erfaring. Vilje, mot og krefter til å kritisere. Klokskap til å formidle. Jeg har dyp respekt for det du bærer fram.

    Dette blir en lang kommentar, i overkant lang ser jeg. Du berører noe som betyr mye for meg. Griper rett inn i mitt liv.
    Jeg er høgskoleutdannet sosionom og har arbeidet med kriserammede mennesker med smertefulle liv, store og små, i over 25 år. Jeg har også selv erfart store, gjennomgripende kriser i livet. Følt stor smerte i meg selv og på vegne av mennesker jeg elsker. Jeg har vært heldig, som du, og har trygge relasjoner rundt meg. Det er varme relasjoner med gode mennesker som har båret meg gjennom krisene; familie, venner, kolleger. Det har vært langvarige kriser, vi snakker om mange år. Det er dette som legger grunnlaget for mitt eget mot til å se, mitt varme hjerte som vil forstå og min vilje til å gå ved siden av, stå støtt når noen er i ferd med å falle og til å strekke meg lenger enn langt. Både privat og profesjonelt.

    Jeg tor at min første oppdagelse av at jeg kunne ta noen grep, var da jeg leste en bok av Louise Hay, jeg var i 20 årsalderen. En selvhjelpsbok. Etter det leste jeg flere, men syntes alltid det var vanskelig å sette ordene om i handling, så jeg ga opp. På et tidspunkt i livet trengte jeg en kraftig kursendring i livet, og ba legen om å bli henvist til en dyktig psykolog. Det var jammen ikke lett, med ventetid på minst 1,5 år den gangen. Jeg fant raskere hjelp innen NLP og coaching, hos dyktige, velutdannede mennesker. Det ga meg styrke og innsikt til å ta nye og kloke valg, som kom fra mitt indre. Livet ble betraktelig bedre, men det var ikke nok. Hodet kom på plass, men jeg kjente lenge på at det var noe som manglet. Jeg hadde behov for kroppsorientert terapi, og fant på egenhånd fram til privat behandling hos dyktige, velutdannede mennesker spesialisert i sjokk, stress og traumer. Jeg har også for lengst funnet fram til stabiliserende meditasjon, yoga, qi gong – som jeg har fått lære hos varme, dyktige instruktører. Alt dette har lært meg til å bære meg selv gjennom alvorlige påkjenninger hjemme og på jobb. Ingen kvikkfiks altså, men årelang trening. Learning by doing. Jeg er nå 52 år.

    Jeg har de siste 12 årene valgt å videreutdanne meg til DNCF Sertifisert Coach, og til traumeterapeut i Somatic Experiencing ; på bakgrunn av de gode erfaringene jeg selv har gjort. Kan det hjelpe meg, kan det garantert hjelpe noen andre, er min tanke. Coaching kalles en «top-down» metode og SE en «bottom-up» metode. De utfyller hverandre. Dette har jeg brukt mange år på. Det krever hardt arbeid med stort krav til egenutvikling; det koster penger, tid, egeninnsats. Jeg opplever meg altså ikke som selvlært coach, men føler behov for å gå nærmere inn på de to spørsmålene du stiller.

    Spørsmål 1. Har de selvlærte coachene den kompetansen som skal til for å veilede mennesker i alvorlig livskrise?

    Først av alt er jeg litt usikker på hva du legger i begrepet selvlært coach. Jeg kommenterer med forståelse av at en selvlært coach er en coach uten coachutdanning. Er jeg på rett spor, eller tenkte du på noe annet ?
    Siden Coach ikke er en beskyttet tittel, og hvem som helst kan kalle seg det, finnes det også mange fagpersoner som kaller seg coach uten å ha tatt noen spesialisering i coaching som metode. Som sosionom kunne jeg også kalt meg coach. Ville jeg da vært regnet som selvlært i dine øyne ? Jeg ville vært det i mine øyne. Som sosionom har jeg kompetanse på alvorlige livskriser men manglet fordypning i samtalemetodikk. Derfor valgte jeg å investere tid og penger i å lære meg coaching som metode. For meg innebærer det et ansvar å kalle meg coach. Jeg tror noen av oss kjenner mer på det ansvaret enn andre. Jeg har hatt behov for å kvalitetssikre arbeidet mitt, derfor har jeg valgt å bli sertifisert DNCF Coach, med godkjenning som registrert helsecoach i tillegg. Jeg kan forstå at ikke alle gjør det, det koster mye.

    Å veilede mennesker i alvorlig livskrise krever, slik jeg ser det, innsikt, kunnskap og bevissthet som jeg tenker det er krevende å lære seg selv, men ikke umulig. Noen er mer menneske-kloke enn andre, har betydningsfull livserfaring, god selvinnsikt og er trygge. Uten formell utdanning vil de kunne gjøre en god jobb i å veilede andre i alvorlig livskrise. (Jeg har selv slik erfaring, så kanskje jeg nå framsnakker meg selv. Du får ta litt høyde for det. )

    Jeg har dessverre opplevd gjennom et langt yrkesliv at å ta utdanning ikke nødvendigvis gir denne kompetansen. Vi ønsker at kunnskap skal gjøre oss kloke, men utdanning gjør ikke folk automatisk til gode medmennesker og veiledere for andre.

    Evne til veiledning handler for meg i stor grad om personlig egnethet, vilje til å bearbeide egne tema, innsikt og ydmykhet. Seriøsitet. Kunnskap til å forstå når noen trenger terapi og la andre overta. (Som du ser skiller jeg mellom veiledning og terapi/behandling, i ditt spørsmål skriver du veiledning )

    Spørsmål 2. Og hva med de menneskene som ikke lykkes? Som kjemper mot sykdom og traumer, som prøver så godt de kan, men som likevel ”taper”. Som kjenner skammen over det dobbelte nederlaget. Hvor er rommet for at deres verdi som mennesker ikke er avhengige av prestasjon?

    Jeg håper mange som leser dette spørsmålet tar det til ettertanke. Vi trenger rom for å bare være menneske, være til, og få ta den tiden vi trenger til å finne livskvalitet når livet er ubarmhjertig hardt. Ropet i samfunnet om prestasjon på alle plan er uverdig. Det skygger for at livet kan ramme hver og en av oss hardt, urettferdig og brutalt. Når mange nok roper kan det redusere viljen til solidaritet, og å være der for andre over tid. Det forventes hele tiden endring til det bedre, mer egeninnsats, mer prestasjon. Jeg ser mye uforstand innen offentlige systemer jeg samarbeider med. Jeg erfarer saksbehandlere og veiledere som legger press på mennesker som strever for å beholde livet; mennesker som strever med alvorlige skader, kronisk sykdom , alvorlige traumerfaringer. Krever innsats og prestasjon, og gjør evalueringer som påfører folk skam og nederlag. De gjemmer seg bak politiske krav. Det er ikke bare forfattere av selvhjelpsbøker, foredragsholdere og selvlærte coacher som trenger justere synet på prestasjon. En stor del av samfunnet vårt trenger det. Den innsikten du har fra å bli kastet inn i et krevende og ubarmhjertig liv med stor lidelse er svært verdifull. Jeg er veldig takknemlig for at du skriver om det.

    Jeg har i mitt lange yrkesliv møtt mange alvorlig traumatiserte mennesker, og erfart og sett mye skam og opplevelse av nederlag. Jeg erfarer dessverre hele tiden at folk som ønsker terapi, ikke kommer til i det offentlige behandlingsapparatet. Det er fullt. De henvises og avvises, eller settes på venteliste, lenge. Slik jeg selv opplevde det i 2004. Jeg ønsket etterhvert å utvikle meg til å bli enda bedre i å kunne ivareta mennesker med smertefulle livserfaringer. Jeg har derfor bygget på med 3 år videreutdanning til traumeterapeut. Det har gjort meg godt. Jeg har lært grundig hvordan den tredelte hjernen og det autonome nervesystemet fungerer, slik Merete Simonsen beskriver det godt i en tidlig kommentar.

    Du skriver
    «Jeg ønsker ikke noen som går foran meg, som snur seg og som roper: Her går veien! Jeg vil heller ha noen som orker å gå ved siden av, og som jeg kan lene meg på når jeg holder på å falle.»

    Jeg tenker du favner essensen av alt vi trenger når livet står på som verst.
    Du avslutter med et så vakkert avsnitt; Vi trenger hverandre.
    Vi trenger at menneskene rundt oss er villige til å gå den ekstra milen sammen med oss når vi lider. Og at de vi skal forholde oss til som profesjonelle våger å strekke seg lenger i møte med oss. Du setter ord på det mange jeg har møtt, og jeg selv, husker etter alvorlige kriser; den / de som vi opplever virkelig er der, sammen med oss og våre kjære, – som så, hørte og forstod og gjorde mer enn forventet.

    Tusen takk. Jeg ser fram til å lese boken din.

    • comment-avatar
      Torgeir Skancke 26. august 2016 (15:25)

      Kjære deg.

      Takk for lang, grundig og klok kommentar til innlegget mitt. Jeg beklager at jeg ikke har svart før; jeg fikk så mye respons, også i form av ganske lange meldinger som jeg har måttet bruke tid på – i tillegg til det jeg jobber med ellers. Jeg har alltid som mål å svare alle, men ser at det kan bli vanskelig noen ganger; som i dette tilfellet.

      Først vil jeg si at noe av intensjonen med innlegget mitt var nettopp å sette en dagsorden, skape debatt. Jeg føler at tida er overmoden for å «svinge pendelen litt tilbake» på dette området. Derfor har jeg brukt noen retoriske virkemidler og iøyenfallende ord, eksempelvis «busi-mindful-ness», og «selvlærte coacher». Samtidig står jeg fullt og helt for innholdet.

      Når jeg brukte uttrykket «selvlært coach», så var det med med en viss baktanke på noen av aktørene i bok-, og foredragsmarkedet. De har sikkert gått endel kurs, eller de kan ha helt andre typer utdannelser, som de mener gjør dem egnet til å «coache» andre mennesker. Jeg gjorde dette uten å nevne navn. Jeg er klar over at jeg da også står i fare for å stigmatisere andre coacher med solid bakgrunn, slik du har, og som jobber grundig og seriøst med mennesker i alvorlige kriser. Jeg burde ha presisert at det er stor forskjell her.

      Ellers følger jeg deg fullt og helt i alt du skriver. Det som var min hovedagenda, er hvordan endel mentaltrenere, motivatorer og coacher, spesielt i bøker, populærartikler og foredrag, bruker en i overkant «lettvint» retorikk. Jeg opplever at «selvhjelpshylla» og ukebladene har vært overfylt av en type retorikk og visuell kommunikasjon som er mer egnet til å skape «avstand» til det «vellykkede livet» for mennesker som sliter, enn å gi dem noe som kan hjelpe.

      I løpet av den siste uka har jeg fått en rekke e-poster og meldinger, bl.a fra flere leger. Jeg tar sjansen på å publisere en av dem anonymt: «Hvis det er deg som har skrevet artikkelen i Aftenposten i dag; tusen takk,- jeg applauderer alt du skriver. Jobber som kreftlege og ser hvordan motivatorenes pågåenhet er til skade for mennesker med alvorlig sykdom. En gang fikk vi kolleger tilbud om kurs med en slik gjeng, for å takle arbeidssituasjonen bedre. Altfor mye snakk om hva Martin Johnsrud Sundby tenker på når han skal opp den fæle bakken først!!»

      Sammenlikningen med toppidretten i seg selv er til liten nytte for mennesker som befinner seg i «katastrofer». Og det er her jeg mener at endel «selvhjelpere» opptrer spekulativt. De lister riktignok opp endel øvelser man kan gjøre, men når man er i de største (inkludert langvarige) krisene i livet, så er min erfaring at man bare i minimal grad er mottakelig eller i stand til å tilegne seg metodene. Det man trenger, er tett og direkte oppfølging, slik du snakker om.

      Takk igjen for innsiktsfull kommentar. Jeg håper mange leser den.

      Vennlig hilsen
      Torgeir

      • comment-avatar
        Elin Thorsen 1. september 2016 (13:27)

        Veldig fint å få vite at du satte pris på ordene mine, jeg støtter deg i alle dine refleksjoner og kritikk. Takk igjen for at du løfter fram denne debatten. Ser at det ble mye å forholde seg til; du er god som svarer oss alle, når du kan. Ønsker deg alt godt framover Torgeir.

        Beste hilsen Elin

  • comment-avatar
    Trine Åldstedt 22. august 2016 (21:42)

    Som flere av mine kolleger over her, vil også jeg takke deg for at du setter fingeren på et viktig aspekt i en profesjon jeg personlig er stolt og ydmyk utøver av. Jeg har praktisert som coach siden sent nittitall, og vært en aktiv del av utviklingen av Norsk bransjestandard for coaching. Jeg er også grunnlegger og eier av en ledende coachskole hvor vi har utdannet hundrevis av coacher gjennom mange år.
    Jeg er selv coach, NLP – trener, motivator, forfatter av selvhjelpsboken Alt sitter i hodet. Jeg er også et medmenneske, både profesjonelt og personlig.

    Det er store forskjeller i grunnholdning, faglig dybde og erfaringsgrunnlag i markedet av coacher, motivatorer og kurs i selvutvikling.

    Det er dessverre tilfeller som det du beskriver. Men det er også et godt utbud av annet kaliber. Alle vi som jobber med mennesker og bistår i utfordringer og nød, har et stort ansvar. Det er en dønn seriøs jobb, hvor etikk, kompetanse og ærlighet, er viktig. Grensesetting – også for seg selv, å leve det en lærer og å huske å være medmenneske, er avgjørende.

    Yrket som coach er svært givende. Å bistå mennesker, både i glede, vekst og mestring, men også dyp sorg, frykt, engstelse, og mangel på mestring, er dypt meningsfylt. Å få vandre side ved side med andre medmennesker er vakkert på et eksistensielt plan.

    Livet er ingen dans på roser. Det er mer en seig vandring i kneiker, lange drag, over juv, i bakker og med en ny topp i horisonten hver gang vi tror vi har nådd toppen.

    Fra naturens side er vi rustet til å tåle bunnløse smerter, sorg og komplett uforståelig jævelskap. Vi har det i oss at vi kan møte det og komme gjennom til en ny hverdag som også rommer glede, latter, håp, tro og lykke.

    På den veien, som ellers i livet, i vår vandring i oppoverbakker og seige heng, er tankens kraft, kunnskap om hvordan kroppen og hjernen fungerer, innsikt og erfaring i hvordan mennesket gjennom sansebruk styrer den indre kjemikalieproduksjonen som så skaper følelser, påvirker meningen vi derigjennom tillegger hendelser og til slutt former vår virkelighet, av betydning.

    Både før, under og etter hendelser i livet, i øyeblikket NÅ og de som skal komme, er kunnskap om hjernen, emosjonell og mental mestring livsendrende, og en uvurderlig hjelp og støtte.

    I den læringen, i den utviklingen og for den erfaringen, er vi sårbare. Derfor er det av betydning å være våken på hva en velger. Det finnes ingen short cuts, quick fix eller sim salabim. Søk etter kvalitet, faglig ekspertise og praksis som viser til resultater. Det finnes og det hjelper.

    Mvh Trine

  • Viktig debatt: Quick fix og lettvinte løsninger fra coacher og motivatorer faller feil ut - 23. august 2016 (10:47)

    […] Ulykke er din egen skyld SELVHJELPSTRENDEN: I dag er du selv ansvarlig for din egen lykke. Til og med i en alvorlig sykdomssituasjon skal du tenke som en toppidrettsutøver: Du skal vinne! Men hva hvis du taper? […]

  • comment-avatar
    Anonym 24. august 2016 (00:43)

    Torgeir,

    Takk for at du løfter et veldig viktig tema.
    Jeg er enig med deg i at trender er noe vas. Fordi alle ikke er like, og vi skal ikke alle være like, gå i samme retning, eller sammenlikne oss med andre. Mener jeg. Etter mitt synspunkt, bygger coaching også på dette grunnprinsippet. Men vi kan likevel lære av andre.

    Her er mine svar til deg:
    1. Noen coacher og veiledere har den kompetansen og erfaringen som skal til for å hjelpe mennesker med det de trenger hjelp til. Hva som er en «livskrise» er veldig individuelt. Noen takler mer enn andre. Noen har mer bagasje enn andre. Jeg tror ikke det finne én fasit her, hverken på hva som er en livskrise, et problem, en utfordring, eller hva løsningene er. Det er mange veier til Roma. I livet vi riktignok selv ta ansvar for å velge ulike veiledere og støttespillere. Ikke alle passer for alle. Noen passer for noen. Det som inspirerer noen, inspirerer ikke andre. Det som hjelper noen, hjelper ikke andre. Hvor mange religioner finnes det i verden? Hvorfor tror du det er sånn? Erik Bertrand Larssen og May-Bente Høiland Lode sine bøker har heller ingenting med hverandre å gjøre. De er som natt og dag. Jeg har lest / vært nøye igjennom begge. Og vi bør alle velge nøye hvem vi lytter til. Vi har alle en fri vilje.

    2. Jeg må spørre deg her: Hvordan lykkes eller taper man i en livskrise?
    Er en livskrise før eller etter at noe har skjedd? Hva tenker du gjør deg til ”vinner” i utfallet av en slik livskrise?

    Personlig har jeg selv lest boken til May-Bente, og det var en av de beste og mest behjelpelige bøkene jeg noen gang har lest. Akkurat da jeg trengte den mest. For boken skal ikke leses. Det er en arbeidsbok. Og hver øvelse gjorde nesten fysisk vondt i kroppen å gjennomføre. Dette til tross for at hun oppfordret meg til ikke å lese boken da hennes eget råd var; «har du behov for å bearbeide sorg, så er ikke denne boken relevant for deg nå». Boken oppfordret til å gå til psykolog og få hjelp til å behandle sorgen, dersom man hadde det. Jeg i mitt tilfelle, valgte derimot øyeblikkelig å si takk for tillatelsen til å gråte, og la det være med det etter en tid. Og derfra gravde jeg meg selv stegvis oppover fra bunnen ved hjelp av den boken. Det var en utrolig tøff erfaring, og når jeg i senere etterkant har lest bøker om kognitiv terapi, og tatt en tur til psykologen, er det ingen tvil om hverken hos meg eller psykologen at de redskapene jeg fikk fra henne, forvandlet livet mitt totalt. Jeg fant min lykkekode. Og alt begynte med oppskriften på slik vi fungerer – en tanke – en følelse – en handling – et resultat. Det er samme oppskriften som på kognitiv terapi tar utgangspunkt i.
    Jeg tenker at din spesifikke livskrise innebar enormt mye sorg i forbindelse med sykdommen og tapet av sønnen din. Og det kan som sagt ikke en motivasjonscoach hjelpe deg med. For det er ikke snakk om motivasjon. Det er snakk om sorg. Å takle smerte. Å føle. Ikke å skulle prestere, eller bry seg om hva andre forventer eller tenker. Men bare å få være et menneske. Noen har ikke folk rundt seg som tillater en det, og det kan være en hard kamp å måtte ta seg tillatelse til det. For slike mennesker kan den typen bøker være hjelpsomme. Eller en psykolog. For eksempel.

    Livet er ingen quick fix for de fleste, det er vel heller ytterst få som får den luksusen. Livet er tøft for alle, før eller siden. Og alle fortjener å føle glede igjen – når sorgen er over. Ingen trenger å være et evigvarende offer i smerte på grunn av livets vanskeligheter. For meg er dette kjernen i coaching og terapi. Jeg synes det er fantastisk at noen bryr seg så mye at de faktisk vil gå ut og dele og spre sin inspirasjon og livsglede med andre – å gi håp til andre. Men de vil naturligvis dele den med de som er mottagelige, og de som trenger den. Ikke folk som trenger å gråte, eller en hånd å holde i. For som du sier – det kan de ikke hjelpe deg med. Men de kan hjelpe deg med å føle ekte takknemlighet og glede over alt du har i livet. Det trenger du ikke, Torgeir, for det tror jeg du kan fra før, basert på det du skriver.

    Personlig vil jeg oppfordre alle som oppfatter coaching som ennå et krav til prestasjon eller krav fra andre i samfunnet, til å se det med nye øyne. En god coach har funnet sin egen vei, og hjelper andre med å finne sin egen vei, styrke og kjærlighet. For vi mennesker trenger det. Noen trenger også å bli sett eller forstått, for det er ikke alle som har det privilegiet.

    Beste hilsen

  • comment-avatar
    Gry Skogheim 24. august 2016 (18:44)

    Hei
    Vil bare takke deg så inderlig for denne kronikken – har delt den på fb og du treffer spikeren på hodet gjennom hele teksten. Det er svært urovekkende at mennesker med svært liten/ingen formell kompetanse coacher/veileder mm mennesker i vanskelige faser/kriser. Jeg forstår egentlig ikke at det ikke finnes et lovverk som hindrer slik virksomhet. Det finnes jo en del beskyttede yrkestitler som f.eks. lege og jordmor, så det er jo fullt mulig å lage formelle rammer rundt flere typer virksomhet. Igjen, tusen takk. Vh Gry

  • comment-avatar
    Gina C Weydahl 3. desember 2016 (21:46)

    Tusen takk for alt du skrev. Sterkest var det da du beskrev deg selv som en som «nesten ikke klarte det». Det gikk rett til hjertet og gav trøst i stor sorg.
    Gina

  • comment-avatar
    Matt 5. mars 2021 (01:23)

    Bra debattinnlegg. Jeg gir selv ikke så mange av disse coachene så mye tanke, bortsett fra de som jeg gjenkjenner litt meg selv i, og akkurat på de områdene hvor jeg gjør det. Jeg tenker vi mennesker alle har vårt helt eget sett med erfaringer som vi må tillegge mening, og da kan det fort bli støy å lytte for mye på andre, da man må ha erfart for å ikke være ignorant. Samtidig er det vel menneskehetens store styrke, dette meningsmangfoldet. Det er kanskje, så og si, bærebjelkene for kulturen.